DEBATT

NY STATSMINISTER? Ytre venstres Jean-Luc Mélenchon kan komme til å få flertall i parlamentsvalget i Frankrike i juni.
NY STATSMINISTER? Ytre venstres Jean-Luc Mélenchon kan komme til å få flertall i parlamentsvalget i Frankrike i juni.

Samboerskap til besvær i Elyséepalasset?

DEBATT: Etter å ha bekjempet Marine Le Pen, står Emmanuel Macron, i fare for å måtte inngå et parlamentarisk ‘samboerskap’ med ytre venstre. Hva skyldes den sterke fremveksten til populistene i Frankrike, og hva innebærer politikken deres?

Publisert

De fleste av oss husker nok presidentene Nicolas Sarközy og François Hollande, om ikke for deres politikk, så kanskje mest for deres svakhet for modellkoner (Sarközy) og ettermiddagseskapader på moped for å besøke elskerinner (Hollande).

Færre vil nok ha registrert at moderate partier både til høyre og til venstre, nærmest har forsvunnet fra det politiske landskapet i Frankrike. Disse partiene fikk også rekordlav oppslutning ved årets presidentvalg.

Enkelte av velgerne deres stemmer nå på det som gjenstår av det politiske sentrum, nemlig Macron, mens en vesentlig andel har gått lenger til henholdsvis venstre- og høyresiden, og deres populistpartier.

Mens Le Pen og hennes høyrepopulistiske «Nasjonal Samling» har fortsatt sin gradvise valgvekst, har ytre venstre partiet «Det ukuede Frankrike» sin kandidat, Jean-Luc Mélenchon, doblet andelen stemmer i presidentvalg. Legger vi til at Le Pen har fått selskap enda lenger ut på høyresiden av nykommer Éric Zemmours ensaksparti (antimigrasjon) med sine 7 % i presidentvalget, kan vi notere en kraftig polarisering i løpet av få år.

Men hvorfor skulle det bry Macron, som tross alt er første president på 27 år til å ha blitt gjenvalgt og nå begynner på sin siste periode?

Foruten faren for en betydelig gjenoppblussing av masseprotester, -streiker og -blokkering av en misfornøyd middelklasse – slik som gule vester-bevegelsen – må Macron også håndtere en eventuell deling av regjeringen med ytre venstres Mélenchon som statsminister. Et såkalt samboerskap (‘cohabitation’). Mélenchon har nemlig evnet å forene venstresiden i en koalisjon for første gang siden 1997, som muligens oppnår et flertall i det nært forestående parlamentsvalget i juni.

Et samboerskap innebærer i praksis at presidentens makt tøyles, da statsministeren har ansvaret for «regjeringens handling, utførelse av lover og nasjonale forsvar», ifølge grunnloven. Kontrollmekanismer sikrer dog gjensidig nøytralisering, da presidenten til enhver tid kan oppløse nasjonalforsamlingen og signerer dekretene foreslått av statsministeren.

Så sjeldent er dessuten ikke samboerskap. Sist erfaring var i løpet av president Chirac (fra det moderate konservative partiet) sin andre periode i 1997, med sosialisten Jospin som statsminister.

Et samboerskap med et populistparti er dog en nyvinning i Frankrikes politiske historie. Hverken Mélenchons eller Le Pens partier har vært i regjering før. Derfor har vi lite erfaring å bygge spådommer på. Men ser vi på populistenes standpunkt på områdene franskmenn bryr seg mest om, kan vi danne oss et inntrykk. I meningsmålinger uttrykker franskmenn at de hovedsakelig er opptatt av kjøpekraft, pensjon og migrasjon.

Mens Macrons politikk skiller seg klart fra både Mélenchons og Le Pens på samtlige områder, enes ytre venstre og ytre høyre om for eksempel pensjonspolitikk og Frankrikes forhold til overnasjonale organisasjoner som EU og NATO. Mélenchon er kategorisk for en pensjonsalder på 60 år og Le Pen støtter den for deler av befolkningen med 62 år for resten. Macron insisterer på nødvendigheten av en gradvis økning til 65 år for å finansiere en aldrende befolknings pensjon.

Populistene ønsker begge en utmelding fra NATO og en kraftig redefinering av forholdet til EU, som Le Pen er negativ til på grunnlag av Frankrikes manglende selvråderett, mens Mélenchon ønsker å bryte samarbeidet med USA i utenrikspolitikken (NATO), og fjerne EUs økonomiske tøyler samt innføre statlig monopol i utvalgte sektorer. Kontrasten er stor til Macrons ambisjoner om å resentrere EU rundt Frankrike-Tyskland-forholdet, og sikre at Frankrike blir en sterkere aktør i NATO.

Når det kommer til migrasjonspolitikk, er Le Pen tydelig på at kraftige innstramminger er nødvendig for å stoppe økningen i (ulovlig) migrasjon, som hun anser som skadelig for fransk identitet, rikets sikkerhet og økonomien gjennom tap av arbeidsplasser. Frankrike alene skal bestemme over sin migrasjonspolitikk, og asyl skal man derfor søke om fra opphavslandet samt jus soli (statsborgerskap gitt til de født på territoriet) utfases, i motsetning til Mélenchon som vil styrke UNHCR og garantere retten til asyl. Macron er ikke like opptatt av migrasjon, men ønsker å få behandlet asylsøknader raskere og stille strengere krav til mestring av språket og aktiv jobbsøking for migranter.

Hva gjelder kjøpekraft, ønsker populistene prisreduksjon på «nødvendige varer» som bensin og matvarer gjennom priskontroll eller momsreduksjon, men avviker på skattepolitikk. Le Pen vil generelt ha mindre skatt mens Mélenchon vil øke den for selskap og for de rikeste. Macron prøvde å bøte på stigende inflasjon mot slutten av hans første presidentperiode gjennom en «inflasjonsstøttende» kontantutbetaling til to tredjedeler av befolkningen, men arbeider fortsatt med å sette sammen en kraftfull reformpakke.

Uavhengig av hvordan Macron akter å øke kjøpekraften, sikre nok midler for å utbetale pensjon og få kontroll på migrasjonen kan han vente seg press på å åpne lommeboken i tilfelle påtvunget samboerskap: Mélenchons partiprogram la nemlig opp til en økning på svimlende 66 milliarder euro i statens budsjettunderskudd mot Macrons planlagte reduksjon på 27 milliarder.

Oppsummert er det mye som tyder på at samboerskap med venstresiden vil legge kjepper i hjulene for Macrons planer for å strukturelt reformere Frankrike samtidig som han reduserer budsjettunderskuddet etter unntaksårene med Covid.

Mélenchons sterke ønske om å få bedrifter til å betale mer skatt gjør det vanskeligere å styrke fransk næringslivs konkurransedyktighet og samtidig fortsette å redusere arbeidsledigheten. Pensjonsalderen vil heller heves med måneder og ikke år ila mandatet, og fortsetter inflasjonen å stige, vil nok Macron presses av Mélenchon med folket i ryggen til å kontrollere prisene eller øke kontantutbetalingene. Macron vil dog ha sterkere kontroll over utenrikspolitikken slik grunnloven tilsier, og noe utmelding av NATO møter lite støtte i befolkningen etter invasjonen av Ukraina. Dermed kan han enten velge å gjenopplive det han kalte det «hjernedøde» NATO eller legge grunnarbeidet for en europeisk forsvarsallianse for å løfte Frankrike nærmere stormaktene.

Powered by Labrador CMS