Ideer

En aftenstjerne slukket

25. Oktober sovnet den fransk-amerikanske idé- og kulturhistorikeren Jacquez Martin Barzun inn, seks uker før sin 105-års dag. Han står uten arvtagere.

25. Oktober sovnet den fransk-amerikanske idé- og kulturhistorikeren Jacquez Martin Barzun inn, seks uker før sin 105-års dag. Han står uten arvtagere.

”cultural periods are united by their questions, not their answers – taken for granted as common knowledge” – Jacques Barzun.

Teacher in America
Inntil sin død tilhørte Barzun en unik kategori tenkere og forfattere. Gjennom sitt lange liv rakk han å sette sitt personlige preg på amerikansk pedagogisk praksis (spesielt ved etableringen av kjernefagene i de amerikanske Humanities), revitalisere den klassiske kanon, og – viktigst av alt – sette ord på den senmoderne selvforståelse og tilstand. Mange deler Barzuns pessimistiske samtidsdiagnose, men kun en mann med hans biografiske og intellektuelle tyngde kunne utstede den med overbevisning.

Barzun personifiserte to av de viktigste intellektuelle strømninger i nyere tid; han var født inn i den (den gang, aldrende) franske, men emigrerte for godt til den (fortsatt ungdommelige) amerikanske allerede i 1920. Han forente auraen til den franske émigré med respektabiliteten tilhørende Amerikans “Greatest Generation”.

I 92 års alder utgav han en 900-siders bestselger med den kraftfulle tittelen From Dawn to Decadence: 500 Years of Western Cultural Life, 1500 to the Present, selve kulminasjonen av hans tenkende karriere. I den alderen er de fleste i Barzuns posisjon for lengst på laurbærseng og høster æresdoktorater og gir seremonielle forelesninger (Barzun fikk selvsagt også en anselig mengde slike utnevnelser selv).

Alexandria
Barzun vokste opp under modernismens fødsel, og rakk å gjennomleve dens livssyklus, fra idealistisk motbevegelse til matlei dominans. I et kunstnerkollektiv hans far grunnla lærte han som liten gutt å lese av ingen ringere enn poeten Guillaume Apollinaire (surrealismens far) og lekte i hagen med dadaisten Marcel Duchamp (hvis signerte pissoar er en milepæl i den moderne avantagrdistiske kunstens historie). Flere andre betydningsfulle modernister frekventerte også kollektivet i løpet av hans barndom.

Til USA kom han som 18 åring for å immatrikuleres på Columbia University. Her ble han værende størstedelen av sitt liv. Ved siden av hyppige radioopptredener og utgivelse av mer enn 30 bøker, satte han sitt preg på etterkrigstidens amerikanske universitetspolitikk gjennom å gi ”the liberal arts” en respektert plass i fagtilbudet. Han satt i perioder både i Columbias universitetsadministrasjon og underviste et av de mest omtalte kursene i Columbias historie: “Humanities-A”.

Han var alltid skeptisk til den økende spesialiseringen (et “alexandrinsk” trekk ved universitetenes utvikling, i følge ham selv) og forsvarte konsekvent verdien av den generelle utdannelse. Hans grunnsyn om at dannelse krever klassisk kanon og at faglig spesialisering utgjør en trussel mot både undervisning og samfunn ble også grundig presentert i flere av hans bøker (spesielt i Teacher in America, fra 1945 og mer overordnet i The Culture We Deserve, fra 1989.).

Hans betenkelighet strakk seg langt utenfor universitetsverdenen. Etter Barzuns beskrivelse har hele det 20. århundret bestått i en resolutt mars inn i dekadansen. Vestlig kultur – som han ikke la skjul på å betrakte som menneskehetens største åndelige, kunstneriske, og intellektuelle bragd – har med moderniteten beveget seg inn i hellenistisk kaos: moralsk forvirring, estetisk utmattelse, og intellektuell bakrus over egen fordums storhet. I Amerikansk offentlighet etablerte han seg slik som sinnbildet på den elegante og lærde litterat fra den gamle verden som advarte om fremtiden.

Det betyr ikke at han var unyansert åndsaristokrat med elitistisk forakt for folkelig smak og mot USA. Han var, for eksempel, en stor beundrer både av Baseball og krimromaner. Men han var like fullt en kulturpessimist, eller ”inspired pessimist”, som han selv beskrev det; en som fortvilte fordi han mente å se hvor høyverdig kultur kunne være.

Uromantisert romantikk
Som pedaltone i alle hans verker ligger romantikken, bevegelsen som ble avvist fordi den var så overveldende. Romantikken, for Barzun, tilbød et rikt og dypsindig menneskesyn som både tok innover seg menneskets irrasjonelle sider, tilværelsens åndelighet, og kunstens viktige oppgave.

“Romanticism studies sensation and emotion and embraces man as he is actually found – diverse, mysterious, and irregular, which is to say, in the form of particular men and peoples.”

Romantikken frigjorde slik i et brått demningsbrudd den oppsamlede energien til alle de mest dynamiske kulturelle strømninger. Mot slutten av den store freden og frem til Den store krigen, var Europa åstedet for både Belle époque of fin-de-siècle (selvsikker storhet såvel som angst), historisistiske bevegelser og jugendstil side-om-side. Romantikken, spesielt i dens dødskramper, var kort og intens. Det er fra denne tiden vi fikk rikdommer som Mahlers symfonier, Baudelaires poesi, ekspresjonistisk maleri, Prerafaelitter, Nietzsches filosofi, og Oscar Wildes satirer.

Hvordan har ettertiden håndtert 1800-tallet kulturelle overflodshorn? Som tenåringsbarn fra velmøblerte hjem, kan vi forenklet oppsummere Barzun; delvis grepet av mindreverdighetskompleks og delvis motivert til bortskjemt ungdomsopprør. Det moderne mennesket avviser romantikken som en sentimentalsk bevegelse, men nyter i smug av dens reservoar. Den grunnleggende holdningen er uansett vesensforskjellig mellom det romantiske og det moderne mennesket:

“The first striking trait of the modern ego is self-consciousness. I say self-consciousness rather than self-awareness, because I believe that in spite of much heart-searching, the modern ego is more concerned with the way it appears in others’ eyes than with learning fully about itself and admitting its troubles fearlessly.”

(Har det noensinne blitt gitt en mer treffende formulering på vår tids hipsterkultur?)

Varsom optimist
Barzuns beundring for romantikken må derimot ikke forstås som en ukritisk hyllest. En av hans tidligste bøker forsøker nettopp å vise forholdet mellom fascistisk politikk og 1800-tallets tankegods (i Darwin – Marx – Wagner – Critique of a Heritage, publisert så tidlig som 1941).

Og, uansett er ikke Barzuns tanker en oppdatert reprise av Oswald Spenglers Untergangsstemthet for “Aftenlandet”. Han så verken på utviklingen som uunngåelig eller tapet som ugjenopprettelig.

Dessuten ligger det alltid en livsglad munterhet bak hans tekster, ikke som galgenhumor, men som avvisning av det kunstige skillet mellom humor og alvor (slik som i følgende påminnelse: ”For we must not forget the most important fact about the nineteenth century, which is that it immediately followed the eighteenth”).

En dag mot slutten av dekadansen, spekulerer han, kan det hende at den gamle kulturelle sevjen vil gi liv til en ny generasjon av desillusjonerte moderne mennesker. Som Føniks vil en ny bevegelse kunne stige fra asken.

En renessanse krever at de store spørsmålene stilles og at fremskrittstro forenes med ærbødig gjengranskning av fortiden. (Om man er kulturpessimist eller ikke kan man vel uansett enes om at sistnevnte ikke kjennetegner vår tid?) I dag går oss vill et sted mellom personkult og sjokkterapi. Dette er den virkelige arven fra den tidlige modernismen som vi endatil har videreutviklet:

“If a new work or style was not easy to like, if it was painful to behold, revolting, even, it was none the less ‘interesting.’ Half a century later unless the reviewer finds it ‘unsettling,’ ‘disturbing,’ ‘cruel,’ ‘perverse,’ it is written off as ‘academic,’ not merely uninteresting but contemptible.”

Barzun fryktet derfor at det ville ta lang tid før kunsten atter vil oppvise romantikkens idealistiske streben etter å nå den sammensatte sannheten om Mennesket og dets plass i verden. Ved hans bortgang melder en lignende følelse seg om at det kan ta like lang tid til det kommer nye intellektuelle av hans format.

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden