Bøker

En bok om å gå glipp som du trygt kan gå glipp av

Bilde: Mogens Engelund

Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkmann er tilbake med en ny selvhjelpsbok for folk som ikke leser selvhjelpsbøker.

Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkmann ble for noen år siden kjent med boken Stå imot. Den var et oppgjør med selvhjelpslitteratur, coaching og liknende humbug. Selv har jeg i løpet av yrkeslivet flere ganger blitt torturert med intetsigende motivasjonsforedrag og et kontraproduktivt selvutviklingspress i medarbeidersamtaler. Derfor gav jeg Brinkmanns bok positiv omtale den gangen.

NY BOK

  • Svend Brinkmann
  • Gå glipp - Begrensningens kunst i en grenseløs tid
  • 144 sider
  • Forlaget Press, 2018

Men i ettertid er jeg blitt mer skeptisk til prosjektet hans. Han har selv ikke klart å stå imot, men gitt ut to nye bøker som best kan beskrives som selvhjelpsbøker for folk som ikke tror på selvhjelpsbøker. Det finnes et marked for alt. Han seneste utgivelse er essayet Gå glipp – Begrensningens kunst i en grenseløs tid. I likhet med de to foregående bøkene har den også nå kommet ut på norsk.

Mange selvfølgeligheter

Hva er det så vi skal gå glipp av? I et intervju om boken i Aftenposten nylig sier Brinkmann at «selvrealisering er blitt et krav». Det fikk meg til å lure på om han ikke synes folk burde forsøke å utnytte sitt potensiale i karriere og privatliv. Burde jeg slå meg til ro i en lite intellektuelt stimulerende jobb selv om jeg aller helst vil bli psykologiprofessor? Det ser imidlertid ikke ut til å være det Brinkmann mener. I boken skriver han for eksempel at det ikke er vanskelig å forestille seg hvor lett man vil føle seg fremmedgjort på jobben dersom man opplever arbeidet som meningsløst.

Isteden byr boken på en rekke leksjoner om hvordan det gode liv ikke handler om å forbruke, oppleve og rekke mest mulig. Her er det egentlig ikke så mye å være uenig i, spør du meg. Selvsagt bør vi forsøke å praktisere klassiske dygder som nøysomhet og måtehold. Selvsagt kan det være bra å være pessimist, ha lave forventninger og se for seg alt som kan gå galt. Selvsagt er rammer for våre liv nødvendige for at vi skal kunne utfolde oss fritt sammen med andre. Selvsagt bør man gjøre færre ting, men mer grundig. Men dersom Brinkmann virkelig hadde en garantert oppskrift på å motstå fristelser og finne balansen i livet, ville dresskledde menn og kvinner strømmet ivrig til foredragene hans (Det er kanskje det de gjør?).

Ideal?

For hvem er det egentlig som hevder at begrensning ikke er viktig? Brinkmann skriver at det eksisterer et ideal som sier at vi alltid skal «ha, gjøre, oppleve og forbruke mer». Folk har visstnok en trang til å prøve så mye de overhodet rekker før de dør. Den skyldes «en umettelig forestilling om mer, noe som er en indre del av den moderne kapitalismens kultur». I tillegg er det for eksempel «blitt nesten umulig å si at noen eller noe er godt nok».

Greit, noen vil kanskje kjenne seg igjen i dette. Og hvis ditt mediekonsum utelukkende består i reklamefilmer og motivasjonsforedrag, vil du sikkert få inntrykk av at det ligger en slik ideologi til grunn for det hele. Men dette er da ikke noe uttalt ideal i samfunnet. Ingen vil si at å skulle ha alt er typisk norske eller danske verdier. Det er ikke slike tanker som formidles i barnehagen eller i skolen, og neppe særlig ofte mellom foreldre og barn. Boken kunne hatt godt av litt statistikk, noe kvalitativ forskning og noen pasienthistorier. Men det finnes ikke. Til gjengjeld er det mest synsing om hvordan samfunnet er.

«Idealet» er egentlig en konsekvens av at vi er blitt rike, av avhengighetsskapende forbruk og av teknologi. Men hadde ikke vi mennesker begjæret ting og opplevelser som vi strengt tatt ikke trenger, hadde Sovjetunionen blitt en mye større suksess og til slutt utkonkurrert sine vestlige fiender. Brinkmann ville ikke trengt å selvrealisere seg selv, men kunne levd lykkelig som kollektivisert grisebonde et sted i Jylland.

Måtehold er lykke

Samtidig er det jo slik at det er de med høy behovsutsettelse, altså evnen til å utøve begrensningens kunst, som lykkes best her i samfunnet. Studier som også Brinkmann viser til i boken, viser at det er evnen til måtehold, ikke et makset kredittkort, som er nøkkelen til suksess og lykke – også i den moderne kapitalismens kultur.

Brinkmann skjønner dette, men ønsker ikke å være en av de mange som selvhjelpsguruene som hyller selvdisiplin og viljestyrke. Det blir for egoistisk. Derfor må det også kollektive tiltak til. «Vi bør som samfunn erkjenne at kjennskap til fortiden og anerkjennelse av våre kulturelle tradisjoner ikke står i motsetning til livets frie utfoldelse», skriver han mot slutten av boken. Dette er selvsagt også helt riktig. Samme setning kunne stått i Minerva på 50-tallet.

Men Brinkmann er ingen konservativ. I tillegg er han bekymret for klimaet og for økonomisk ulikhet, og mener vi skal kunne bøte på disse problemene ved å «gå glipp» av mer. Og det skal ikke bare skje gjennom appell til hin enkelte. Det skal for eksempel ikke være opp til det han kaller den enkelte «politiske forbruker» å kutte ned på antall flyreiser.

Jeg blir imidlertid aldri helt klok på om Brinkmann er noenlunde fornøyd med samfunn som dagens Danmark eller Norge, eller om han ønsker seg radikale omfordelingstiltak og skatteøkninger på forbruk. De politiske betraktningene i boken er i det hele tatt nokså overflatiske. Det er godtkjøpstenkning for folk som allerede er enige med bokens budskap, og ikke vil tenke så mye over hva som er realistisk å gjøre politisk og hvilke konsekvenser tiltakene vil få.

Om vanlige selvhjelpsbøker kan man i det minste si at de utfordrer leserne. Men denne tror jeg mest tjener til å gratulere leserne med hvilke gode og måteholdne mennesker de er.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden