En dommer med god rettsforståelse er vel også et vanlig menneske?

Debatten rundt rettsreformens forhold til rettssikkerheten bør ikke nødvendigvis fokusere på balansen mellom dommer og lekmann.

Publisert   Sist oppdatert

Dommere i Borgarting lagmannsrett er ifølge Aftenposten 6. august bekymret for rettssikkerheten og rettsvernet. En bekymring som har sammenheng med at den nye «rettsreformen» vil gi en noe redusert dommerrepresentasjon i meddomsretten. I realiteten flyttes balansen mellom fagdommere og meddommere (lekmannen – det vanlige mennesket) i favør av lekmannen Det har lenge vært en kjent sak, ikke minst gjennom den årelange diskusjonen om juryordningen, at deler av dommerstanden, og deler av advokatstanden har hatt svært delte oppfatninger om hva som tjener rettssikkerheten best: Styrking eller svekkelse av lekmannselementet. Skillelinjene går mye på om fagdommerens rettslige skjønn og (nødvendige) juridiske kompetanse skal trumfe lekmannsskjønnet eller ikke, i spørsmålet om skyld og uskyld. På tross av nye rettsreformer som tok sikte på, både å sikre lekmannselementet og dommerens posisjon, består det tidløse problemet: Hvilken rettsordning, det vil si organisering av meddomsretten, sikrer rettsvernet og rettssikkerheten best, og for hvem? 

Advokatforeningen er tydeligvis uenig med dommerne i spørsmålet om hvilken ordning som best sikrer en rettferdig og rettssikker rettergang. Den mener, i motsetning til Borgartings lagdommere, at rettssikkerheten styrkes ved økt representasjon og delaktighet fra det vanlige menneske , altså lekmannen: «Det har vært et grunnleggende rettsprinsipp i Norge i over hundre år at det skal være et betydelig innslag av vanlige mennesker i straffesakspleien» siteres blant annet formannen i advokatforeningen, Marius Dietrichson på, i nevnte artikkel fra Aftenposten. 

Når to så sentrale rettsaktører som dommeren og advokaten kan være så vidt uenige om hva som tjener en rettferdig rettergang best, den med eller den uten vanlige mennesker i rettmessig balanse - er det sannelig heller ikke lett for oss andre å trekke noen entydige konklusjoner om hva som er en rett og riktig rettsordning: Den med den faglig godt kvalifiserte dommer i front, eller lekmannen. 

Løfter man imidlertid sitt rettspolitiske blikk et øyeblikk opp fra profesjonenes og straffesaksaktørenes kamp om definisjonsmakt på rettssikkerhetsbegrepet, kan man kanskje tillate seg å stille et noe mer rettsfilosofisk spørsmål: Er vi ikke, og bør vi ikke alle være vanlige mennesker, enten vi besitter den ene eller andre profesjon, jobb, kompetanse og erfaring? Med respekt for roller: Ingen mener vel at vanlige mennesker som plukkes ut til å utgjøre lekmannselementet i en straffesak, er mennesker med sunnere fornuft og en mer betryggende rettsfølelse og rettssikkerhetsforståelse enn hva en vanlig dommer besitter – om skyld og uskyld?

Slik sett kan det kanskje for vanlige mennesker mer generelt, virke litt pussig at representanten for advokatene til Aftenposten bruker ordet «uriktig» om en Borgarting-dommers oppfatning, om at fagdommerens juridiske dømmekraft, erfaring og faglige kompetanse bør telle noe mer enn meddommere uten slik erfaring og kompetanse. 

Selvfølgelig kan man begrunne ønsket om å beholde den gamle juryordningen og/eller en annen styrking av lekmannselementet, med at sunn fornuft og «vanlige folks» rettsoppfatning bør komme bedre til orde. Men at lekmannsinnslaget nødvendigvis gir bedre rettssikkerhet for tiltalt og/eller fornærmet, er vel en drøy påstand. Spesielt når alle vet, at rettssikkerhet er et vanskelig tolkbart begrep, med et meningsinnhold - sterkt avhengig av den som opplever å få sin rettssikkerhet truet.

Denne debatten om rettsreformens forhold til rettssikkerheten, som Aftenposten også trekker opp i sin leder 8. august, vil derfor kanskje være bedre tjent med å være noe mindre fokusert på balansen mellom dommer og lekmann? Mer viktig er det å knytte debatten opp til straffesakssystemets kriminalpolitiske utfordringer i en tid hvor straffesakenes juridiske utfordringer blir mer og mer kompetansekrevende å utføre og avgjøre. Dommerens juridiske innsikt og forståelse for rettens språk, lovens bokstav, og rettens kultur bør vel ikke være noen ulempe å hegne om i så måte?