Fra papirutgaven

En duft av kvinner

Tidens ånd er at det beste livet man kan leve, er det typisk mannlige livet.

Tidens ånd er at det beste livet man kan leve, er det typisk mannlige livet.

Essayet er publisert i Minerva 1/11, som er ute nå, og som kronikk i Dagbladet. Les også Yvonne Kiplings kommentar «Å være kvinne».

Norsk likestillingsdebatt har lenge vært preget av enkelte underliggende, ofte uuttalte og til dels motstridende premisser.

Ett premiss sier at det ikke er forskjell mellom kjønnene.

Et annet premiss sier at kvinner, tross alt, er litt bedre enn menn.

Et tredje premiss sier at den tradisjonelle mannsrollen er ”gullstandarden” i likestillingspolitikken, altså en standard alle bør søke å strekke seg etter.

Ingen av premissene er uproblematiske.

Respekt for likhet er ingen prestasjon. Likeverd, som betyr å respektere og håndtere ulikhet, er mye mer krevende.

Forskjell på kjønnene
Forestillingen om at det er medfødte forskjeller mellom kjønnene har virket provoserende og reaksjonær så lenge jeg har deltatt i samfunnsdebatten.

Det er antagelig de færreste av dagens Minerva-lesere som husker veterinærprofessor Weiert Velle fra 1980-tallet. Velle var en respektert vitenskapsmann med en betydelig karriere, men fikk så hatten passet, blant annet av Høyres Astrid Nøklebye Heiberg.

Velle mente blant annet at de biologiske forskjellene mellom menn og kvinner ikke forsvinner med en kjønnsnøytral barneoppdragelse. I 1982 utga han boken Arv, miljø, adferd — et bidrag til likestillingsdebatten, der han beskrev en naturlig kvinne, som, i motsetning til mannen, er genetisk disponert for blant annet å være omsorgsfull.

Synspunktene ble kritisert sønder og sammen, og siden hørte vi lite fra ham.

Jeg kom ikke i tanker om Weiert Velle igjen før jeg så Hjernevask. I mellomtiden hadde temaet, eller påstanden om at det er biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, vært tabu. Å påstå at vi er født sånn, har vært uttrykk for noe bakstreversk, et slags ønske om å bringe oss tilbake til 50-tallets kjønnsrollemønster. Jeg husker en dansk hjerneforsker på radio en gang, som — veldig lavmælt — fortalte at det er forskjell mellom kvinners og menns hjerner. Da intervjueren spurte hvorfor det var så lite kjent, sa forskeren at det hadde vært tabu, og at det var så mange som ble så veldig sinte hvis man sa det.

Weiert Velle, stakkar, uttalte noe av det samme den gangen han var i vinden: ”Det er flere spesielle trekk ved den perioden vi nå lever i. Ett av dem er at anti-vitenskapelige strømninger gjør seg gjeldende med større styrke enn på lang tid. (…) Det er også karakteristisk for tiden at forkjemperne for enkelte ideologier enten synes å ville benekte klare biologiske kjensgjerninger, eller endog søker å hindre at slike kjensgjerninger skal komme til allmennhetens kunnskap.”

Noen vil muligens kjenne igjen følelsen fra Hjernevask.

Jeg har ingen forutsetninger for å si at Weiert Velle hadde rett i alt han sa. Men protestene mot ham inngår i et mønster som har rammet mange lenge. I dag er det ikke så oppsiktsvekkende eller ”feil” å si at kvinner og menn er født sånn og ikke bare er blitt sånn, men hvorfor var det så tabu?

Likeverd over likhet
Hvorfor er vi så redde for at det skal avdekkes medfødte forskjeller mellom ulike grupper?

En mulig forklaring kan være at vi i vårt (sosialdemokratiske) samfunn har dyrket likhetsidealene så sterkt at likeverdet etterhvert står svakt. Kanskje er det slik at vår respekt for medmennesker bygger på forestillingen om at vi egentlig er like, og ikke på likeverd, som innebærer at vi er forskjellige.

Konsekvensen kan være at vi blir redde for våre egne reaksjoner hvis våre medmennesker ikke er som vi er selv.

Men respekt for likhet er ingen prestasjon. Likeverd, som betyr å respektere og håndtere ulikhet, er mye mer krevende. Det betyr at alle mennesker er like mye verdt, selv om de er forskjellige. Ett av kjønnene blir altså ikke mindre verdt selv om det er forskjellig fra det annet.

En annen mulig forklaring, som henger sammen med den første, er at eventuelle forskjeller mellom kjønnene automatisk ville innebære, for mange, at kvinnen var mindreverdig — for ikke å si mindre verdig — enn mannen. Han har fremstått som det sterke kjønn på mange måter, mens hun bare har vært en blek kopi. Han har gjort viktige ting, som å arbeide, innta maktposisjoner og tjene mye penger, mens hun bare har holdt på med barn og hus og hjem. At det er blitt sånn, er én ting. At vi er født sånn — gud forby!

Guttene lot seg ikke presse inn i rosa klær, og jentene ville ikke ha gravemaskiner å leke med.

Man har altså, sikkert i god hensikt, insistert på at kjønnene er like, hvis vi da ser bort fra noen åpenbare fysiske forskjeller.

Men ubehaget har vært der. Mange har nok hatt en følelse av at det likevel var noen forskjeller som ikke helt lot seg feie under teppet.

Avkommet, for eksempel, har vært forbausende fastlåst i et ganske tradisjonelt kjønnsrollemønster når det skulle velges mellom biler og dukker, rosa og blått — samme hvor mye foreldrene strevde med å gi barna en kjønnsnøytral oppvekst. Guttene lot seg ikke presse inn i rosa klær, og jentene ville ikke ha gravemaskiner å leke med.

Kvinnen er bedre
Forestillingen om at vi er helt like, har levd side om side med et annet underliggende premiss, nemlig at kvinnen, tross alt, er litt bedre enn mannen. Hun har derfor vært hjulpet frem i likestillingskampen, ikke bare fordi hun er like god som mannen, men fordi hun er et hakk bedre.

Vi har blant annet sett det i debatten om næringslivet. I 1999 skrev Torger Reve, den gang rektor ved Handelshøyskolen BI, boken En duft av kvinner. Budskapet var at vi trenger flere kvinnelige ledere, blant annet fordi kvinner har andre og til dels bedre egenskaper enn menn, altså noen fortrinn i forhold til menn. Den samme typen argumenter har gjort seg gjeldende i debatten om kvotering og det sterkt kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge: Der det er få kvinner, er det om å gjøre å sette inn tiltak.

Der det er få menn, skjer det ikke like mye. Det er tillatt å si at beslutninger som tas i næringslivet blir dårligere fordi det er for få kvinner i styrene — men ingen vil (tørre) mene at undervisningen blir dårligere fordi det er for få menn i skolen.

Supermennesket
At kvinner, tross alt, er litt bedre enn menn, har kommet enda mer til syne på andre områder. I 1996 skrev jeg en kronikk om dette i Aftenposten med tittelen ”Trenger vi egentlig mannen?” Jeg skrev at vi kvinner kanskje var mest opptatt av likestilling på områder hvor mannen hadde privilegier — mens vi ikke var like opptatt av likestilling der vi selv hadde privilegier.

Sagt på en annen måte: Vi ville gjerne være med og dele makten ute, men vi ville helst beholde makten hjemme.

Og denne maktkampen utviklet seg da også lenge til kvinnens fordel: Hun fikk utdanning, arbeid og posisjoner der menn før hadde vært alene — men beholdt samtidig makten i hjemmet og som den desidert viktigste omsorgspersonen overfor barna.

Det viste seg den gang i praktiseringen av skilsmisselovgivningen, i abortlovgivningen og i reglene om sæd- og eggdonasjon. Forholdet mellom mor og barn ble ansett som langt mer betydningsfullt enn forholdet mellom far og barn. Ikke rart da, kanskje, at mannen ikke engasjerte seg like mye i hjemmet.

Kvinner og menn er altså like, men kvinner er litt bedre likt enn menn. Vi er litt viktigere hjemme, og vi er litt viktigere ute, siden vi har noen ”fortrinn”. Både barna, næringslivet og de typiske mannsyrkene trenger oss!

Problemet er at det er vanskelig, også for supermennesket kvinnen, å være overalt. Og de som roper høyest, er ikke barna, men politikere og bedrevitere som mener at kvinner må ut og opp i næringslivet, i forskning, i politikk, i film og forvaltning.

Og fordi det ikke går fort nok, fordi politikere er ”utålmodige”, og fordi alt virker så urettferdig, kommer det forslag om kvotering og likelønnspott, som kan løfte både kvinnene og lønnen opp i en anstendig mannshøyde så snart som overhodet mulig. Ikke fordi vi ikke er flinke nok til å skaffe oss posisjoner og økt lønn selv, men fordi vi er flinke nok.

Regning eller gevinst
Hvorfor er det egentlig slik at kvinner gjennomsnittlig tjener litt dårligere enn menn?

Den viktigste forklaringen er at kvinner bruker tid på å få barn. Som Aftenposten uttrykte det i en leder for et par år siden: Kvinner ”får en forsinket regning for å ha påtatt seg mesteparten av omsorgsansvaret for barna”.

Med denne lille setningen uttrykte Aftenposten det som åpenbart er tidens ånd: Det mest ettertraktelsesverdige livet man kan leve, er det typiske mannlige livet. Et liv med mye jobb, karriere, styreverv, høy lønn og minst mulig bry med barna.

Å være sammen med sine barn — eller å ”påta seg ansvaret for barna”, som Aftenposten uttrykker det, fører nemlig til at man får en ”regning” senere i livet.

Den som har gitt hele livet sitt til karrieren, har en tendens til å angre. Karrieren kommer ikke på besøk på gamlehjemmet.

Men hva med å se det helt motsatt? Kanskje er det slik at de kvinnene som tjener litt mindre enn menn, fordi har brukt tid på sine barn, får en gevinst senere i livet? Og kanskje får deres menn, som tjente litt mer, en regning som ikke engang kan måles i kroner og øre?

Aftenposten mener at kvinner ”mister” noe ”i løpet av småbarnsperioden”. Jeg tror det er helt motsatt. Jeg tror de vinner mye. Jeg tror i det hele tatt at jeg aldri har truffet noen som synes de var for mye sammen med sine barn da de var små.

Ofte er det tvert om: Den som har gitt hele livet sitt til karrieren, har en tendens til å angre. Karrieren kommer dessuten ikke på besøk på gamlehjemmet.

Jeg tror mange kvinner gjør kloke personlige valg, og at de lever like ettertraktelsesverdige liv som menn: Et liv med litt mindre jobb, litt færre styreverv, litt mindre lønn, men med mye mer kontakt med barna.

Det er likelønn
Uklare og til dels motstridende premisser leder lett til uklar politikk. Forslaget om likelønnspott er et eksempel på det.

La meg starte med å slå fast dette: Det er likelønn i Norge. Kvinner og menn har lik lønn for likt arbeid, og det har de hatt lenge. I skrivende stund husker jeg i hvert fall én studie fra slutten av 80-tallet som viste dette, og siden har mange undersøkelser vist det samme: Kvinner får ikke mindre lønn enn menn for det samme arbeidet. De får lik lønn for samme arbeid.

I gjennomsnitt tjener likevel kvinner i Norge ca. 85 prosent av hva menn i gjennomsnitt tjener. Er det urettferdig? Etter min mening avhenger det av årsaken til lønnsforskjellen.

Den desidert viktigste årsaken er at kvinner jobber mindre. Og den viktigste grunnen til at de jobber mindre, er at de er mer sammen med barna sine. Kvinner har som regel lengre fødselspermisjon og jobber ofte litt mindre mens barna er små, enten fordi de har redusert arbeidstid og/eller tar en pause fra arbeidslivet.

Er det likevel urettferdig at de tjener mindre? Jeg syns ikke det. Jeg syns ikke det er urettferdig at man tjener mindre hvis man jobber mindre.

Når noen mener at det er urettferdig, er det fordi de, som Aftenposten, ser på kvinner som tapere i livets lotteri. Det fremstilles som et tapsprosjekt at man er «dømt» til å føde barn og er mer sammen med barna sine enn menn er. Men det er selvsagt en rent subjektiv betraktning.

Mange andre vil si at kvinner er heldige som er eller får anledning til å være mer sammen med barna sine enn mange menn er.

Skadelig likelønnspott
Likevel kan man mene at avlønningen i de typiske kvinneyrkene, for eksempel innen helse og omsorg, er for lav.  Den kan, ut fra en normativ betraktning, virke lav i forhold til ansvar, utdannelse og andre yrker — og den kan være for lav i forhold til behovet for å tiltrekke seg arbeidskraft. Det normale i slike situasjoner vil være at arbeidsgiver er villig til å tilby eller akseptere høyere lønn, og det er selvsagt helt fint.

Forslaget om en «likelønnspott», derimot, er noe helt annet og heldigvis foreløpig lagt på is. Med en slik pott ønsker man å øke lønningene i de såkalte kvinneyrkene kraftig ved hjelp av en engangsoperasjon, slik at gapet mellom typiske kvinne- og mannsyrker lukkes. Det hele skal muliggjøres ved at det er staten som finansierer likelønnspotten som et ekstraordinært hjelpetiltak overfor kommunene, som er den egentlige arbeidsgiveren.

Men vil det virke?

Jeg tviler. Forslaget, som opprinnelig stammer fra den såkalte Likelønnskommisjonen, er nemlig ledsaget av et svært viktig forbehold: Dersom kvinneyrkene virkelig skal lukke gapet til andre yrker, så er forutsetningen at ingen av disse andre yrkesgruppene krever kompensasjon. Politifolkene, for eksempel, som i stor grad er politimenn, må altså på forhånd garantere at de ikke skal kreve å få et tilsvarende opprykk. Men er det realistisk?

Det er helt urealistisk at staten skal kreve en slik garanti direkte av politiet. Det vil være det samme som å kneble den frie forhandlingsretten. Men kan det tenkes at fagbevegelsen selv kommer til enighet om at kvinneyrkene skal få et skikkelig lønnshopp, mens alle andre holder seg tilbake? Når vil det da igjen oppstå en ny ubalanse som staten må håndtere? Og hvordan vil partene begynne å innrette seg i lønnsforhandlingene hvis de vet at staten senere vil dekke de skjevhetene eller «urettferdighetene» som måtte oppstå?

En likelønnspott kan være direkte skadelig for likestillingen. Vi har et av verdens mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder i Norge. Det at det er «urettferdigheter» eller lite konkurransedyktig lønn i deler av arbeidsmarkedet, kan lede til en nødvendig dynamikk, omstilling og mobilitet som kan løfte yrker som tidligere har hatt for lav prestisje og/eller lønn.

Dersom vi i stedet bare prøver å løse slike problemer med statlige direktiver og «potter», risikerer vi å sementere kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet for alltid.

Det vil i så fall være en meget uheldig virkning av et tiltak som egentlig er ment for å styrke likestillingen og valgmulighetene på arbeidsmarkedet — ikke svekke dem.

Skeptisk til kvotering
Kvotering er ikke like problematisk. Moderat kvotering, å foretrekke det underrepresenterte kjønn når to kandidater er like godt kvalifisert, fungerer på en selvsagt og ubyråkratisk måte i mange organisasjoner. Radikal kvotering, derimot, er diskriminering, og det er ikke rettferdig. Derfor skal det svært gode begrunnelser til for å ta et slikt virkemiddel i bruk.

Den mest kjente kvoteringsdebatten i Norge dreier seg om den såkalte kvoteringsloven, som skal sikre minst 40 prosent av hvert kjønn i ASA-bedriftenes styrer.

Jeg var en av motstanderne av loven og er det fortsatt.

Jeg har aldri vært i tvil om at loven ville virke; det skulle bare mangle. Den som ikke følger loven, gjør seg til kriminell.

Jeg er imidlertid skeptisk til loven fordi slik kvotering er diskriminering og strider mot prinsippet om likebehandling. Man kan hevde at det nedarvede kjønnsrollemønsteret er urettferdig, men det begrunner ikke uten videre ny urettferdighet. Etter min mening er ikke utålmodighet med kjønnsbalansen i styrene en tungtveiende nok grunn til et så radikalt tiltak.
Loven kan videre redusere kompetansen i styrerommet. Ikke fordi kvinner generelt er mindre kompetente enn menn, men fordi man ved kvotering av ett kjønn fremfor et annet får en mindre gruppe å rekruttere fra.

Dessuten er jeg skeptisk fordi staten griper inn i private virksomheter og bestemmer at de skal kvotere — som om privat sektor er et underbruk av staten. Og dette skjer samtidig som staten selv har problemer med å fylle egne krav til kjønnsbalanse i statens styrer og råd.

Til slutt ser jeg ikke noen prinsipiell forskjell mellom kravene til kjønnsrepresentasjon og kravene om representasjon for homofile, funksjonshemmede eller innvandrere. Hvorfor bør ikke slike grupper kvoteres inn i styrene? Jeg tror ikke det finnes gode svar.

La meg legge til at jeg syns det er litt feigt av politikere å vedta en lov om kvotering i private bedrifter, samtidig som de selv ikke makter å gjøre noe med kjønnsbalansen i store deler av offentlig sektor, der de selv har eiermakt og er arbeidsgivere.

Hvis mangel på kjønnsbalanse er et problem, er problemet mye større i barnehagene og skolene enn i styrene. Så hvorfor vedtar ikke Stortinget en lov som bestemmer at det skal være minst 40 prosent av hvert kjønn der også?

Det fremstilles som et tapsprosjekt at man er «dømt» til å føde barn og er mer sammen med barna sine enn menn er.

Statsfrie rom
Også når det gjelder fedrekvoten, står det om prinsipper.

Ifølge tilhengerne skal den både bedre ”maktbalansen” i hjemmet og kvinnenes karrieremuligheter ute.

Men det er også et spørsmål om verdier: Jeg syns ikke det er riktig at staten trenger så langt inn i privatsfæren. Staten skal være synlig og adskilt fra det sivile samfunn og privatlivet. Det må finnes noen statsfrie rom, dels for å sette grenser for makten, men dels også for å unngå at vi sløves ned og blir til en viljeløs saueflokk med staten som gjeter.

Det må finnes noen områder der vi selv gjør og begrunner våre egne valg, og der vi selv løser konflikter på vår egen måte.

Jeg syns også det er galt at politikere forsøker å skape idealmennesker i sitt eget bilde. ”Vi trenger en ny papparolle!”, var det en statsråd som sa. Jeg kunne tenke meg flere politikere som reflekterte over sin egen rolle.

Vi må ha respekt for at familiene er forskjellige og velger ulikt. Det beste for én familie, er ikke nødvendigvis det beste for en annen. Om det skulle bety at det tar litt lengre tid før flere fedre tar ut pappapermisjon, er det en konsekvens som er til å bære.

Heldigvis ikke perfekte
Samme dag som dette skrives, melder Aftenposten at ”norsk likestillingspolitikk dreper karrieren”. En forskningsrapport viser at politikernes reguleringsiver, kjønnskvotering og sjenerøse permisjonsordninger, som var ment å føre til økt likestilling mellom kjønnene, kanskje snarere har virket mot sin hensikt. Hvordan kan det ha seg?

Det er ikke lett for politikere å overskue alt. Ting går ikke alltid slik man trodde. Samfunnet er dynamisk. Arbeidslivet endrer seg, preferansene endrer seg, og ny kunnskap kommer til. Derfor har ikke alltid en gitt politikk den virkningen den var ment å ha. Politikken kan ikke styre all utvikling. Kanskje ville en helt annen politikk ført oss nærmere målet.

Vi lever altså i et land der det er blitt et viktig «mål» og en viktig «hensikt» å holde familiene fra hverandre. Det kan umulig være barnas mål.

Det er heller ikke lett for politikere å ”designe” Det perfekte mennesket. Mennesker er nemlig — heldigvis! — ulydige og gjør ikke alltid som staten sier.

For en tid tilbake fremkom det for eksempel at norske mammaer og pappaer ikke tar ut fødselspermisjonen slik staten vil. Noen drar på ferie når de har pappaperm — sammen med mor og barn! Og det var jo ikke meningen, for det ”hindrer at far blir en omsorgsperson på linje med mor”, uttalte Likestillingsombudet.

Staten risikerer altså at mor skifter bleier mens far soler seg. Selv unge politikere reagerte på dette og mente at det måtte settes inn tiltak som hindret familiene i å være sammen.

Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul innrømmet riktig nok at det «på mange måter» kan være «hyggelig» for familiene å være sammen, men hun syntes også det var problematisk. At mor og far og barn er sammen, er nemlig ikke i tråd med statens intensjoner!

Audun Lysbakken understreket imidlertid at det er lovlig (!) for familiene å være sammen, og at fedrene kan ta mye av ansvaret, selv om mor er hjemme. Men som han sa, er det et viktig mål  at «far skal ta ansvaret for barna alene».

Likestillingsombudet, som vanligvis har en litt mer militant holdning,  sa rett ut at  siden vi «bruker store summer for å presse likestillingen i riktig retning», er det «viktig at pappapermisjonen utnyttes etter hensikten».

Vi lever altså i et land der det er blitt et viktig «mål» og en viktig «hensikt» å holde familiene fra hverandre.

Det kan umulig være barnas mål.

Spennende borgerlig feminisme
Jeg har aldri kalt meg feminist. Jeg føler at det er et begrep som venstresiden har kidnappet og gitt et innhold jeg selv ikke har kunnet stå for. Nå ser jeg at unge liberale og konservative kvinner er i ferd med å ta begrepet tilbake, og det syns jeg er spennende.

Likestilling og likeverd er selvsagt, enten vi er født sånn eller blitt sånn. For selv om vi er født forskjellige, er variasjonen innad i gruppen, altså mellom kvinnene og mellom mennene, mye større enn forskjellen mellom kvinner og menn. Derfor er det ingen gitt å si hva den enkelte har interesse, kompetanse og talent for.

Men mål og midler kan og bør diskuteres.

Jeg syns ikke det tradisjonelle mannlige livsløpet skal være ”gullstandarden” i likestillingspolitikken. Jeg syns ikke vi kan ta alle virkemidler i bruk, selv om målet er godt.

Og jeg syns heller ikke at alle skal underlegges et slags statlig ideal om hva som er den perfekte mann, kvinne og familie.

Kanskje er den mest beundringsverdig som greier å være seg selv og å velge noe bort.

  • Kristin Clemet (f. 1957) er leder i Civita. Hun var arbeids- og administrasjonsminister 1989-1990 og utdannings- og forskningsminister 2001-2005. Fra 1993 til 1998 var hun redaktør for Høyres tidsskrift Tidens tegn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden