Minerva Debatt

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

De tradisjonelle konservative dyder som Gud, konge, familie, fedreland har i det politiske liv for lengst kapitulert til sosialdemokrati og liberalistiske overlapninger.

De tradisjonelle konservative dyder som Gud, konge, familie, fedreland har i det politiske liv for lengst kapitulert til sosialdemokrati og liberalistiske overlapninger.

Den konservative tankegangen om bevaring av umistelige verdier er likevel mer aktuell enn noensinne i en grenseoverskridende global virkelighet og i dypøkologien finner den både mening og misjon.   

I samtidens politiske begrepsapparat støter man stadig på begrepet konservativ, men oftest mer som en merkelapp på partitilhørighet enn noe som benevner et faktisk innhold. Forenklet kan man si at slik sosialdemokratiet og markedet har spist opp det marxistiske potensial, har global markedsøkonomi og et liberalt egalitært menneskesyn spist opp det konservative potensial.

Skal begrepet konservativ fylles med meningsbærende innhold behøves en nyorientering og omvurdering av samtidens og fortidens konservative ideal – en kur mot konservativ impotens.

Det begynner å bli veldig lenge siden den verden som skapte Burkes konservatisme eksisterte, og selv om mange av prinsippene fortsatt har sin gyldighet på et teoretisk plan har de samfunnsinstitusjoner konservatismen skulle beskytte opphørt å eksistere.  Det norske og vestlige samfunn i 2012 er for lengst sekularisert, individualisert og markedstilpasset kollektivisert. Politikken har vanskelig for å formulere en felles vilje i et stadig mer oppsplittet samfunn, hvor tiltroen til et fellesskap er betydelig mindre enn manges ønske om tilhørighet.  Samtidens konservative protagonister har stort sett henvist seg selv til den økonomiske sfæren i kamp om rollefordeling (les: posisjoner) og resirkulering av makt; som for eksempel diskusjonene omkring privat og statlig helsetjeneste, som i prinsipp skal tilby og tjene det samme formål.  Det er vanskelig å skille en liberalist fra en liberalkonservativ, de flyter over i hverandre som lyseblå, skummet melk.  Den tradisjonalistiske konservatismen er tømt for innhold i den forstand at den politisk har gitt opp sine fundamentale forutsetninger med unntak av stadig bevaring av de sterkeste private eierinteresser i samfunnslivet, interesser og eierskap som stadig skifter hender i en global markedssfære. Det hellige er forlatt.

Man kan med rette snakke om en konservativ kapitulasjon, slik Andreas Winsnes overbevisende gjorde i en tidligere artikkel på Minervanett, men er det ensbetydende med at den konservative grunnidé er gått ut på dato?

Fremfor å liste opp konservatismens pantheon av tenkere og åndshøvdinger, kan det være vel verdt å se på det konservative prinsipp som bevaring av umistelige verdier i et samfunn. Det vil si samfunnsverdier som transcenderer det hverdagslige og omskiftelige i politikken, som rollefordeling innen en maktstruktur og interessekamp.

Naturen er den mest åpenbare umistelige verdi for ethvert samfunn, ja, for ethvert liv, og transcenderer politikken som virkefelt for fordeling av materielle goder og byrder. I naturen finnes ikke bare mening som en mulighet, uten den levende naturen opphører mening for alt menneskelig liv overhodet.  Der miljøvern har blitt et utvannet og abstrakt uttrykk for politikeres gode intensjoner er naturvern det konkrete vernet om det levende både lokalt, nasjonalt og globalt.

Men den konservative grunnholdning som et ethos og innstilling, mer enn et ideologisk eller partipolitisk prinsipp, lever i beste velgående selv om det ikke er ideologisk formulert. I naturvernbevegelsen og naturforvaltningen finnes mange slike konservative personligheter. Forfatteren Bredo Berntsen og tidligere leder for naturvernforbundet Erik Solheim er slike personligheter. Den konservative tenkeren Roger Scruton har selv lansert verket How to Think Seriously about the Planet: The Case for an Environmental Conservatism, hvor han tar til orde for et lokalt forankret natursyn og naturvern som en motsetning til det statlige som fratar mennesket ansvar for sitt miljø og nærnaturen, og dermed også den organiske forbindelsen mellom natur og menneske.   

Med naturvern menes her ikke klimapolitikere og miljøpolitruker som hjemsøker internasjonale konferanser, men en konkret vilje til å ta vare på nærnaturen og biologisk mangfold, livet som faktisk er og som trues av forbruksvekst og forurensning i et lokalt og globalt perspektiv. Man kan kalle det klassisk naturvern.  Men for at en slik holdning skal ha vesentlig vekt behøves et større, helhetsperspektiv som går utover det personlige, lokale engasjement.

Det finnes mange som har formulert tanker omkring menneske, naturvern og økologi, ikke minst filosofen Petter Wessel Zappfe, men klarest formulert kommer det til uttrykk i Arne Næss dypøkologiske plattform. I anledning hans 100 års jubileum kan det være vel verdt å se på hans tanker om dypøkologi igjen.  Kort fortalt tar den utgangspunkt i naturen som en helhet av liv og livgivende systemer hvor ingen enkelt del ideelt sett har forrang fremfor noe annet. Naturen blir slik hellig, sakralisert, uten at synet på noen måte forutsetter et religiøst grunnsyn.  Plattformen har blitt formulert i flere varianter, men klarest kommer den fram i denne som Arne Næss utviklet sammen med George Sessions i anledning bursdagen til naturvernpioneren John Muir (1838-1914):

1. Utfoldelsen av og velferden til alt menneskelig og ikke-menneskelig liv på jorden har verdi i seg selv. Disse verdiene er uavhengige av den nytteverdi den ikke-menneskelige delen av naturen kan ha for menneskelige formål.

2. De ulike livsformenes rikdom og mangfold bidrar til å virkeliggjøre disse verdiene, og har også verdi i seg selv.

3. Mennesker har ingen rett til å redusere dette rike mangfoldet med mindre det gjøres for å tilfredsstille livsviktige behov.

4. Utfoldelsen av menneskelige liv og kulturer er forenlig med en betydelig mindre menneskelig befolkning. Utfoldelsen av ikke-menneskelige liv krever på lang sikt (i et tidsperspektiv på flere hundre år) en betydelig mindre menneskelig befolkning i fremtiden.

5. Nåværende inngrep i den ikke-menneskelige delen av naturen er av altfor stort omfang, og situasjonen forverres hurtig.

6. Politikken må derfor legges om. Aktuelle politikkområder berører grunnleggende økonomiske, teknologiske og ideologiske strukturer. Den resulterende tilstanden vil være dypt forskjellig fra den nåværende.

7. Den ideologiske endringen vil hovedsaklig bestå i en verdsetting av livskvalitet (å dvele ved situasjoner av iboende verdi) snarere enn å holde fast ved en stadig økende materiell levestandard. Folk vil få en dypsindig forståelse av forskjellen på storvoksthet og storhet.

8. De som slutter seg til de foregående punktene har en forpliktelse til å prøve å virkeliggjøre de nødvendige forandringene.

Av disse punktene er det ikke vanskelig å utlede at de kommer i konflikt med en liberalistisk individuell utfoldelse så vel som et generelt sosialdemokratisk materialistisk perspektiv om tilegnelse og respektivt fordeling av materielle goder som det høyeste mål for menneskelig liv.

Essensen i dypøkologien er lik essensen i konservatismen, nemlig grensesetting for individet samtidig som det tjener individet som en del av den helhet som omfatter det konservative rasjonale og beveggrunn. Grensesettinger som ikke krenker individet, men samtidig forplikter individet gjennom deltagelse i og ansvar for helheten. Noen frontlinjer gir seg naturlig: forbruksvekst som mål og mening for samfunn og det økonomiske liv er ikke forenelige med et syn som setter jordens biologiske mangfold og natur først.  Det er ikke ensbetydende med motstand mot menneskelig velferd, men at alle menneskers handlinger som samfunn har konsekvenser og at man som samfunn og deltagende menneske i samfunnet, har ansvar for disse konsekvensene. Dette tenderer mot synet på samfunnet som organisk som man gjenfinner i tradisjonalistisk konservatisme.  Her finnes ingen plass for abstrakte frihetsbegreper, her måles frihet i forhold til konkret, erfart virkelighet i kraft av den naturen som omgir oss og som har skapt oss. Friheten defineres i et gjensidig ansvarsforhold mellom natur og menneske.    

Den britiske filosofen og senere kritiker av nyliberalisme fra et tilnærmet konservativt perpektiv  John N. Gray formulerer det slik i verket  Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals:

«humans … cannot destroy the Earth, but they can easily wreck the environment that sustains them.»

Slik formulerer han et dypøkologisk prinsipp, mennesket står ikke over naturen og det levende, selv om det kan ødelegge forutsetningene for dette.

Et grenseløst marked og fri ressursutnyttelse, som i fri flyt av mennesker og kapital lar seg ikke kombinere med dypøkologien.

Befolkningseksplosjonen som resultat av massemigrasjon er den tydeligste konsekvens av industrialisering og globalisering og hovedårsak til det massive presset på biomangfoldet, hvor flere arter enn noensinne er truet, og sjeldne arter allerede har dødd ut som følge av menneskelig rovdrift og ekspansjon (man antar minst 1000 arter har blitt utryddet de siste 500 årene i tilegg til kraftig desimering og utryddelse i regioner). Men dette er ikke kun en trussel mot naturen omkring oss, samfunnsgrunnlag og stabilitet henger nært sammen med forvaltning av naturressurser, samfunn har gått under grunnet en gal forvaltning av tilgjengelige naturressurser.  Forurensning, forgiftning og erosjon av jordsmonnet ødelegger ikke minst for mennesket selv. Naturen, den levende, er endelig og begrenset, det finnes ikke et uutømmelig hav av ressurser. Dermed har jorden sin begrensning i forholdet mellom antall mennesker, menneskelig aktivitet og forbruk.   

Å snakke om naturvern og begrensning av forbruk og materialisme, gir dagens stereotype liberale borgerlige og sosialdemokrater angstfornemmelser om formynderi og utrivelig kollektiv skyld. Dessuten vil økonomer advare mot kollaps i en økonomi som er blåst opp av forbruk og forventingene om økt forbruk. Man har mer enn nok med klimagnålet og CO₂ som det utrettelig mases om uten at man ser nevneverdige resultater eller genuin politisk motivasjon. Dette henger mye sammen med at klimapolitikken både billedlig og bokstavelig talt handler om luft, ikke om konkrete naturverdier og liv.  Debatten som nylig raste på Minervanett bekrefter dette bildet, man diskuterer politikken omkring klimaet, men ikke formålet, det levende livet på jorden. Slik slipper ansvarlige lett unna mens kommentarfeltene fylles.

Men eksperter og politikere kjenner sannheten, de vet at systemet eksisterer på lånt tid, noe Sir Richard Attenbourough bekjentgjorde ved lanseringen av rapporten People and the planet utgitt av et ekspertutvalg fra The Royal Society. Her konkluderes det med i tråd med nærmest likelydende rapporter fra WWF og World Watch Institute at mennesket selv og overbefolkning er hovedårsak til naturødeleggelsene.   

Dypøkologien ser på det levende liv konkret som en helhet hvor hver del står i et avhengighetsforhold til den andre, ikke som en abstrakt ressurs som kan bortforhandles med kvoter eller intensjonsavtaler som ikke overholdes. Et dypøkologisk perspektiv innebærer en omvurdering av de verdier som er fundamentale for mennesker flest globalt nå. Disse verdiene er ikke menneskerettigheter som mange i offentligheten vil tro, men retten og muligheten til ubegrenset forbruk. Dagens vesteuropeiske samfunnssystem er nå fundert i forbruksevnen, det er som konsument at mennesket definerer seg selv sosialt og skaper sin identitet, enten det er som hipster eller harry. Der hvor det økonomiske fundamentet for en forbrukskultur uteblir eller reduseres, kommer raskt kravet om systemer og ideologier som kan gi trygghet gjennom underkastelse for diverse forenklede situasjonsbetingede politiske aksiomer. 

Forbrukssamfunnet er derfor ikke stabilt og harmonisk, selv om vi i vår del av verden opplever fred og fordragelighet så er dette ikke en permanent tilstand om ikke man sikrer stabil ressursbruk.   Vekstøkonomiene vokser like lite som andre endelige ressurser opp i himmelen, verden er ikke et lukket økonomisk system med likeverdige aktører hvor alle deltagere blir rettledet av Adam Smiths usynlige hånd.    Det er en liberal illusjon at mennesket uansett frigjøring fra forpliktelser er frigjort fra konsekvensene av sine handlinger. Forskjellen mellom det konservative sinnelaget og det liberale, er at den konservative tar ansvaret på alvor – erkjenner det og gjør det til en dyd å handle i samsvar med ansvaret som hverken er abstrakt eller ideologisk teoretisk begrunnet.  

For de som frykter statlig overstyring, sier det seg selv at en dypøkologisk revurdering av verdier er umulig å gjennomføre i et langsiktig perspektiv som statstvang og fordrer aktiv deltagelse fra respektive befolkninger. Rent kulturelt vil denne lokale og regionale forankringen meget mulig være noe som motvirker tendensene til fremmedgjøring og atomisering av eksistensielt meningsgrunnlag man ser i den senmoderne samtiden.

Dypøkologien er ingen ideologi med en dogmatisk visjon om et utopisk fremtidssamfunn, men et sett av prinsipper som i sin essens er forståelig for alle og som kan tjene som rettledning for politisk, kollektiv og individuell handling. Det som gjør at en del har vanskelig for å ta dem til seg og helst vil betrakte dem som radikale og ekstreme med uttrykk som «grønn fascisme» som for eksempel Minervas Kjell Madsen formulerte i en debatt nylig, er at dypøkologien forholder seg til en del av virkelighetene som ikke kan avgrenses til den menneskelige sfære, men som samtidig påvirker hele dens fremtid.  Naturen gir ikke noen sjanse nummer to, den har ikke noe forhold til begreper som menneskelig frihet eller rettferdighet, det som utryddes i naturen er utryddet, det som er ødelagt vil aldri bli helt det samme igjen. Naturen endrer seg kontinuerlig, men mennesket manipulerer den og misbruker den for å tjene kortsiktige behov og bidrar til endringer som ødelegger hele økosystemer.  Da kan det være lett å bli fylt med avmakt for så å velge komfortabel likegyldighet og fornektelse, men virkeligheten vil alltid komme i kapp med politisk eskapisme, enten den kommer fra høyre eller venstre.  Forestillingen om at alt er håpløst, er nok en ansvarsfraskrivelse ovenfor det faktum at menneskets handlinger kan styres, og det å sette grenser for menneskets handlinger er en forutsetning for både samfunnsbygging og frihet i en større sammenheng.

For den konservative vil den dypøkologiske realiteten være en fundamental rettesnor for egne handlinger og samfunnets plikter og ansvar, ikke bare i en begrenset tidsepoke, men i all fremtid om man tar forutsetningene på alvor.  Slik kan den konservative igjen bli bærer ev mening og samfunnet viktigste fellesverdier, sammenhengene som begrunner samfunnet.  Samtidig som en klar distinksjon mellom liberalistisk kortsiktighet og konservativ langsiktighet i forhold til individuelt ansvar ovenfor samfunnet, blir trukket klart opp. En dypøkologisk fundert konservatisme vil være en vei tilbake til ideell virkelighetsorientering fremfor politisk virkelighetsfornektelse – et svar på fremtidens utfordringer fremfor fortidens utopier. 

Relevant lesning:

DYPØKOLOGIEN

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Rapporten «People and the Planet Report» fra The Royal Society kan lastes ned her     

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Kommentarfeltet er sperret på denne artikkelen, fordi kommentarene brøt med Minervas kommentarpolicy. Interesserte kan følge debatten på nettstedet Kulturverkder denne artikkelen senere også er publisert, og kan følge debatten der (red.).

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden