Ideer

En eim av Weimar

Sahra Wagenknecht taler på et partiarrangement. Foto: Dirk Vorderstraße [CC BY 2.0]

Vi har lenge slitt med stadig sterkere autoritære høyrepopulister. De får nå selskap av Putin-vennlige venstrepopulister. Som i Weimar-republikken trues det liberale sentrum fra begge sider.

Si meg hvem du går med,
så skal jeg fortelle deg
hvem du er. – Miguel de Cervantes.

Det er meget gode grunner til å følge med om dagen. Denne uken tok SVs søsterparti i Tyskland, Die Linke, til orde for å oppløse NATO, og for at Tyskland i stedet bør søke sikkerhetspolitisk samarbeid med Russland.

Dette er i tråd med det høyreradikale Alternativ Für Deutschland (AfD) og andre høyreradikale partier i Europa, som Front National i Frankrike og Frihetspartiet i Østerrike, har ment. Det samme har til dels også venstreradikale Podemos i Spania og Syriza i Hellas, samt en lang rekke andre venstreradikale og kommunistiske partier.

Die Linke, som er det største opposisjons-partiet i parlamentet, består av gamle kommunister fra DDR og venstre-radikale fra vest. Sahra Wagenknecht, som er nestleder og fraksjonsleder i Bundestag for Die Linke, fikk sin ideologiske opplæring i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, det østtyske kommunistpartiet. Wagenknecht er gift med Oskar Lafontaine, som en gang var leder av SPD, men senere gikk over til Die Linke.

En vinglete putinistisk allianse

Wagenknecht og Die Linke tar ikke til orde for en ensidig allianse med Putin, men en bred «fredsallianse» som også inkluderer USA (under Trump).

At Die Linke ikke forstår, eller vil forstå, at Nato er en militær og politisk allianse hvis formål er å beskytte frie og demokratiske stater, er ikke veldig overraskende. Dette var vanlige ideer på den radikale venstresiden under sovjettiden også, og må forstås ideologisk. Kommunistiske og venstreradikale partier sto i sum nærmere de sosialistiske statenes politiske systemer enn de vestlige liberale demokratiene.

Hvordan forslag som Wagenknechts skal forstås i dag, er mindre åpenbart. Selv om Wagenknecht politisk sett tilhører DDR-dogmatikerne i partiet, er det lite sosialisme å spore i dagens nasjonalkonservative, geistlige Russland.

I store deler av den venstreradikale bevegelsen er likevel den antivestlige, antiamerikanske og antikapitalistiske ryggmargsrefleksen fra den kalde krigen intakt. I forlengelsen av det kan man også forstå den dype skepsisen i deler av bevegelsen til at de gamle sovjetiske satellittstatene søkte seg til den liberale delen av Europa og på den måten frigjøres fra den postsovjetiske interessesfæren.

Det som skjer i et ganske rasende tempo nå, er at ytre høyre og deler av ytre venstre utgjør en slags vinglete putinistisk allianse, altså en allianse med de liberale demokratienes største sikkerhetspolitiske trussel. I tillegg har både ytre venstre og ytre høyre blitt mer modige etter Trump og toner derfor flagg uten særlig blygsel.

Hva dette vil bety i praksis – over tid – er vanskelig å si. Akkurat nå ser det ikke særlig lystig ut, for ytterkreftene ser ut til å være i sterk medvind. Fremover får de, i tillegg til Putin, antagelig også støtte fra Donald Trump: Mot NATO, mot EU, mot frihandel, mot liberalt demokrati og for Russland.

Ytre venstre og ytre høyre møtes

Den “uhellige” alliansen mellom høyre- og venstrepopulister og Putin er ikke uten støtte i velgermassen. For eksempel publiserte tyske Die Welt en meningsmåling som viste at mange tyskere har større tillit til Putin enn til Merkel.

Særlig i områdene som tidligere utgjorde kommuniststaten DDR, var dette tydelig. Det er områder med den største arbeidsløsheten i Tyskland, men paradoksalt nok også med den minste tilstrømningen av flyktninger, uten at det minsker entusiasmen for det høyreradikale AfD.

Meningsmålingen viste også at sympatien for Putin var klart størst hos populistiske velgere. I både AfD og venstreradikale Die Linke har nesten en tredel av velgerne større tillit til Putin enn til sin egen forbundskansler. Resultatene gir et bilde på den såkalte hesteskoteorien – en teori om at ytterkantene i politikken ofte møtes når det røyner på.

Støtte i Europaparlamentet

I en utgave av britiske Economist, titulert Putin’s War on the West, kan vi lese at en fjerdedel av setene i Europaparlamentet tilhører populistiske partier, både til høyre og venstre. Tendensen er at disse utgjør en pro-russisk blokk i Strasbourg. Særlig interessant er det at høyreradikale Gyllent Daggry og venstreradikale Syriza langt på vei er samstemte i synet på Russland. Det er også kjent at Syrizas utenriksminister la sitt første besøk til Kreml, etter sigende både for å pleie omgang, men også for å be om penger. Et annet venstreradikalt parti, Podemos, er også i overveiende grad pro-Putin.

I den venstreradikale fraksjonen i Europaparlamentet, European United Left–Nordic Green Left (GUE/NGL), inngår ikke ubetydelige partier som Syriza, Podemos, svenske Vänsterpartiet og Die Linke, men også mindre kommunistiske og sosialistiske partier.

Flere undersøkelser av stemmegivning i parlamentet viser at GUE/NGL er en pålitelig partner for Russland. I 2014 og 2015 stemte GUE/NGL nei i 78 prosent av tilfellene der resolusjoner mot Russland ble vedtatt. Kun den høyreradikale fraksjonen ENF (Europe of Nations and Freedom) overgikk GUE/NGL, med 93 prosent nei-andel. ENF er en koalisjon bestående av blant annet Front National, Vlaams Belang, AfD og Frihetspartiene i Nederland og Østerrike.

Jeremy Corbyn er uklar

Labour og Jeremy Corbyn sender også delte signaler. Selv om Corbyn også kritiserer Putin, er meldingene fra ham og resten av nomenklaturet som har overtatt partiet, dubiøse, særlig i spørsmålene om Krim, Ukraina og den russiske støtten til Syrias diktator Bashar Al-Assad. Corbyn er også en livslang Nato-motstander (men litt uklar i dag) og har uttrykt dyp skepsis til EU og Natos øst-politikk, som han mener egger til konflikt.

Tidligere generalsekretær Anders Fogh Rasmussen kritiserte Corbyn i harde ordelag for å ”lede Putin ut i fristelse til mer aggresjon”, og Rasmussen mente at Corbyn fremsto like apologetisk som Donald Trump. Corbyn har – i likhet med Trump – ikke villet svare på om han støtter Natos Artikkel 5, altså at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemsstatene er et angrep mot alle, for eksempel mot en eller flere av de baltiske statene.

For sosialisten og skribenten Owen Jones er venstresidens tvisyn til Putin så påtrengende at han har skrevet flere kommentarer hvor han etterlyser en klar venstresidefront mot ”oligarken og menneskerettighetsovergriperen Putin.”

Hvorfor Putin?

Ytre høyres dragning mot Russland er forholdsvis enkel å forstå: Hypernasjonalisme, sterke ledere, reaksjonært verdisyn, tradisjonalisme og forakt for det liberale demokratiet. Det er langt vanskeligere å forstå venstreradikales dragning.

Men statsviterne Péter Krekó og Lóránt Győri i den ungarske liberale tenketanken Political Capital Institute har noen ganske plausible forslag for tiltrekningskraften:

  1. Historisk mimring. Russland forbindes fremdeles med det gamle Sovjetunionen. Deler av den europeiske radikale venstresiden består fremdeles av nye og gamle kommunister. I Die Linke og i Sør- og Øst-Europa er dette overtydelig.

  2. I Europaparlamentet sitter kommunister og sosialister i de samme fraksjonene.

  3. «Min fiendes fiende er min venn». Putin (og ytre høyre) deler de venstreradikales mest prominente fiendebilder: Globalisering, det liberale Vesten, anti-establishment (i Vesten), EU og Nato.

  4. Den russiske økonomiske modellen, som hevdes å holde storkapitalen i sjakk, fremstår attraktiv for mange antikapitalister.

  5. Kremls aktive desinformasjon virker. I den fremstår Putin som fredens mann mot det krigshissende Vesten (som i Trump vs. Clinton). Russland skaper fred i Syria, Assad er løsningen. Propagandaen om «den fascistiske juntaen i Kiev» har slått rot.

Hvis vi skulle finne triggerpunkt som forener ytre høyre og ytre venstre utover sak, er det nærliggende å se på radikalismens psykologi.

Radikalismens drivreim har alltid vært elendighetsbeskrivelse. Det ligger i den ekstremes konspirative natur ikke å være opptatt av forhandlende politikk: Hvis du mener det bestående (her: det liberale demokratiet) er råttent og umenneskelig (eller ugudelig), og styrt av en konspirasjon av eliter, må det bestående fjernes, og helst rykkes opp med roten.

Selv om venstrepopulismens verdisyn er langt mer inkluderende enn høyrepopulismens (overfor innvandring, homofile, feminisme et cetera), er karikaturen av det grunnleggende problemet omtrent den samme. I oktober 2016 publiserte nettidsskriftet til den venstreorienterte tankesmien Manifest Analyse en tekst med tittelen «Anti-establishment på norsk» av Freddy André Øvstegård og Albert Andersen Øydvin fra Sosialistisk Ungdom. Riktignok er forfatterne unge og utålmodige (hva hadde radikale bevegelser vært uten unge utålmodige?), men teksten samsvarer likevel med en del av tankegodset blant europeiske venstrepopulister og antiglobalister:

«Maktelita i dei fleste vestlege industriland er fullstendig ute av stand til å engasjera arbeiderklassen og ungdom til kamp for solidariske samfunn. Rørslene som gjer folk flest trua på at ein betre kvardag og eit anna samfunn er mogleg kjem ikkje innanfrå systemet, men utfordrar det … Vår venstrepopulisme er den der me fortel fortellinga om folk flest på nytt. Ikkje nordmenn mot innvandrarar, oljearbeidarar mot miljøvernarar, middelklasse mot arbeidarklasse og bygd mot by, men heile hopen mot den etablerte, middelaldrande, mannlege, kvite, rike, dresskledde, oljedryppande, maktspelspelande, tåkepratande, frihandelselskande, marknadsfundamentalistiske, Brüssel-orienterte, krigshissande, blankpolerte og verklegheitsfjerne elita nedi Oslo.»

Det kreves ikke stor innsats på google for å finne høyreradikale skremmebilder og elitefortegnelser hvis avsender like gjerne kunne komme fra ytre høyre som fra ytre venstre. Her den høyreradikale Geert Wilders:

«I motsetning til de styrende elitene innen politikk, media og akademia, kjenner vanlige folk igjen en eksistensiell trussel når de ser den. De har for lengst innsett at demokratiske institusjoner i deres hovedsteder ikke lenger representerer folkeviljen. De har forstått at tiden er i ferd med å renne ut for Vesten, og at tiden er inne for en demokratisk revolusjon for å stoppe elitenes narrespill, slik at ikke den vestlige sivilisasjonen skal gå under, vår nasjon forandres til det ugjenkjennelige og våre barn miste sin fremtid.»

Har vi hørt det før? Den weimarske kontraretorikken (ikke den historisk-faktiske analogien) er til å kjenne igjen. I Weimar røk fiender av liberaldemokratiet fra begge ytterkanter i tottene på hverandre så blodet fløt i gatene. Men de sloss også mot den liberale statsmakten, i enkelte tilfeller gjorde de felles sak, for eksempel under store streikeaksjoner. Effekten og det kortsiktige målet for begge var revolusjon og destabilisering av elitesystemet.

Et åpent spørsmål

Det siste året har naturlig nok autoritær høyrepopulisme blitt diskutert i alle kanaler, til alle døgnets tider. Reaksjonære partier er i flyten. Den venstreradikale nyorienteringen har derimot gått under radaren, fordi den – med unntak av i Hellas – enda ikke har vokst så tydelig. Men så lenge de etablerte partiene, og da særlig de sosialdemokratiske partiene, taper terreng, kan det være grunn til å anta at venstreradikale etter hvert vil fylle dette tomrommet i en tid så ettertrykkelig preget av misnøye, radikalisering og kompromissløs retorikk.

Så hva med den norske venstresidens fløypartier, SV og Rødt. Hvor vil de etter hvert posisjonere seg? Begge partiene er i endring, særlig i spørsmålet om grensedragningen mellom liberalt demokrati og sosialisme. Selv om SV fremdeles har en relativt stor falanks som sverger til gammelsosialisme, altså illiberalt demokrati, er partiet som helhet i dag mest å regne som et venstresosialdemokratisk parti. Rødt, som i praksis er en forlengelse av AKP og Rød Valgallianse, har gjennomgått interne drøftelser om et partiprogram som på mange måter var ganske likt AKPs. De mest autoritære programinnslagene er nå sjaltet ut, men programmet er like fullt revolusjonært, svært radikalt og illiberalt.

Det er urimelig å hevde at Rødt og særlig SV er russiskvennlige. Spørsmålet er om den venstreradikale og Putin-vennlige trenden etter hvert vil komme til Norge, og hvem som vil bli protagonist for den i Norge.

Fra Rødt kommer det delte signaler om Russland og Putin, men de har vært ganske hissige på det de mener er vestlig innblanding i Ukrainas «indre anliggender». I 2014 uttalte daværende internasjonal sekretær i partiet, Arnljot Ask at «Den russiske innblandingen i Ukraina handler om å sikre egne økonomiske og geopolitiske interesser. Selv om Vesten kamuflerer sin innblanding som støtte til demokrati og menneskerettigheter, handler den vestlige innblandingen om akkurat det samme.» Ask hører til AKP-fløyen i partiet, der han også var kader og internasjonal sekretær under maoistenes glansdager.

Det er ikke veldig mange år siden SV fjernet posten i programmet som utpekte USA som den største trusselen mot verdensfreden. Det er nok en god del i partiet som mener det samme i dag, men neppe et flertall. At debatter forekommer internt, er det liten tvil om. I 2014 kom det famøse vedtaket i landsstyret, hvor flertallet stemte ned en resolusjon som fordømte russisk aggresjon i og krevde russisk retrett fra landet (denne resolusjonen er fjernet fra SVs hjemmesider). I stedet ble det vedtatt at «NATO er en del av problemet, ikke en del av løsningen» i Ukraina. Som kjent gikk partiledelsen til det kloke skritt å underkjenne vedtaket.

Men partiet er fremdeles mot både Nato og EU. Også dette har vært debattert internt. Bård Vegar Solhjell har for eksempel kommet ut av skapet som Nato-venn. På den annen side har Solhjell gitt beskjed om at han ikke lenger vil sitte på Stortinget.

En nærliggende problemstilling for SVs del er om partiet skal legge om sin Nato- og EU-politikk i et Europa som ser helt annerledes ut enn den gang SV etablerte sitt verdensbilde. I dag er EU-motstanden primært forankret på den radikale høyrefløyen, og brukes som verktøy for nasjonalisme og det identitære. Den samme koalisjonen yter motstand mot Nato, der de samme reaksjonære søker formelle og nære kontakter med Russland. Putins våte drøm er et Europa i indre oppløsning. Kanskje bør dette, i det minste blant partiets moderate krefter, mane til ettertanke?

Hvis vi ser til Danmark, er intet lært (uten at undertegnede er i den tro at de vil lære). Enhetslisten har for eksempel gjentatt sitt krav om en dansk folkeavstemning om EU etter Brexit, synlig upåvirket av hvilke koalisjoner som er i ferd med å dannes i Europa.

Hvordan vil en eventuell debatt om dette turneres internt i SV? Vil venstrefløyen tåle det? I disse dager diskuteres en sammenslåing av SV og Rødt. I Oslo har venstreradikale ildsjeler innkalt til debattmøte under rubrikken: «Kan samarbeid gi den radikale venstresida et oppsving også i Norge? Trenger venstresida både SV og Rødt? Eller vil både medlemmer og velgere få mer igjen fra et nytt og samlende parti?»

En sammenslåing som skulle forene venstresosialdemokrater, kommunister og venstreradikale, fremstår temmelig urealistisk. Til det er avstandene for store. Resultatet ville i så fall bli at de mest radikale i begge partiene samlet seg under et navn, mens venstresosialdemokratene gikk over til de andre sosialdemokratene, slik så mange venstresosialdemokrater har gjort før dem. I så fall ville vi kanskje se et venstreradikalt parti i Norge som uten særlig bekymringer ville legge seg på den samme politiske kurs som de Putin-vennlige ute i Europa.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden