Forsiden

En europeers erindringer

Det har blitt påstått at Europa først makter å vise sin samlede styrke når det har blitt utfordret av en indre eller ytre trussel. Kan den økonomiske krisen som har preget kontinentet de siste årene, sørge for at Europa – og EU– kommer styrket ut av det hele?

Det har blitt påstått at Europa først makter å vise sin samlede styrke når det har blitt utfordret av en indre eller ytre trussel. Kan den økonomiske krisen som har preget kontinentet de siste årene, sørge for at Europa – og EU– kommer styrket ut av det hele?

Europeere
Simen Ekern
Cappelen Damm, 2015

Det har de siste årene blitt gitt ut flere debattbøker med «Europa» som tema. Her hjemme er Asle Tojes pågående bokprosjekt med bøkene Rødt, hvitt & blått: Demokratiet i Europa (2013) og Jernburet: Liberalismens krise (2014) verdt å nevne, sammen med Paal Frisvolds Mot Europa: fortellingen om et nølende Norge. Hva dette «Europa» er, kan det til tider oppstå forvirring om. Er det tale om kontinentet Europa med 46 suverene stater, eller er det kanskje Den europeiske unionen, med 28 medlemsland? Europa er så mangt – både kulturelt og historisk – noe disse bøkene nettopp gir uttrykk for. Nå har forfatter og journalist Simen Ekern kommet med sin egen bok, Europeere. Boken tar for seg krisen som har rammet Europa og forfatteren tar oss med på en reise der han møter ulike politikere, fra Geert Mak til Marine Le Pen og Mario Monti. Spørsmålet er om boken har noe nytt å tilføye?

Ideen om Europa
Ekerns personlige reise i Europa begynner på 1990-tallet, da han som ung Erasmus-student flytter til Brussel som utvekslingsstudent. Han flytter inn i et eurokollektiv, der han møter spanjolen Eduardo, italieneren Daniele og sveitseren Bernhard. På universitetet står blant annet Kants skrift om evig fred i en kosmopolitisk verdensorden på pensum. «Fred i verden kan sikres», skriver Kant, «hvis frie republikker sammen blir enige om å underkaste seg noen lover og regler og går sammen i en føderasjon. Først da får vi fred. Ikke noe løs, upålitelig fred, som etter en fredsavtale, men fast og varig, nettopp fordi man er bundet sammen.» (s. 12). Kanskje var det nettopp disse ordene den franske 1800-tallsliberaleren Frederic Bastiat tenkte på, da han uttalte følgende: «Der varer ikke krysser landegrensene kommer soldater til å gjøre det.» Det er også denne enkle, men samtidig så vanskelige idé som Den europeiske union ble bygget på.

Ekern bringer tidlig opp spørsmålet det ser ut til å være så mange ulike svar på: Hva er egentlig «Europa»? Det er jo, som forfatteren selv påpeker, ingen låst betegnelse. Det er også dette spørsmålet – og letingen etter svaret – som er Ekerns hovedtema for boken. Han ønsker å lære mer om kampen om hva Europa skal bety, og hva EU, og Europa, skal være framover.

En reise gjennom det 21. århundret
En januarkveld møtes Ekern og den nederlandske forfatteren Geert Mak til en samtale på Litteraturhuset i Oslo. Mak er nok best kjent i Norge for sin bok Europa: En reise gjennom det 20. århundret og TV-serien med tilsvarende navn. Gjennom den litt over én time lange samtalen, diskuterer de to alt fra kulturelle forskjeller innad i Europa, nasjonalstatens betydning, euroen og den fremvoksende høyrepopulismen. De kommer også inn på de mange bøkene om Europa som har kommet de siste årene og Mak påpeker at for få av disse forfatterne faktisk har foretatt reiser gjennom kontinentet. Det er som han selv skrev i forordet til sin egen bok: «Jeg ville ut, krysse grenser, lære hva det rommet, dette tåkete begrepet ’Europa’ er.» (s. 11) Ekern har gjort som Mak selv (an)befaler: Han har reist rundt omkring i Europa, han har observert, deltatt og samtalt med de menneskene som daglig er med på å lede det europeiske prosjektet framover.

EuropeereEkern minner oss om gamle skillelinjer som preget kontinentet og de nye som oppstod som følge av den økonomiske krisen. «Mens Europa i etterkrigstiden var splittet langs grensene mellom øst og vest, var det skillelinjen mellom kreditorlandene i nord og landene i sør, nedsyltet i gjeld, som nå ble avgjørende.» (s. 31) Det er ikke bare skillelinjen mellom landene som har endret seg, men også det enkelte lands betydning. Tyskland, med Angela Merkel i spissen, har fått en særdeles fremtredende rolle de siste årene og er noe Ekern vier nødvendig plass til. For det er ikke mulig å skrive om Europas historie og utvikling, uten å nevne Tyskland. Som forfatteren selv skriver: «Tyskland bestemmer. Det har tradisjonelt vært en litt skummel tanke for mange, og både den europeiske unionen og eurosamarbeidet hadde på sett og vis sine utspring i et ønske om å begrense Tysklands makt og innflytelse.» (s. 32)

Kritikere har hevdet at vi er i ferd med å få «Det tyske Europa». Som en følge av den økonomiske krisen har Europas maktlandskap endret seg, hevdet blant annet Ulrich Beck. Er da løsningen en politiker av europeisk format – en politiker som setter felleseuropeiske hensyn først? Spørsmålet er vel heller om en slik politiker eksisterer? Ekerns svar er, om jeg tolker ham riktig, ikke enda. Merkel, som de siste årene har blitt beskrevet som en av de viktigste drivkreftene i Europa, er fortsatt ansett for å være en tysk politiker – ikke felleseuropeisk. Det synes i hvert fall slik i store deler av de kriserammede sør-europeiske landene, hvor gamle stereotypier stadig dukker opp.

Én av hindringene for at Merkel enda ikke har blitt en politiker av rent europeisk format, er muligens den evigvarende drømmen om nasjonen. Som Ekern så presist formulerer det: «I krisetider vender drømmen om den suverene nasjonen tilbake i mange EU-land. En trygg størrelse, garantist for en fast identitet og for en valuta som er god som gull.» (s. 48) For er det noe man ikke skal undervurdere i Europa, er det betydningen av og viljen til nasjonsbygging. Flere påpeker at Europa nå står ved et veiskille, der man kan velge mellom følgende alternativer: Full EU-oppsplitting eller en dypt integrert føderalstat. Så, hva blir det til? Gitt dagens politiske klima framstår det første alternativ mer sannsynlig. Denne drømmen om uavhengighet er noe Ekern vier ekstra oppmerksomhet – og med god grunn. Den siste tiden har jo nettopp vist at det ikke bare er skotter som ønsker å bryte ut av nasjonalstaten – Katalonia, Baskerland og Sør-Tyrol – eksemplene er mange i Europa.

Kampen om Europas framtid
Etter å ha tatt med leseren på en rundtur rundt i Europa og i samtaler med de menneskene som er med på å forme det, diskuterer Ekern kampen om Europas framtid. Om jeg selv skal oppsummere, er det særlig fire aspekter som er viktig å ha med seg videre: Det første er det historiske aspektet, det andre er det økonomiske og sikkerhetspolitiske aspektet, det tredje er det intellektuelle aspektet og det fjerde er idéperspektivet – selve idéen om Europa. Hva betyr disse fire aspektene for vår forståelse og videre utvikling av Europa?

For det historiske perspektivet, kan en velge å sitere uttalelsen Nobelkomiteen kom med, da det ble kjent at Nobels fredspris for 2012 skulle bli tildelt EU: «Annen verdenskrigs forferdelige lidelser demonstrerte behovet for et nytt Europa. Gjennom sytti år hadde Tyskland og Frankrike utkjempet tre kriger. I dag er krig mellom Tyskland og Frankrike utenkelig.» (s. 93) Til tross for både feil og mangler, har EU vært – og er fortsatt – et fredsprosjekt. Det er som Herman van Rompuy oppsummerte i sitt eget haikudikt, som han skrev i forbindelse med fredsprisutdelingen: «After war came peace, fulfilling the oldest wish: Nobel’s dream come true.»

Ekern trekker her frem Cambridge-professor Brendan Simms, som har hevdet at europeere bare har maktet å stå virkelig samlet om et prosjekt de gangene man har vært konfrontert med en indre eller ytre trussel: Napoleon. Hitler. Stalin. Kan den økonomiske krisen på kontinentet være en tilsvarende trussel i dag, en utfordring som gjør samarbeidet sterkere, til slutt, slik EU-entusiastene håper? Spørsmålet lar han stå ubesvart.

For det økonomiske og sikkerhetspolitiske aspektet, må EUs rolle i en stadig mer usikker geopolitisk verden trekkes frem. Konflikten på Krim-halvøy og Putins prat om «Ny-Russland», viser at fred i Europa aldri kan tas som en selvfølge. Denne sikkerhetspolitiske utfordringen ble også diskutert på årets World Economic Forum i Davos, der både statsledere og næringslivstopper var samlet.

For det intellektuelle aspektet, trekker Ekern frem en særlig interessant observasjon, nemlig mangelen på intellektuelle i den pågående debatten om Europa. Og han har et godt poeng. Med unntak for den tyske filosfen Jürgen Habermas, har påfallende få vært med på å diskutere. Med framveksten av høyrepopulisme og ekstremisme, hadde dette kanskje vært den nødvendige motvekten? For framveksten av høyrepopulisme, representert ved Geert Wilders i Nederland, Marine Le Pen i Frankrike, Beppe Grillo i Italia og Viktor Orban i Ungarn, utgjør en trussel mot Europa. Ekern går direkte i samtale med blant annet Le Pen og hans observasjoner er svært interessante. Det er gode, direkte samtaler, preget av nysgjerrighet. For hva er disse kreftene egentlig uttrykk for? Ekern trekker frem flere fellestrekk, først og fremst deres ønske om å finne tilbake til røttene. For både Le Pen og Wilders ser ut til å dele en tanke om at det finnes en særskilt fransk eller nederlandsk nasjonal identitet, som må bli vernet mot globalismens herjinger. For Historien og Nasjonen blir menneskenes vern mot globaliseringens lunefulle stormkast – og ikke minst «Monsteret i Brussel». Den nye europeiske høyrepopulismen ser at Europas folk og nasjoner er truet på alle fronter. To grupper settes opp mot hverandre: En liberal elite mot en folkelige konservatisme. Den liberale elite får i hvert fall sitt påskrevet og Ekern trekker frem et sitat av den danske professoren Bent Jensen: «Hvorfor kan de ikke forstå at de europeiske nasjoner med hver sin tusenårige historie ikke likner hverandre og derfor ikke kan smeltes sammen (…)? Når vil det trenge inn at multikulturalismen er en falsk og farlig ideologi som er utklekket av sludrende café-intellektuelle og tåkelurer som den stort sett uforståelige tyske sosiologen Jürgen Habermas?» (s. 153)

Å reflektere over sitt lands – og kontinents skjebne – er ikke noe nytt. En bok som det ofte henvises til i Europeere, er Stefan Zweig og hans memoarer Verden av i går. Mer enn noen annen europeer opplevde Zweig de gleder og ikke minst grusomheter som har formet kontinentet og preget vår europeiske historie. Han vokste opp i Wien, i tryggheten av det tusenårige østerrikske monarki, en tid han selv beskrev som «frihetens gullalder», men skulle i løpet av livet oppleve to ødeleggende verdenskriger. Det leder en inn på det fjerde og siste aspektet, nemlig idéen om selve Europa. For betyr «Europa» fortsatt en bedre hverdag? Med høy arbeidsledighet og færre fremtidsutsikter for unge, er det ikke sikkert. Likevel opplever også grenselandene som Italia og Spania en strøm av flyktninger over Middelhavet, som drømmer om bedre liv. Minst 23 000 innvandrere har den siste tiden mistet livet i forsøket på å nå Europa.

Den europeiske modellen
Hva er egentlig Europa, spurte Ekern i begynnelsen av boken. Forfatteren trekker frem Luuk van Middelaars tre hovedmåter å snakke og tenke om Europa på. Det er «Statenes Europa», «Innbyggernes Europa» og «Kontorenes Europa». Men for den enkelte europeiske borger, er kanskje Europa noe man ser litt på avstand.

Avslutningsvis påpeker Ekern det som for mange har vært vanskelig å godta: «Krisen gjorde også at europeiske land fikk merke hvor tett de faktisk henger sammen. Nasjonal politikk ble umiddelbart et europeisk anliggende, på en måte man sjelden hadde sett før.» (s. 195) For når det radikale Syriza får storoppslutning i det greske valget, vil det definitivt få betydning for det europeiske samarbeidet og den europeiske politikken framover. Partiets leder, Alexis Tsipras, gikk jo nettopp til valg på å skaffe landet gjeldslette og dempe kravene til innstramming. Det er nesten så en får lyst til å sitere Benjamin Franklin: «Gentlemen, we must all hang together or assuredly, we shall all hang separately.» Det finnes kanskje ikke noe europeisk folk, men som europeiske innbyggere deler vi – om ikke annet – den samme skjebnen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden