Forsiden

En farlig kombinasjon

I de politiske bevegelsene som antar religiøse trekk, og i de religioner som politiseres til ekstremisme, er ideologi alt og alt er ideologi. Politikk og religion er en bok for alle som er opptatt av å forstå sin samtid bedre.

I de politiske bevegelsene som antar religiøse trekk, og i de religioner som politiseres til ekstremisme, er ideologi alt og alt er ideologi. Politikk og religion er en bok for alle som er opptatt av å forstå sin samtid bedre.

Øystein Sørensen, Bernt Hagtvedt og Bjørn Arne Steine (red.)
Politikk og religion, en farlig kombinasjon? 
Dreyer forlag, 2012 

«Sapere aude!» er et sitat fra Kant som trekkes fram i denne tankevekkende nye boken fra Dreyer. Det moderne vestlige mennesket liker å tro at det innehar slikt mot som Kant etterspør, mot til å tenke selvstendig og bruke fornuft i selvkritisk diskusjon med andre mennesker. Kritikk, tolkning og seriøs etterprøving står i sterk kontrast til det fenomen Politikk og religion: En farlig kombinasjon? søker å forstå, nemlig når kombinasjonen religion og politikk får  totalitære trekk. I de politiske bevegelsene som antar religiøse trekk, og i de religioner som politiseres til ekstremisme, er ideologi alt og alt er ideologi.

En slik bok har vært savnet i det norske bokmarkedet. To av verdens fremste forskere på politisk religion og totalitarisme, Emilio Gentile og Juan Linz, bidrar med hvert sitt kapittel i boken, og i selskap med navn som Øystein Sørensen, Bernt Hagtvedt, Terje Emberland, Gunnar Skirbekk og Bassam Tibi har bidragsyterne en variert og spennende kompetanse for å kunne sette søkelyset på et tilbakevendende fenomen.

Politiske religioners kjennetegn
Hva kjennetegner egentlig politisk religion, og hvorfor er fenomenet viktig å forstå? Professor Øystein Sørensen setter velformulert anslaget i boken med et godt oversiktskapittel hvor disse fellestrekkene listes opp:

1)Politiske religioner opererer med absolutte sannheter; 2) de er altomfattende; 3) de skaper en sakralisering av politikken; 4) de viser intoleranse overfor konkurrenter, både politiske ideologier og religioner; 5) de legitimerer vold og; 6) de gjør utstrakt bruk av ritualer, seremonier og myter.

Regimer eller bevegelser som tar i bruk disse elementene, forvalter og fortolker de absolutte sannhetene og fyller dermed roller som de tradisjonelle religionene har hatt. Forskjellen er at de er sekulære.

Sørensen trekker linjer fra Rousseau og Montesquieu til Eric Vogelin, Waldemar Gurian, leninismen og fascismen – og peker på at det først er de siste 20 årene at selve begrepet politisk religion har fått en fremtredende plass i studiet av det totalitære. Når Sørensen drar fram den funksjonalistiske forklaringsmåten på fenomenet politisk religion uten å mene noe selv om teorien, eller trekke fram andre forklaringsmodeller, blir det lett å anta at det er en teori Sørensen finner adekvat. Jeg savner en klarere stemme akkurat rundt dette sentrale tema. Er mennesket i bunn og grunn Homo Religiosus? Er det derfor politiske religioner slår an, fordi jakten på det mysteriøse og numinøse hellige er noe som dypest sett angår de fleste mennesker? Noe vi higer etter uten egentlig å vite det selv?

I mine øyne blir denne modellen for lettvint og er en fånyttes sti å følge for ikke-teologer. Hvorfor ta for gitt at det er tradisjonell religion sakralisert politikk erstatter? Hvorfor ikke et godt gammeldags fellesskap? Identitetssøken? Mangel på kulturell forankring eller tilhørighet? Det kan heller ikke tas for gitt at det er de samme menneskene som finner tilhørighet i tradisjonell religion og politiske religioner.

På den annen side: Sørensens balanserte og nøytrale gjennomgang gir leseren selv mulighet til å reflektere over problemstillingene. Situasjonen er også den at det ikke finnes så mange gode og anerkjente forklaringsmodeller på hvorfor politisk religion har vært en slik «suksess», og hvordan den har mobilisert mennesker så effektivt.

I de politiske bevegelsene som antar religiøse trekk, og i de religioner som politiseres til ekstremisme, er ideologi alt og alt er ideologi.

Les også Minervas tidligere temautgave om ”Religion og politikk”

Sakralisert politikk
Den velkjente italienske totalitarismeforsker Emilio Gentiles bidrag «Sakraliseringen av politkk: Definisjoner, fortolkninger og refleksjoner over spørsmålet omsekulær religion og totalitarisme» er vidtspennende. Gentile, som blant annet er kjent for boken Politics as Religion, skiller politisk religion fra en stats tradisjonelle feiring av nasjonale høytider. Enhver form for nasjonalisme og kulturell stolthet er ikke skjebnesvangert. Til forskjell fra Sørensen mener Gentile at sakraliseringen av politikk ikke nødvendigvis fører til konflikter med tradisjonelle religioner. Han går inn i debatten omkring borgerlig religion («civil religion» fra Rousseau og Robert Bellah) og sekulær religion, og hvorvidt sakralisert politikk er et demagogisk bedrag, en bevegelse forkledt som religion for å villede og underkue massene, slik Gaetano Mosca hevdet.

Gentile blir for normativ i sin tilnærming til menneskets behov for religion. «Sakraliseringen av politikk (kan) tolkes som en moderne manifestasjon av det hellige» hevder han, og videre at «moderniteten har ikke fjernet religionsproblemet fra moderne menneskers bevissthet». Jo, vil jeg si, det er mye som tyder på at modernitet sekulariserer mennesket, slik vi ser skje i Skandinavia. Gentile er bedre når han analyserer totalitære eksperiment i historien.

Les også Bjørn Stærk ”Toleranse på barneboknivå”

Politisert religion
Juan J. Linz (f.1926) er en spansk-amerikansk politisk sosiolog som har tilbakelagt omfattende studier av spansk politikk, autoritære og totalitære regimer og europeisk fascisme. Selv om Lins kapittel er noe ufokusert og flytende, inneholder det treffende betraktninger og analyser. Hagtvet bidrar også til å gjøre Linz mer tilgjengelig. Linz påpeker, med rette, at ekstremiteter i én forstand konvergerer, men at det også er en fundamental kløft mellom moderne sekulær politisk religion og et teokrati som har gud, hans profet og hans kirke som endelig referent.

Linz bruker mye plass på de begrepsmessige problemene knyttet til området, men klarer ikke helt å rydde godt nok opp. Boken kunne foreslått gode og felles norske begreper for det som Linz kaller «politisk religion» i motsetning til (det til forveksling like) «politisert religion». Det første betegner det jeg ville kalt sakralisert politikk (når politiske system får religionslignende trekk, som nazismen), det andre religion som brukes i politisk øyemed (som islamismen).

Eksempler på tidlig politisk religion, eller sakralisert politikk, er i følge Linz de franske revolusjonære, jakobinerne, som antok mer eller mindre militante eller moderate former, den portugisiske revolusjonen og republikken, den meksikanske revolusjonen og konstitusjonen, og den spanske konstitusjonen fra 1931. I dag ser vi motstandsbevegelser og terrorgrupper som grenser mot politiske religioner, så det er i høyeste grad et fenomen som er viktig å forstå i vår samtid.

Det motsatte tilfelle, når tradisjonell religion brukes til å legitimere politikk, ser vi er utbredt i autoritære regimer: «Integralistisk nasjonalisme og antivestlige religiøse kulturelle vekkelsesbevegelser var svaret på mange samfunns vanskelige situasjon – ikke bare i den kristne og spesifikt katolske verden, men også i dagens muslimske samfunn».

Linz gjør også en viktig betraktning når han sier at religion som politiseres av nasjonalisme, vanligvis vil være blant de mest kraftfulle støttene for en politisk bevegelse i små nasjoner som er en del av større multinasjonale stater eller er omgitt av en annen religion. Om det er oversetter eller forfatter som avslutningsvis formulerer et behov for noe så kryptisk som «et studie av religiøse og antireligiøse følelser» vites ikke.

Les også Nils August Andresen ”Fornuft og krenkelse”

Modernisering av medvitet
Gunnar Skirbekks bidrag «’Religion’ – ei totalitær utfordring?» spør, som tittelen sier, om det er religionen i seg selv som er den totalitære utfordring, og ser på islam i Europa. Han bruker litt lang tid på å komme til poenget, men når han omsider gjør det, er det befriende klar tale han leverer.  

Forutsetningene for en vellykket pluralisme, skriver Skirbekk, er at det finnes noe felles og forpliktende for oss alle – det er ikke tilstrekkelig eller smart bare å framheve at vi alle er forskjellige og at dette bør avspeiles i samfunnet. Det er heller ingen grunn til å avstå fra å drøfte problemene ut fra vår egen samfunnsskikk og våre historiske erfaringer, sier han til dem som ønsker å bruke Storbritannia, Sverige eller USA som forbilder i disse henseender.

Staten kan støtte integrering, men der integreringsviljen ikke er tilstede, er det en tapt kamp.

Skirbekk ser to hovedscenarioer: 1) Nykommere kan tilegne seg holdninger og kompetanse som trengs for å delta i moderne samfunn, en «modernisering av medvitet». 2) Eller de kan avstå fra å tilpasse seg det moderne samfunn, uten «modernisering av medvitet».

Skirbekk ser for seg at vi ved siste alternativ kan forvente oss konflikter i Europa. Han har unektelig rett, og det trengs ingen dyp samfunnsanalyse for å se at det allerede har funnet sted en uheldig utvikling i en del land i Europa med framveksten av parallellsamfunn hvor en volds- og æreskultur fra Midtøsten er rådende. Bydeler som Vollsmose og Malmö er eksempler på en fatal utvikling av parallellsamfunn i Skandinavia. Vi vet lite om tendensene kan snus, og problemene er økende. Hva vil det bety for utviklingen av majoritetssamfunnet på sikt?

Er det økte bevilgninger som skal til for å rette opp integreringsproblemer? I gettoen i Vollsmose har Danmark brukt rundt 58 millioner kroner hvert fjerde år i forbedringstiltak, i tillegg til en bevilgning på 200 millioner til å forebygge uroligheter i bydelen allerede på 90-tallet. Mange millioner er brukt på fester, sangkor, konserter og lignende, hvilket regjeringen nå skjerper inn, og så mye som 1,6 millioner kroner ble brukt fra 2008 til 2012 på morgenvekking for å hindre fravær i skolen.

Staten kan støtte integrering, men der integreringsviljen ikke er tilstede, er det en tapt kamp. Det er avgjørende at debatter om problemer i parallellsamfunn, som også Groruddalen kan være på vei mot å bli, ikke forblir debatter om hvorvidt området kan kalles ghetto eller ikke.

Skribekk tar mange forbehold og modereringer underveis, og mener at alle de tre monoteistiske religionene ligner hverandre på avgjørende punkter, som omkring tolkingen av hellige tekster. Men det er en avgjørende forskjell i kristnes relasjon til Bibelen og muslimers til Koranen. Skirbekk peker på absurditeten i at i en verden hvor mange sulter og lider, er den nådige Gud i hovedsak opptatt av ting som at man ikke skal spise svin, ikke blande melk og kjøtt eller at menn ikke skal ha silkeslips. Om mennesker mener at Gud så fullstendig mangler sans for proporsjoner, fremstår han som en latterlig figur, skriver Skirbekk med passende provokativ tone.

Les også Jan Arild Snoen ”Den religiøse markedsplassen”

Kristenfundamentalister neppe noen fare
Asbjørn Dyrendals kapittel «Guds lov, Guds regime? Amerikansk kristenfundamentalisme og totalitarisme» innleder med å konstatere at kristen fundamentalisme får liten plass i europeisk diskusjon om totalitære idestrømninger, og mener at det er mye å gripe fatt i om man vil sammenligne denne med radikal islamisme. Dette vekker min nysgjerrighet som leser: Klarer han å følge opp og overbevise meg om denne likheten?

Det gjør han dessverre ikke. Dyrendal siterer innledningsvis den radikale venstresidens forfatter Barbara Ehrenreich, som omtaler kristenfundamentalister som «Christian Wahabists». Men selv om Ehrenreich og hennes meningsfeller som kjent er strekt kritisk til kristendommen, er ikke merkelapper nok til å overbevise. Greit nok at det finnes amerikanske kristne som drømmer om et teokrati, men viktige momenter skiller kristenfundamentalister i dag og islamister: volden og fiendebildet. De troende i kristne fundamentalistiske bevegelser som kalvinistene, baptistene og metodistene, utgjør neppe noen fare for annet enn egen realitetsorientering og evne til kritisk tenkning.

Dyrendal prøver for hardt å få kristne bevegelser til å framstå med en bekymringsfull politisk agenda, selv om han erkjenner at trenden med å trekke seg tilbake fra samfunnet har vært sterkere enn politisk aktivisme. Eksempelet med American Council of Christian Churches fra 1941, som var antikommunistisk og jobbet for et eget høyrevridd TV-program, kan vel like gjerne være et eksempel på en sunn politisk innflytelse fra en religiøs bevegelse?

Hans avsluttende linje viser at vi egentlig ikke er uenige: «… det er vanskelig å se konturene av noe umiddelbart kristent «Taliban»-styre fra amerikansk fundamentalisme». Tittelen på kapittelet er dermed noe misvisende. Det totalitære forsvant på veien.

De troende i kristne fundamentalistiske bevegelser som kalvinistene, baptistene og metodistene, utgjør neppe noen fare for annet enn egen realitetsorientering og evne til kritisk tenkning.

Islamister en reell trussel
Terje Emberlands grundige SS-analyse og Bassam Tibis kapittel om islamismens utfordringer i Europa er begge særs interessante og opplysende. Til forskjell fra kristenfundamentalister utgjør islamister i Europa en reell trussel. Tibi minner oss om at det ikke bare er Huntington som snakker om sivilisasjonenes sammenstøt. Også islamistene fremstiller deres kamp slik, og til tross for deres dype forakt for vestlig demokrati bruker islamistene i Europa de verdiene de avviser for å vinne sin sak. Jeg tror Tibi dessverre har rett i at politikere i EU ikke har gode nok strategier for å håndtere totalitære islamister innenfor egne grenser, og at omfanget av problemet ikke erkjennes.

Kulturrelativisme og multikulturalisme skaper parallellsamfunn og «åpner porten til Europa for islamistene», skriver Tibi. Denne revolten mot Vesten som sådan, og ønsket om verdensherredømme blant radikale muslimer, søkes bortforklart av mange Midtøsten-forskere, og noe av dialogpensumet ved UiO kunne med fordel vært byttet ut med Tibis artikkel.

Les også Kjell Madsen ”Tanker om det totalitære”

En nødvendig bok
Politikk og religion
favner bredt, men utgjør en betydningsfull artikkelsamling som bør bli lest og brukt både i utdanningsøyemed og for horisontutvidelse. Det er viktig å forstå totalitarismens plass i historien, og ikke minst forstå de mekanismer som gjør at den fortsatt lever i dag. Redaktører skal ha ros for å ha gjort en klassiker som Emilio Gentiles tekst tilgjengelig på norsk, og også for å bringe Juan Linz, våre dagers Max Weber, for å bruke Bernt Hagtvets ord, inn i samlingen. Boken gir ikke en uttømmende diskusjon av feltet, og kanskje kunne en analyse av Tamiltigrene eller de buddhistiske nasjonalistene på Sri Lanka komplementert boken på en god måte, men den setter en ansats til tema for flere bøker som jeg gjerne skulle sett ble skrevet.

Egentlig går boken også inn i diskusjonen om hva det er som beveger og begrenser mennesket som sådan, og samtidig diskusjonen om hva religion egentlig er. I Norge har vi også etter 22/7 hatt en debatt om høyreekstremismens utbredelse og hvor farlig ideologer kan være. Politikk og religion er aktuell i dette øyemed, ikke minst fordi det er viktig å se forskjell på sporadiske blogger på internett og enkeltpersoners radikale meninger på den ene siden, og ideologier satt i system med ritualer, myter, en kultisk lederskikkelse, et kollektiv minne og en felles sak som man i ytterste instans er i stand til å dø for på den andre siden. Høyreekstremismens framvekst og trussel er overdrevet i Nord-Europa, mens vi faktisk ser at kombinasjonen ukontrollert innvandring, økonomisk krise og arbeidsledighet i Sør-Europa skaper større grobunn. I noen tilfeller er reelle samfunnsendringer en sentral forløper for ideologiers potensielle nedslagsfelt, i andre tilfeller er et fiktivt fiendebilde en vital mobiliseringsfaktor.

 Politikk og religion er dermed ikke bare en bok for spesielt interesserte, men for alle som er opptatt av å forstå sin samtid bedre. Bassam Tibi formulerer det godt: «Det hører med til arven etter Karl Popper ikke bare å forsvare det åpne samfunn, men også å nekte å tolerere det uakseptable, det vil si enhver form for totalitarisme, i toleransens navn». Boken er en hederlig påminning om nettopp dette viktige budskap.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden