Debatt

En felles migrasjonsfelle

Bilde: Gémes Sándor / SzomSzed / Wikimedia Commons

FN mener at flyktningkrisen krever en overnasjonal løsning. EU har tidligere forsøkt seg på en felles avtale om asylpolitikk, men migrasjonspolitikken er fremdeles forbeholdt statlig nivå.

Jurister som spesialiserer seg på flykning-og-asylrett har stusset over betydningen av dokumentet FN-erklæringen ‘Global Compact on Migration’. Global Compact on Migration er en ikke-bindende avtale, som likevel setter en streng standard for migrasjonspolitikken til alle deltagende land. Flere land, herunder Australia, USA og opptil flere EU-land har derfor ikke ønsket å delta.

Dette kommer overraskende på da det tungt detaljerte skriftet på 65 sider er vinklet i sterk favør til flyktninger og deres behov for beskyttelse. Flyktninger skal ha rett til beskyttelse og opphold, noe økonomiske migranter også skal ha. Avtalen er i seg selv til tider selvmotsigende, da den ønsker suverenitet for de deltagende landene, samtidig som den sier at migranter skal ha universelle rettigheter som skal trumfe nasjonal politikk.

Videre er flere punkter svært detaljerte og konkrete, uten at det beskrives hvordan FN kan sørge for at landene følger opp og endrer politikken sin. Avtalen fungerer mer som en frivillig pakt og ikke en traktat. Det skal være et ikke-juridisk, men samtidig standard-skapende dokument. Det i seg selv er merkelig.

En beslutningsfelle

I min masteroppgave (EU migration policy making: A joint decision trap?) skriver jeg om EUs forsøk på å binde medlemslandene til en felles asylpolitikk. EUs forsøk på dette har så langt vært svært lite vellykket.

Under flyktningkrisen i 2015 forsøkte EU-landene desperat å finne løsninger på massemigrasjonen over Middelhavet. Det endte med en overenskomst om at landene skulle forplikte seg til å ta inn en andel flyktninger fra de tyngst belastede landene, samtidig som at dublinavtalens prinsipp om at det første landet en flyktning ankommer skal være der vedkommende må søke asyl i ligger fast.

Det viste seg raskt at de sør-europeiske landene ble sittende igjen med den største delen av flyktning-byrden. Ungarn svarte på dette med å bli det første landet som bygget et grensegjerde, noe som senere har blitt etterfulgt av mange andre land. I dag ønsker flere land at Schengens yttergrense sikres fullstendig, et standpunkt som var helt tabu for bare få år siden.

Byrdefordelingen har medført at Italia nå mottar seks ganger så mange flyktninger som Norge. Når landene låses til en felles politikk som av enkelte av partene ikke oppleves som rettferdig kalles dette en «joint decision trap».

Med slike eksempler på mislykkede avtaler friskt i minne er det lite overraskende at flere land nå er svært skeptiske til å inngå i ytterligere internasjonale avtaler om migrasjon. Det er for eksempel lett å forestille seg den misnøye som ville oppstått i Norge dersom vi overholdt et internasjonalt regelverk om å ta imot flere tusen flyktninger, mens våre europeiske naboer unnlater å etterleve avtalens forpliktelser eller velger å stå helt utenfor avtalen.

En forpliktende uforpliktende avtale

I den offentlige debatten om FNs migrasjonspakt fremstilles avtalen som en avtale som ikke er juridisk bindene. Det er som kjent lite tyngde i en avtale som ikke straffer parter som ikke etterlever avtalens bestemmelser.

Likevel er det slik at selv om avtalen ikke er juridisk bindene er den samtidig er et utrykk for at FN ønsker å påvirke politikken gjennom utradisjonelle virkemidler. Dette fremgår for eksempel gjennom avtaletekstens formulering om at de tilsluttede landene skal arbeide for at landenes respektive medier i størst mulig grad omtaler migrasjon i positive ordelag og forhindre omtale av migranter som kan virke diskriminerende.

I praksis er det vanskelig å se hvordan FN skal straffe mediekilder på nasjonalt nivå i det de skriver negativt om migrasjon. Videre er det svært ambisiøst og også vågalt å ha en slik holdning til medlemsland. Ytringsfriheten og medienes pressefrihet er noe av det helligste vi har i vesten – ingen vil kunne berøre denne selv om migrasjonsdebatten flere steder preges av høyreradikale holdninger.

Elefanten i rommet er lik den vi så under flyktningkrisen i 2015 – hvor mye makt gir vi til EU? Nå er det FN sin tur. Hvor mye makt gir vi til FN? Retorikken er den samme og problemstillingen er like pressende. Trives land i det hele tatt med overnasjonal makt? En evigvarende debatt oppstår nok en gang. Å binde seg til masten er fortsatt for skummelt.

Dropper definisjoner

Et annet forhold er at det lenge har vært vanskelig å definere forskjellen på det å være migrant og det å være flyktning. Global Compact on Migration omtaler migranter og flyktninger under en og samme definisjon. Dette er problematisk ettersom flere land lenge har ønsket en tydeligere distinksjon mellom hva det innebærer å være en økonomisk migrant og hva det vil si å være en flyktning med flyktningstatus – noe det ikke finnes en universell definisjon på i dag.

De fleste land sier ja til flyktninger, men ønsker å sile ut returnere regulære migranter. FN har dratt alle over en kam, og prøver vågalt å institusjonalisere en ny definisjon. Det er mildt sagt provoserende for de landene som siden 2015 har jobbet med å luke ut migrantene fra flyktningene.

Forhandlinger med opprinnelsesland

Et forhold som ofte fremheves av tilhengeren av FNs migrasjonspakt er at avtalen vil gjøre det lettere å gjennomføre returer til opprinnelsesland.

Etter å ha jobbet tre år i politiet med retur av kriminelle utlendinger, har jeg fått innblikk i hvor vanskelig det er å returnere borgere. Til tross for at et hvert land har plikt til å ta tilbake egne borgere, er det flere som motsetter seg returer. Særlig til land sør for Sahara er det blitt nærmest umulig å returnere migranter. Dessverre er det slik at det finnes en sterk sammenheng mellom det å oppholde seg ulovlig i Europa og kriminell atferd. Av naturlige årsaker skaper derfor ukontrollerte migrasjonsstrømmer store sikkerhetsmessige, sosiale og økonomiske problem.

Retur av borgere til opprinnelsesland krever tette diplomatiske forhold, økonomiske insentiver og investeringer i form av prosjekter eller sosiale bidrag. Skal enkeltstater forhandle på egenhånd vil vestlige land raskt ha behov for overnasjonale avtaler. Det blir en hestehandel hvor opprinnelseslandene sitter med all forhandlingsmakt, noe som kan skade vestlige lands politikk og økonomi i lengden.

På grunn av dette er det uheldig at FNs forsøk på å institusjonalisere flyktningpolitikken har mislykkes så sterkt. Det er helt klart behov for mer kontroll over migrasjonsstrømmene av både sikkerhetsmessige og humanitære årsaker. Og dette bør på plass før en ny krise lik den vi opplevde i Middelhavet i 2015 gjentar seg. Kortsiktige løsninger som å bygge gjerder, betale Erdogan i Tyrkia for å hindre at innreise til Europa eller libyske krigsherrer fungerer – men kun på kort sikt.

Det å starte egne forhandlinger med opprinnelsesland er risikabelt og noe vesten har lite erfaring med. Ved å institusjonalisere migrasjonspolitikken vil vi kunne sette rammer for hva som er en ønskelig og akseptabel migrasjonspolitikk, og skape en felles enighet rundt disse spørsmål.

FNs migrasjonsplattform har dessverre satt for ambisiøse mål for hva plattformen skal regulere. Det har skremt vekk deltagere fra å finne felles løsninger for den globale asyl og migrasjonspolitikken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden