Spaltist

En fortelling om fedre, Paideia og Odysseen

Klimakset i Odyssevs' historie sammenfaller med klimakset i Mendelsohns historie.

Bilde: Ulysse et Télémaque Massacrent les Prétendants de Pénélope av Thomas Degeorge (1812) / Wikimedia Commons [CC BY-SA 3.0]

Dette er ikke en bokanmeldelse, men et essay om min far, Odysseen og boken En Odyssé som for en tid tilbake kom på norsk av Daniel Mendelsohn.

Da jeg var barn, leste far for meg og mine søsken. Det er ikke uvanlig at fedre leser for barna sine, men i mitt tilfelle var det bare én bok han leste for oss, nemlig Antikkens guder og helter av Nanna Lindefjeld-Hauge. Et merkelig valg for små barn, særlig fordi boken delvis har en faglig side med en rekke referanser, iblandet levendegjøring av mytene og historiene, men uten å være eventyr.

Vi fikk lov å velge oss et kapittel til lesing ved aftensmaten, og i praksis sto valget mellom en av de 12 olympiske gudene, de berømte sagnene eller historiene om de tre store heltene.

Særlig var Herakles populær. Han var sterk, men ikke så lur. Det ble oppveid av at han fikk god hjelp av min heltinne Atene (den romerske Minerva). Hun var fornuftig og klok, og i tillegg til å hjelpe Herakles hadde hun Odyssevs som sin yngling – «hin rådsnare helt eller høybårne sønn av Laertes, du snartenkte, kloke Odyssevs».

Antikkens guder og helter har fulgt meg hele livet, særlig i litteraturen og kunsten. Da Daniel Mendelsohn nylig utga boken En Odyssé: En far, en sønn og et epos, måtte jeg lese. Ikke nok med at boken handler om Odyssevs, den handler også om forholdet mellom Daniel og den da 81 år gamle faren Jay. Mendelsohn presenterer delvis en analyse av Odysseen og delvis følger han forholdet til sin far og sine studenter gjennom studiet av Odysseen. Han drar også på dannelsescruise i Odyssevs’ fotspor.

Odysseen er en historie om å komme hjem, men også om å bygge eller gjenoppbygge relasjoner, mellom far og sønn, mellom mann og kone, og den handler om å gjenkjenne.

Mendelsohn sier at det å ha med faren på seminaret om Odysseen hjalp ham å se at eposet i stor grad handler om far og sønn, om Odyssevs og Telemakos. Selv husker jeg at jeg hørte historien om Penelope, Odyssevs’ trofaste kone, som hver natt raknet opp vevnaden sin slik at den aldri skulle bli ferdig og slik at frierne aldri skulle få gifte seg med henne.

Penelope er Odyssevs’ like, hennes kjennetegn var «den kløktige dronning». Hun er like slu og rådsnar som han selv. De gjenforenes ved at Odyssevs ikke går i fellen hun legger for ham, men forteller hvordan han selv snekret sengen deres av oliventreet, en historie bare han kan fortelle.

Men jeg hørte også om Kirke, Kalypso, den trojanske hesten og det å seile mellom Skylla og Karybdis, og om hjemkomsten der Evrykleia, den gamle barnepiken, gjenkjenner Odyssevs på arret han fikk i ungdommen.

Det jeg ikke hørte om, var de mer lærde tolkningene. Far la grunnlaget, Antikkens guder og helter er så gjennomlest at det er med nød og neppe at jeg har klart å lime den sammen uten å miste noen sider.

Mendelsohn, som i tillegg til å være forfatter er professor i antikkens kultur, kan fortelle at Odyssevs’ eget navn betyr «den som forårsaker smerte eller føler smerte». Og det er det Odyssevs gjør mesteparten av tiden. Han lengter hjem.

Sang én starter med at Atene forsøker å overtale Olympens guder til å la Odyssevs endelig få komme hjem til Ithaka, og hun forteller det til Telemakos, Odyssevs sønn. «Bare Odyssevs, som lengtet så sårt etter hjemferd og hustru, holdt hun tilbake, hin nymfe så skjønn, gudinnen Kalypso, hist i den hvelvede grotte og ønsket seg helten til husbond.» Sentralt i fedrehistoriene står Kalypso, grotten og smerten.

For å komme hjem, og for å lengte hjem, må man være på reise. Daniel reiser på dannelsescruise med sin far i Odysseens fotspor og blir kjent med andre sider av sin far på turen. Min far, som hele livet hadde snakket om antikkens guder og helter, hadde aldri vært i Hellas.

Et halvt år før han døde dro vi sammen på dannelsesreise til Hellas, selv om han allerede da var svært syk. Det var en kraftprestasjon, bokstavelig talt, for en med ALS å gjennomføre vandringer opp til Delfi, gjennom Olympos og opp på Akropolis, men han gjennomførte med smerte – ikke den fysiske, men den psykiske, at han visste at han skulle dø. Han viste meg styrke, men også at han ikke lenger var min barndoms opphøyde helt, men en far som var døende av noe ingen medisiner kan hjelpe mot. Det var smertefullt å være vitne til.

Odysseen handler om å reise og om smerte, «den herdede helt, som flakker så vidt omkring». Mendelsohn forklarer oss etymologien. Voyage kommer fra fransk og latin, tilbake til via, som betyr vei, mens journey kommer av dag, eller av en dagsrasjon, så lenge en reise kan vare. Det vanlige engelske ordet travel kommer av det franske travail, som betyr smertefull eller krevende anstrengelse, i dag betyr det arbeid, og også fra det latinske trepalium, som er et torturinstrument, altså ikke så mye glede og liv som vi i dag forbinder med reise, men desto mer betegnende på den aktiviteten Odyssevs bedrev.

Finn Skårderud intervjuet Mendelsohn og skriver: «Det (En Odyssé) er blitt en meget bevegende tekst nettopp om å bevege seg, om avstand og gjenforening, som hos Homer. Reisen er en velbrukt metafor for forandringer. Vi reiser i geografien og får nye perspektiver. Og vi reiser i livene våre, i synene på andre og oss selv. Ordet emosjon har sin språklige rot i latinsk for bevegelse.»

Emosjoner er også stikkordet for min reise med min far, og Daniels med sin. Verken Daniel og faren hans eller jeg med min far kom til Ithaka – far og jeg så øya i det fjerne fra fastlandet, mens dårlig vær hindret Daniel og Jay.

Det var ikke så farlig. Jeg hadde fått se Delfi, Epidauros, Olympos og selvfølgelig ruinene av Mykene. Høydepunktet var da min ALS-syke far i 35 varmegrader gikk hele veien opp til restene av tronsalen – megaron – og konstaterte at her var det, stedet der Herakles ydmyket kong Evrystevs og skremte ham opp i en blomsterkrukke, da han som sitt tolvte verk kom inn med Kerberos, hunden som voktet Hades.

Daniels tilsvarende emosjonelle øyeblikk var da faren holdt ham i hånden og fikk ham til å gå inn i Kalypsos’ hule, selv om Daniel har klaustrofobi.

Tilbake til Odyssevs. Var han en helt? Atene likte Herakles, og hun likte Odyssevs, hun hjalp dem begge, og det med kløkt, ikke med styrke. Dette beundret far, det å være lur, og både han og Jay mente at det var viktig å være sterk, ikke svak. Jay likte ikke gråt og klaging. Det første Jay sier til sin sønn er at Odyssevs ikke er en ekte helt, han er en «løgner, og han var utro mot sin kone, jeg kan bare ikke forstå hvorfor han anses for å være en så stor helt». I hele den første seminartimen snakker studentene og faren om Odyssevs som en taper, en som bare labber rundt på øya til Kalypso og gråter.

Daniel sier til Skårderud at faren fikk ham til å se at de største heltene kanskje ikke er de som er fantastiske, men de som er problematiske.

Nylig diskuterte også BBC en utgivelse av (nok en) engelsk oversettelse av Odysseen. Emily Wilson er den første kvinnen som har oversatt Homers Odysseen til engelsk. Hennes perspektiver er også interessante. Hun sier: «The Odyssé has a duarable power, it was paidea (education) for the Greeks and formed an essential part of civic society from childhood education, religious festivals and deep human questions.»

Det er det sammensatte, tvetydige og interessante som bidrar til at vi fremdeles leser Odysséen, flere tusen år etter at eposet ble til. Antikkens hegemoniske idéer eller forbilder har hatt en lang og betydningsfull virkningshistorie i Vestens dannelseskanon, som startet allerede i antikken selv.

Ethvert dannelsesbegrep er i realiteten et program for hvordan de hegemoniske idéene i et samfunn skal realiseres og hvordan hver enkelt kan bli et mønstergyldig samfunnsmedlem.

Dannelsesidealene – paideia – viser seg i Homers eper, i mytologiens mange heltesagn og i den praktiske organiseringen og livsførselen. Paideia, som er sentralt i Emily Watsons prosjekt, er grekernes samlende ideal om menneskelig karakterdannelse og personlig utvikling, ikke først og fremst for den individuelle tilfredsstillelse, men for samfunnets beste.

Oppdragelsen og dannelsen skjedde rundt kongens bål, der omreisende skalder resiterte mytiske fortellinger, ikke først og fremst for underholdningens skyld, men for oppdragelsen og lærdommen man kunne trekke ut av historiene. Målsettingen var å fortelle om hva som var det gode og ærefulle livet å leve, hva som var skammelig, hva som var en modig, kløktig og klok handling og hva som ikke var det. Alt ble eksemplifisert, historiene hadde svar på det meste man kunne lure på om hvordan et liv skulle leves.

Idealene er ikke de samme i dag, men bøker som Mendelsohns bidrar til stadig å aktualisere og diskutere Homers eper og ideene de målbærer. Far ga meg paideia ved aftensmatlesningen, og grunnlaget ble lagt for (ut)dannelsen min, og derved også en vedvarende nysgjerrighet, og ikke minst evnen til gjenkjennelse og refleksjon. Far ga meg også minnene fra reisen vi heldigvis rakk før han døde, akkurat slik Daniel og Jay rakk sitt Odyssécruise før Jay også ble syk og døde.

I dag gir reisen oss stort sett gode minner, ikke smerte. På reiser bygger vi relasjoner, tar vare på dem og utvider våre perspektiver. Sommeren er høysesong for reiser, men også tid for avkobling og kanskje en god bok. I disse ferietider kan du som leser starte med Mendelsohns bok. Kanskje du er så heldig at du akkurat nå cruiser rundt på travel i Egeerhavet eller nær Ithakas strender.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden