Bøker

En fot utenfor

Hvor lite Gro Harlem Brundtland visste om hvordan EØS-avtalen til slutt vil bli seende ut, er tydelig, skriver Martine Tønnessen.

Bilde: World Economic Forum / Wikimedia Commons

Alle som tror det er enkelt å reforhandle EØS-avtalen burde lese «En fot utenfor».

NY BOK

  • En fot utenfor – Historien om EØS-forhandlingene
  • Klara Wade og Bendik Nagel Støren
  • Frekk Forlag, 2019

Året er 1986, og Gro Harlem Brundtland overtar nøklene til regjeringskontoret etter Kåre Willoch. Noen år er gått siden den opprivende EU-debatten på 70-tallet. Mens norsk europapolitikk står på stedet hvil, er EUs europapolitikk på god vei til å skyte fart.

Brundtland forstår at Norge må legge en plan for hvordan vårt forhold til resten av Europa skal være, samtidig som hun mener det er for tidlig med en ny medlemskapsdebatt. Løsningen blir å jobbe med en avtale som ikke innebærer medlemskap, men likevel tilgang til de viktigste fordelene et slikt internasjonalt samarbeid har.

Boken En fot utenfor gir en spennende, lettlest og oversiktlig innføring i hvordan EØS avtalen ble til. Gjennom intervjuer og samtaler med sentrale personer fortelles en historie om politisk spill, taktikk, flaks og forhandlinger.

Hvor lite Brundtland visste om hvordan avtalen til slutt vil bli seende ut, er tydelig igjennom hele boken; veien ble til mens man gikk. Til tross for at vi vet hva som skjer til slutt – Norge ble som kjent med i EØS – er det lett å bli fanget av historien som fortelles.

For oss som har latt EU-striden overskygge EØS-prosessen er boken en øyeåpner. EØS-prosessen er spennende i seg selv – selv uten at den påfølgende EU-debatten er tatt med. For boken slutter like fort som den starter: i det øyeblikket EØS-avtalen blir vedtatt i Stortinget i 1992, før den nye EU-debatten i 1994 som alle kjenner historien om; debatten som splittet familier og venner. Slik er avslutningen litt kort og plutselig. Men den gjør også at boken bare tar for seg det den er ment å skulle gjøre: selve EØS-prosessen.

Bøker der politiske prosesser fortelles kronologisk, uten anekdoter eller sidespor, er ikke hverdagskost. En fordel forfatterne har, er at de selv ikke tok del i den påfølgende EU-debatten på 90-tallet. Som meg selv er de for unge til å ha tatt del i den. Det gjør at boken ikke har dårlig skjulte argumenter for eller mot EU, noe som er tilfellet i mange andre lignende tekster.

Det som derimot kommer klart frem, er hvor annerledes dagens avtale er fra det den var tiltenkt å være. Dette skyldes i stor grad at avtalen ble dynamisk og ikke en statisk avtale tilpasset 90-tallet – men også flere misforståelser, som jeg skal komme tilbake til.

Brundtlands vennskap med franskmannen og sosialdemokraten Jacques Delors får mye oppmerksomhet i boken, og viser hvor mye en god relasjon kan bety for politikk. Når Brundtland-regjeringen avløses av Syse-regjeringen er det Kaci Kullmann Five som overtar som handelsminister med ansvar for Europa-samarbeidet. Hun fortsetter på jobben Brundtland har lagt ned, og her er det hennes relasjon til den tyske forbundskansleren, kristendemokraten Helmut Kohl, som spiller inn. Syse-regjeringen går av nettopp på grunn av EØS-spørsmålet. Når det blir klart at man ikke vil få gjennom Konsesjonslovene, snur Senterpartiet, og peker på Arbeidspartiet for å danne ny regjering.

Brundtland tar fatt på oppgaven igjen, og denne gangen går det helt i mål, dog med noen snublesteiner på veien. Enten det var på grunn av disse snublesteinene i seg selv, eller fordi det var uunngåelig når EØS-avtalen først var vedtatt, leder det i alle fall til en ny debatt om EU-medlemskap for Norge – til tross for at det var dette Brundtland iherdig prøvde å unngå.

Et viktig poeng i historien er i hvor stor grad man faktisk trodde at EFTA-landene skulle ha medbestemmelse over reglene. I starten av prosessen ble det klart avtalt – over en god middag på Bagatelle i Oslo – at Delors skulle lokke med «common decision-making and administrative institutions». Det ble tolket som medbestemmelse, til tross for at man også da tvilte litt på at det ville gå igjennom.

For dem som mente at EØS-avtalen var en mellomstasjon på vei til fullt EU-medlemskap, var kanskje det kanskje lettere å tro på Delors’ løfter, mens det for andre var noe man kunne problematisere i større grad. Det virker som at man hadde en hang til å tolke avtaler og lovnader mest mulig positivt for Norge. Det kunne fremstå som litt godtroende og naivt – iallfall utad. I En fot utenfor får man i alle fall et ærlig svar på at flere tvilte på akkurat dette gjennomslaget. Det skulle det vise seg å være god grunn til.

Forfatterne har snakket med mange av de mest sentrale i forhandlingene om avtalen, og forteller både om politisk spill og forhold utenfor som fikk innflytelse på avtalen. Som leser opplever du at det er de som satt med makt og innflytelse på daværende tidspunkt som forteller historien, samtidig som du slipper dårlig skjult selvskryt eller annen informasjon som en biografi om temaet ville inneholdt.

I tillegg har forfatterne hentet inn mye inspirasjon fra mediene og pressedekningen fra datiden, noe som gir et levende inntrykk av hvordan stemningen i samfunnet var – både rundt selve forhandlingen og de andre prosessene som hadde en påvirkning på den.

Det er benyttet et bredt spekter av kilder, noen som gir inntrykk av at boken gir et riktig bilde av «hva som faktisk skjedde». For dem som ikke er kjent med historiens detaljer fra før, er det vanskelig å skulle avdekke feil eller mangler, men i siste kapittel får vi en klar indikasjon på at «kampen om historien» enda ikke er ferdig skrevet.

Her sendes vi frem og tilbake mellom tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og Høyres nestleder mellom 1991 og 1995 John G Bernander, som begge vil ha sin versjon av hvem som har betydd mest for EØS-avtalens eksistens. Sekvensen gir en morsom finish til historien, dog etter en litt klein overgang fra 1992 til nåtiden. Selv om kapittelet skal runde av boken, ville det hengt bedre sammen med resten av boken hvis det var gjort mer smidig.

Om det er en bevisst strategi fra forfatterne, er vanskelig å si – men som leser blir man sittende igjen med tanken om at de som tror at det bare er å reforhandle EØS-avtalen og få noe bedre, burde lese denne boken, og ikke minst, tro om igjen.

Da man fremforhandlet EØS-avtalen besto EFTA av 6 land, mens EF var 12 land. I dag er forholdet 28 mot 3. At veien ble til mens man gikk, og at man ikke visste hva man gikk til da man startet prosessen i 1987, er tydelig. Oppsummert gir boken et lettfattelig, spennende og godt inntrykk av en prosess som fremstår rotete og uoversiktlig sett med datidens øyne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden