Ideer

En historiens tåkedott

Fedrelandslaget fortjener mer oppmerksomhet fra norske historikere.

Fedrelandslaget fortjener mer oppmerksomhet fra norske historikere.

«Dette monstrum av et politisk parti er det vanskelig å skrive om», skrev pressemannen og arbeiderpartisten Torgeir Vrå i den mørkerøde avisen Sørlandet i juli 1930. «Fedrelandslaget er nemlig ingen ting. Kanskje en tåkedott som seiler langs fjellkantene. Tar man i dotten så får man intet i neven».

I dag, så mange år etterpå, kan det oppleves som litt sant. Fedrelandslaget er en av de største politiske massebevegelsene Norge noen sinne har hatt. På det meste – det var nettopp i 1930 – hadde organisasjonen kanskje så mange som 100.000 medlemmer. Likevel finnes det påfallende lite litteratur om organisasjonen. Den grundigste omtalen er å finne i Andreas Norlands bok Hårde tider fra 1973. Øystein Sørensen skriver en del om dem i boken Solkors og solidaritet. Hans-Dietrich Loock vier noe plass til dem i Quisling, Rosenberg og Terboven. Men som oftest dukker organisasjonen opp som lite annet enn sidespor, som noe som nevnes i forbifarten.

Det er flere mulige forklaringer på at så lite er skrevet. En av dem er at sporene etter Fedrelandslaget ikke er så mange som de kunne ha vært. Laget ble oppløst høsten 1940. Samtidig forsvant mengder av materialet historikere kunne ha dukket ned i. Andreas Norland oppsummerer: «Arkivene ble brent, og noen gulnende brosjyrer, plakater og manuskripter er det eneste som er igjen av den største tverrpolitiske massebevegelse det har vist seg mulig å organisere på borgerlig side i norsk politikk».

Historien om Fedrelandslaget passer dårlig overens med det man kan kalle den norske minnekulturen.

Men det finnes også andre mulige forklaringer. En av dem er at historien om Fedrelandslaget passer dårlig overens med det man kan kalle den norske minnekulturen. Etter okkupasjonsårene var den sentrale fortellingen en som var preget av historien om en heltedådig motstandsbevegelse, om gutta på skauen og om kamp for demokratiet. Men blant motstandsfolkene fant man både blodrøde og Moskva-tro kommunister og deres gamle og innbitte motstandere, folk som hadde bakgrunn i nettopp Fedrelandslaget. Blant dem var for eksempel Anders Lange, som hadde vært en av organisasjonens mest frittalende – og en tid leder for den radikale ungdomsorganisasjonen, Fedrelandslagets Ungdomsfylking. Andre av lagets medlemmer og aktivister endte opp i Nasjonal Samling og i NS-regimet.

Kamp mot kommunismen
Det begynte i stor grad med kamp mot kommunismen, en kamp som også var rettet inn mot Arbeiderpartiet. På bakteppet da Felaget ble etablert hvilte både den russiske revolusjonen, den blodige finske borgerkrigen mellom «de hvite» og «de røde» og revolusjonsforsøket i Tyskland. I Norge hadde det vokst frem en slagkraftig arbeiderbevegelse tidlig på 1900-tallet, og fra 1919 til 1923 var Arbeiderpartiet også tilsluttet den Moskva-dominerte tredje internasjonalen, Komintern. I en del borgerlige kretser var man bekymret, og ideen om en borgerlig samling som kunne fungere som motvekt mot Arbeiderpartiet vokste frem. Ønsket om samling ble ytterligere styrker av hyppige regjeringsskifter i første halvdel av tjuetallet. Norsk politikk var preget av kaos. Det var ikke rent få som mente av partipolitikken var i ferd med å spille fallitt.

En av dem var den unge ingeniøren Joakim Lehmkuhl, nevø av Christian Michelsen. I 1925 tok han initiativ til Felaget. Med seg på laget fikk han både Michelsen og en annen stor nordmann, Fridtjof Nansen. I 1925 ble Fedrelandslaget dannet. Det skulle drive opplysningsarbeid for å «uskadeliggjøre revolutionær virksomhet», kreve respekt for lov og rett, fremme solidaritet og «bygge vort folks politiske og sociale utvikling paa national og demokratisk grund».

På stiftelsesmøtet i Bergen, avholdt 25. januar det året, samlet den nye organisasjonen fullt hus, med «en række av byens mest fremtrædende mænd» i salen. Michelsen talte, og klaget over at «kraftig ungdom» fra landsbygda hadde blitt «inficert av den kommunistiske gift». Neste taler var Lars Eskeland, født på Stord, men kjent som en av grunnleggerne av folkehøgskolen og som en fremstående målmann. Han gikk til angrep på det han kalte «ein stor flokk av landsmennene våre som med brutal skamløyse forkynnar, at dei vil hjelpa det russiske riksstyret no til å øydeleggja dei lover og institusjonar som me hev byggt upp til vern for heile vårt liv og hjelp for all vår vokster, åndeleg og materielt». Den tredje taleren, historikeren Jacob S. Worm-Müller, avviste at Felaget hadde noe med fascisme å gjøre, snarere skulle de kjempe mot all voldspolitikk, også den fra høyresiden.

Nansen ble en samlende figur, og hans popularitet er en viktig forklaring på at Felaget hadde suksess i sine første år.

Michelsen døde allerede senere det året. Worm-Müller skulle bryte med Felaget etter ganske kort tid, etter at Felaget gikk inn for at Arbeiderpartiet og NKP skulle tvangsoppløses, noe han så på som å «hisse opp til gold, ødeleggende kamp». Nansen ble imidlertid en samlende figur, og hans popularitet er nok en viktig forklaring på at Felaget hadde den suksessen de hadde i sine første år. Samtidig var det ikke minst en gruppe unge menn som skulle sette sitt preg på organisasjonen, blant dem Realph Norland, Ranik Halle og Holger Ursin. Fra høsten 1924 hadde de alle vært involvert i utgivelsen av et nytt, konservativt studenttidsskrift. Tidsskriftet som hadde sine røtter i en parodi på det solid rødfargede Mot Dag ble først kalt Mot Alt. Etter hvert fikk det navnet Minerva.

«Den rene karikatur»
Til å begynne med hadde Fedrelandslaget en viss gehør i flere borgerlige kretser, og ikke minst i Bondepartiet. I Kristiansand var Bondeparti-avisen Agder Tidend sympatisk innstilt til organisasjonen, og i januar og februar 1930 publiserte avisen også et lengre foredrag av et lagets sentrale medlemmer i organisasjonen, Theodor Hanisch. Foredraget – som gikk over en rekke utgaver av avisen – oppsummerer mye av Felagets politiske tenkning. Det starter med en kritikk av parlamentarismen, som blir sagt å ha «overlevet sig selv». I andre land har man, takket være en «rikere og fastere politisk kultur» funnet løsninger, selv om noen hadde gått for langt og dermed styrtet ned i diktaturet. I Norge hadde man derimot «aar after aar […] latt det drive», slik at den norske parlamentarismen hadde blitt redusert til «den rene karikatur». Krisen var blitt forverret av Arbeiderpartiets inntog.

Foredraget ble avsluttet med å understreke at Felaget slett ikke ville marsjere til hovedstaden med «full fascistisk ‘klim bim’», men istedenfor ønsket å møte opp på nominasjonsmøter, og slik sørge for at de borgerlige kandidatene til valget var folk som var villige til å samarbeide på tvers av partigrensene. «Over det hele land lyder i dag Fedrelandslagets stemme», skrev Hanisch. «Hør den, følg den og tvil ikke paa at det lar sig gjøre aa samle dette land igjen».

Stortingsvalget 1930 ble en seier for Fedrelandslaget. Fremmøteprosenten gikk kraftig opp. Arbeiderpartiet gikk kraftig tilbake. Norges Kommunistiske Parti mistet alle sine tre representanter på Stortinget.

Den borgerlige samlingen uteble. Partistriden fortsatte. 

Og likevel gikk det slett ikke slik Felaget ønsket. Den borgerlige samlingen uteble. Partistriden Fedrelandslaget så sterkt mislikte fortsatte. Kanskje er skuffelsen over dette kombinert med Nansens bortgang en forklaring på at organisasjonen videre utover på 1930-tallet inntok en holdning som i beste fall kan kalles ambivalent overfor fascismen. På den ene siden skulle man etter hvert innta en sterkt kritisk holdning til Nasjonal Samling, som gjerne ble fremstilt som en kilde til det motsatte – altså splittelse. På den andre siden så man gjerne til både Italia og til Tyskland for inspirasjon, og Fedrelandslagets organ ABC må sies å ha vært sterkt tyskvennlig.

Klim bim likevel
Hvor langt det gikk kan illustreres med et par eksempler. Søndag 25. juni 1933 ble det arrangert et stevne på Evje i Setesdalen, i regi av Fedrelandslaget i de to agderfylkene. ABC skrev om stevnet noen dager senere, og skrøt av hvor «overmåte» vellykket det var. «Allerede lørdag satte gråskjortene sitt preg på bygden», het det. «Så å si samtlige utsendinger til fylkesmøtet [lørdagen] var troppet opp i den nye, stilige lagsskjorte».

Dagen etter startet stevnet klokken elleve, med høymesse i Evje kirke og med det ABC – som sjelden sparte på kruttet i omtalen av organisasjonens egne arrangementet – beskrev som en gripende preken. Utpå ettermiddagen, i strålende solskinn, samlet lagsfolk seg på jernbanestasjonen i bygda. Mange av dem var kledd i de samme grå skjortene, del av en uniform som hadde blitt annonsert i ABC bare halvannen uke tidligere. I tillegg til skjortene bestod den av et grått belte med skulderstropp og et ensfarget sort slips. På skjorten var Fedrelandslagets logo påsydd, et sirkelformet merke i de norske fargene.

«Skjortene vakte da også berettighet opmerksomhet, da man presist og taktfast marsjerte henad landeveien», forteller ABC. Et bilde fra innmarsjen på stevneplassen ble publisert i avisen et par uker senere: to rekker med stramt oppstilte menn, alle med gråskjorten og med norske flagg. Det neste punktet på programmet var taler. En av dem, Nils Ingemann Kile, snakket om organisasjonens historie. En annen, tannlegen Schiørn, snakket om den tyske nasjonalsosialismen. Foredraget vakte «levende interesse» blant tilhørerne, som «fikk forståelsen av de forhold som har skapt den nasjonale bevegelse [i Tyskland]». Det var etter hvert blitt litt «klim bim» likevel.

«Den store verdensfornyelse»
I 1934 trykket ABC en tale holdt av Anders Lange. Den handler først og fremst om behovet for nasjonal samling. Dessuten går Lange til angrep på materialismen. «Vi hater og forbanner tallets, pengenes, maskinenes livsfilosofi», sa Lange, som mente at regnskapsbøkene hadde blitt «den egentlig verdenslitteratur» og hadde vært det lenge. «Våre foreldre er preget av dem. Det er betegnende å se hvorledes bridgespillet er blitt store lag av befolkningens eneste hovedadspredelse. Åndssamkvemmet foregår ved bridgebordet». I innledningen til dette angrepet på bridge, sa Lange også noe annet. Han understreket at Fedrelandslaget var «i pakt med den store verdensfornyelse som under fascismens og nazismens fane vokser frem i de hvites land».

Mange år senere skulle tiden i Fedrelandslaget bli brukt mot Anders Lange.

Mange år senere skulle tiden i Fedrelandslaget bli brukt mot Anders Lange. I 1965 ble hans fortid i organisasjonen blant annet trukket frem i kommunistpartiets avis Friheten, som hevdet at han hadde vært nazist. Anders Lange – som var motstandsmann under krigen, og ble fengslet for det – ble naturlig nok sint. Han mente at dette var en rett ut livsfarlig påstand for ham. At Friheten ikke hadde all verdens opplag kunne så være, mente Lange, men han var bekymret, for det som stod skrevet i Friheten mente han at stort sett var «god latin 14 dager efter i de fleste norske aviser».

Han ville derfor på det sterkeste avvise at han noen gang hadde vært nasjonalsosialist, men føyde til at han ikke kunne ha protestert dersom avisen hadde skrevet at han en gang hadde vært fascist. Tredve år tidligere hadde han «meget til overs», skrev Lange, «for Mussolinis løsning». Men mens han satt i fengsel under krigen hadde han hatt tid til å tenke, og kommet til at fascisme var frihetsberøvelse.

Et fremmed land
«Fortiden er et fremmed land», heter det, og 1930-tallet var i aller høyeste grad det, et tiår der man ikke trengte å lete lenger etter politisk fanatisme. Anders Lange var ikke den eneste som kom på andre tanker, verken på høyresiden eller venstresiden i norsk politikk.

I 2015 kan det likevel være verdt å se tilbake på Fedrelandslaget, en organisasjon som definitivt fortjener større oppmerksomhet fra norske historikere. Å se på denne organisasjonen kan gi oss flere lærdommer. For det første kan Fedrelandslagets vekslende holdning til fascisme, fra erklært motstand til omfattende flørt, fortelle oss noe om autoritære ideologiers kraft og appell, på samme vis som minst en av tekstene i jubileumsbladet utgitt ved Minervas 10-årsjubileum i 1934 kan gjøre det. Der gikk Carl Chr. Lous til angrep på parlamentarismen og han hevdet at fascismen var «tidens konservative krav», noe «det konservative parti [burde] ta konsekvensen av».

For det andre kan historien om Fedrelandslaget være enda et bidrag til en fortelling om historiens mange gråtoner.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden