Ideer

En høy pris for respekt

Religioner i frie samfunn trenger å bli utsatt for et kritisk blikk, og noen ganger harselas. Det virker ikke som om USAs president Barack Obama ser dette behovet.

Religioner i frie samfunn trenger å bli utsatt for et kritisk blikk, og noen ganger harselas. Det virker ikke som om USAs president Barack Obama ser dette behovet.

Etter helgens attentatforsøk mot Lars Vilks og angrepet på synagogen i København, kom Det hvite hus med en uttalelse som fordømte angrepet. På samme vis som etter terrorangrepet i Paris, var det heller ikke denne gangen noen henvisning til islamistisk ekstremisme. President Obama foretrekker uttrykket voldelig ekstremisme, for å dermed innbefatte alle typer voldelige handlinger i den hensikt å oppnå et politisk eller religiøst mål. Alle skjønner at dette er velmente forsøk på å unngå mistenkeliggjøring av borgere som sogner til én bestemt trosretning.

Muslimer i USA og Europa vet at de siste terrorhendelsene er knyttet til fundamentalister tilhørende samme religion som de selv. Det skaper uro. Men fra USAs president hører de at religion er noe fint og vakkert. Om enkelte troende har gjort noe slemt, så må de ha misforstått sin religion. Eventuelt har de blitt ofre for en lumsk kapring. Likevel, religioner i frie samfunn trenger å bli utsatt for et kritisk blikk, og noen ganger harselas, fra personer som står utenfor, såvel fra personer som er innenfor. Det virker ikke som om Obama ser dette behovet. Tvert imot fordømmer han blasfemiske ytringer, og han deltok i fordømmelsen av Charlie Hebdo, da de publiserte sine tegninger i september 2012.

Det er viktig å presisere at Obama ikke ønsker å forby blasfemiske ytringer. Han forsvarer ytringsfriheten, samtidig som han strekker ut en hånd til de som føler seg krenket. På et bønnemøte i Det hvite hus tidligere denne måneden, sa Obama at vi er forpliktet til å reagere på fornærmelser av andre menneskers religion, og at vi må tå sammen med religiøse grupper, spesielt religiøse minoriteter som er målet for slike fornærmelser. Selv om presidentens holdning ikke får praktiske konsekvenser for den juridiske ytringsfriheten USA eller Europa, ser det ut til at han har tatt side i en større debatt om religionenes plass i samfunnet. Dessverre ser det ut til at han ønsker at religioner skal behandles med større ærefrykt. Vil det gjøre oppgjøret med religiøs fundamentalisme lettere?

To pressekonferanser
La oss se på to konkrete eksempler på hvordan Det hvite hus manøvrerer farvannet. Den 16. januar i år holdt den britiske statsminister David Cameron og Barack Obama i fellesskap en pressekonferanse. Dette var uken etter angrepet mot Charlie Hebdo. Cameron viste til en “islamistisk ekstremistisk terrortrussel” og sa at han ønsket å bekjempe “dette fanatiske dødskultur-narrativet som perverterer islam som religion.” Obama anvendte i stedet de nøytrale uttrykkene “voldelig ekstremisme” og “voldelig terrorisme”, slik Det hvite hus også gjorde i sin pressemelding etter angrepet.

Men litt senere under pressekonferansen kom han med en freudiansk glipp. Obama begynte å snakke om hvordan USA, i motsetning til Europa, hadde én stor fordel i terrorbekjempelsen, fordi “vår muslimske befolkning føler seg som amerikanere”. Her trakk han plutselig frem én bestemt religiøs gruppe. Hvorfor trakk Obama frem muslimene? Her var det som om religion likevel kom inn i bildet. På bønnefrokosten noen uker senere, la han vekt på skille mellom stat og religion. Men han mente at amerikanernes sterke religiøsitet var noe positivt for USA. “USA er et av de mest religiøse landene i verden – langt mer religiøst enn de fleste, vestlige land.”

Det skal legges til at Obama valgte et misvisende eksempel for å glorifisere amerikansk integrasjon under denne pressekonferanse. En undersøkelse fra PEW i 2006 viste at bare 28 prosent av muslimer i USA anså seg som amerikaner først. I Frankrike var tallet høyere. Der anså 42 prosent av muslimer seg selv som fransk først.

På en annen pressekonferanse, med president Sarkozy i 2009, fikk Obama spørsmål om det franske forbudet mot religiøse symboler: Han svarte at han var imot “undertrykkelse” av folks kultur eller tradisjoner. Sarkozy protesterte umiddelbart. Det fantes bare to begrensninger, sa han: Ingen franskmenn som er i arbeid som representanter for den sekulære staten, og ingen elever i skolen, kan bære religiøse symboler. Ellers i samfunnet kan man gå kledd som man vil.

Det kan se ut om Obama, under pressekonferansene med Sarkozy og Cameron, antydet at Frankrikes sekulære tradisjon var en forklaring på integrasjonsproblemene.

September 2012
Det andre eksempelet som det er verdt å studere, er hvordan Det hvite hus håndterte Charlie Hebdo-publiseringen i 2012. I september 2012 trykket satireavisen nye tegninger av Muhammed etter at det hadde vært opptøyer i land som Afghanistan, Egypt og Libya. Det amerikanske konsulatet i Benghazi hadde også blitt angrepet, noe som ledet til ambassadør Christopher Stevens’ død. Demonstrantene sa at de var sinte fordi det hadde blitt lastet opp en anti-islamsk video på YouTube, produsert av en koptisk kristen i California.

Angrepet i Benghazi skjedde den 11. september 2012. Dagen etter pågikk det i FNs Sikkerhetsråd en diskusjon om ordlyden i en felles presseuttalelse. Obama-regjeringen foreslo utrolig nok å ta med en formulering som skulle fordømme “krenkelse av religion”. Den franske FN-ambassadøren, Gerard Araud, protesterte. Han viste til den sekulære, franske konstitusjonen. I udiplomatiske vendinger sa han at han satte pris på retten til å krenke religion. Den amerikanske formuleringen ble sløyfet. Sikkerhetsrådets uttalelse fra 12. september 2012 inneholdt til slutt ingen formulering om krenkelse av religion.

Som en reaksjon på dette spetakkelet publiserte Charlie Hebdo Muhammed-tegninger den påfølgende uken. Obamas pressetalsmann Jay Carney ble spurt om publiseringen, og sa: “[Det hvite hus] stiller spørsmål ved vurderingene bak en slik publisering. Vi vet at disse bildene vil virke dypt støtende på mange, og vil kunne virke opphissende.” Likevel la han til at den franske publiseringen falt inn under ytringsfriheten og ikke rettferdiggjorde vold.

Da president Barack Obama holdt tale for FNs generalforsamling den påfølgende uken, 25. september 2012, var hans analyse at det hadde vært den “grove og motbydelige videoen” som “utløste avsky over hele den muslimske verden”. Det var på tide å legge til side vold og splittende politikk, mente han. “Fremtiden må ikke få tilhøre de som fornærmer islams profet.” I generalforsamlingen, som så mange andre steder, forsøkte Obama å nedtone konfliktene. Han ville strekke ut en hånd til de som følte seg krenket.

Diskvalifisering
Obamas lovprisning av religion kan stå i veien for andre hensyn. Terroren i Paris ble gjort i navnet til en ytterliggående retning av en religion, en islamistisk ideologi som ikke tåler harselas. Det spørs om det er mulig å kritisere en slik retning, uten at kritikken blir oppfattet som blasfemi av de som tilhører den. Ord og ytringer er det beste verktøyet vårt for å møte fundamentalister. Om vi diskvalifiserer ytringer som andre regner som blasfemiske, så oppgir vi i realiteten troen på det offentlige ordskiftet.

Tegninger, slik som de Charlie Hebdo publiserte, utgjør riktignok en banal form for kritikk. Men Obama kritiserte Sony for å trekke filmen The Interview fra landets kinosaler, en film med enda mer barnslig humor. Det er spørs om det er lurt av presidenten å si sin mening om noe bør publiseres eller ikke, i stedet for å si at han overlater dette skjønnet til redaktørene og filmdistributørene.

Mange troende personer ser verdien av blasfemiske ytringer. Det går an å beholde sin åndelighet, på tross av at andre mennesker gjør narr av ditt livssyn. Dalai Lama deltok for eksempel også på National Prayer Breakfast i Det hvite hus. Han ser ut til å ha en annen tilnærming enn den amerikanske presidenten.

To dager etter sitt besøk i USA var Dalai Lama i Basel i Sveits og holdt en interessant dialog med publikum. Der sa den buddhistiske munken at “vi må lære oss å stole mindre på religiøs tradisjon, og i stedet stole mer på rasjonalitet, sunn fornuft og vitenskap.” Dalai Lama trakk spesielt frem Indias sekularisme, et land med en sekulær konstitusjon, hvor både troende og ikketroende stod på likefot.

Han anbefalte at barn fikk undervisning i moral og etikk, i stedet for religion. Han advarte mot å følge religion uten å stille spørsmål. Slik går det også an å uttrykke seg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden