Minerva Debatt

En ”islamofobs” bekjennelse

Beskyldninger om islamofobi har blitt vanlige etter 22.juli. Det gjør ikke beskyldningene mer korrekte.

Beskyldninger om islamofobi har blitt vanlige etter 22.juli. Det gjør ikke beskyldningene mer korrekte.

Jeg er antageligvis ikke den eneste som finner rettssaken mot Anders Behring Breivik surrealistisk, all den tid mediene ser ut til å behandle terroristen som en hvilken som helst samfunnsdebattant. Det toppet seg med et oppslag på journalisten.no: Avviser Breiviks mediekritikk. Så vidt jeg kan bedømme, finnes det særs liten grunn til å ta ABBs ”innspill” i mediedebatten seriøst.

Men enten vi liker det eller ikke: Rettsaken mot ABB anskueliggjør en større diskusjon om det flerkulturelle samfunn som fortjener vårt dypeste alvor. Verre enn medienes dekning av selve rettssaken, er forsøkene på å brennmerke innvandringskritiske stemmer gjennom ufin kobling av innvandringskritikk (islam) og massemord.

Det er ikke bare ufint – antageligvis vil den type innlegg fungere kontraproduktivt.

Ekvivalent med biologisk rasisme
Det er særlig interessant å følge den internasjonale dekningen av rettssaken, men det betyr ikke at vi har like mye å lære av alt. I en snodig artikkel i det velrennomerte utenrikstidsskriftet Foreign Policy (FP) skriver Paul Hockenos om den påståtte økningen av rasisme i Europa.

Kommentaren gikk sin seiersgang på sosiale medier, med varme anbefalinger fra mange på norsk venstreside. Det er selvfølgelig ikke noen garanti for kvalitet, og er det er svært lenge siden jeg har lest noe så tendensiøst.

Forfatteren greier kunststykket å plassere debatten om asylbarna inn i en rasistisk kontekst, hvilket grenser til det konspiratoriske. Det samme er påstanden om at det er relevant å trekke koblinger mellom FrP og Breivik.

Stort bedre er ikke Hockenos sin karakteristikk av Europa som mainstream islamofobisk, hvorpå den danske rasismen også har nådd sosialdemokratene. For ikke å glemme kulturkritikken: Å hevde at de vestlige samfunn er overlegne de dysfunksjonelle muslimske samfunn i Midtøsten, bør i følge forfatteren oppfattes som ekvivalent med biologisk rasisme.

Altså: Å hevde at Norge er kulturelt overlegen Saudi-Arabia, er på linje med å hevde at en hvit person er rasemessig overlegen en svart person. En slik utgliding av rasismebegrepet er ikke bare politisk pervertert, det bidrar til å svekke kampen mot reell rasisme, noe Bjørn Stærk illustrerte i en Minerva-artikkel.

Å hevde at de vestlige samfunn er overlegne de dysfunksjonelle muslimske samfunn i Midtøsten, bør i følge forfatteren oppfattes som ekvivalent med biologisk rasisme.

Nå er kulturell selvpisking langt fra en ny oppfinnelse, ei heller bruken av uttrykket ”islamofobi” med den hensikt å kneble islamkritikk. Men begrepet synes å ha fått sin renessanse etter terrorhandlingene 22.juli. Ikke at det gjør det mindre problematisk – snarere tvert imot. Jeg kommer straks tilbake til det.

Islamofobien
Noe av forklaringen på de drøye påstandene, følger av at Hockenos baserer seg på rapporten fra den suspekte organisasjonen ”Hope, not hate”. Den nevnte organisasjonen har laget en særdeles tvilsom rapport om høyreekstremisme i Europa, hvor FrP (og document.no) blir koblet sammen med SIAN, Vigrid og Fjordman, for ikke å glemme resten av vondskapen i Europa.

Rapporten er så hinsides urimelig at organisasjonen undergraver sin egen troverdighet. Eventuelle poenger med alvorlig undertone, kommer fullstendig i skyggen av parodiske sammenkoblinger. Dette er åpenbart trist for organisasjonen (selv om de nok ikke deler min virkelighetsoppfatning), men det er også trist for det offentlige ordskifte om høyreekstremisme, som virkelig fortjener bedre.

For det er åpenbart nødvendig med et sterkere fokus på høyreekstremisme – vi er flere som har undervurdert trusselen og omfanget av denne. La meg understreke at jeg da snakker om ekstremisme: grupperinger som er villig til å bruke vold med den hensikt å påvirke politiske beslutninger, hvilket er noe helt annet enn innvandringskritiske grupperinger som omfavner demokratiet.

Det betyr naturligvis ikke at det er grunn til å overse demokratiske krefter som opptrer ytterliggående (negativ forstand) i debatten om islam og innvandring. Selvsagt ikke. Retorikk er politikk, og måten vi omtaler hverandre på, er relevant, men bruken av islamofobi, er en del av problemet heller enn løsningen.

Christopher Hitchens redegjorde på en utmerket måte hvordan bruk av begrepet blir en hersketeknikk. Det er fordi ”fobi” henspiller på sykelige trekk hos meningsmotstandere.

Jeg kan, i likhet med Hitchens, beskrive presist hvorfor jeg ikke er spesielt begeistret for islam: Troen på underkastelse, og den tette koblingen mellom politikk og teologi, forklarer mye av skepsisen.

Det er selvfølgelig store nyanser i praktiseringen av religionen, i tillegg til at enhver religion er menneskeskapt, og dermed kan forandres. Men det betyr ikke, slik flere ser ut til å tro, at det ikke er grunn til å se kritisk på islam, slik vi har gjort med kristendommen. Dette fordi den kritiske offentligheten var en forutsetning for opplysningstiden og det påfølgende liberale demokrati.

Islam påvirker negativt
Det er viktig å skille mellom islam og muslimer. Førstnevnte er en bestemt religion med vesentlige implikasjoner for politikken, mens sistnevnte er en del av en menneskelig identitet, som er eller kan være vesensforskjellige fra andre som deler samme karakteristika.

Det lyder kanskje banalt, men la meg like fullt gjenta det: Å være muslim er fullt forenelig med det å være liberal, demokrat eller andre verdier som våre identiteter består av. Mitt poeng er at islam, slik religionen i dag praktiseres, påvirker negativt heller enn positivt.

Mitt poeng er at islam, slik religionen i dag praktiseres, påvirker negativt heller enn positivt.

Joda, sammenhengene er, som alltid når man vurderer menneskelig atferd, komplekse, men det burde knapt være kontroversielt å hevde at friheten og liberaliteten står vesentlig svakere der religionen islam står sterkt. Og at det kan tenkes å ha noe med islam å gjøre. Tyrkia og Indonesia synes å være gode unntak (selv om det er vesentlig forbedringspotensial også der).

Forhåpentligvis vil den arabiske våren bringe frem flere gode eksempler, skjønt de islamistiske partienes fremgang ikke nødvendigvis gir grunn til stor optimisme, noe den leservennlig artikkelen, Why do they hate us, i det nevnte Foreign Policy viser.

Her skriver egyptisk-amerikanske Mona Eltahawy om kvinner i Midtøsten generelt og Egypt spesielt. Det er ikke spesielt lystig lesing:

”Name me an Arab country, and I’ll recite a litany of abuses fueled by a toxic mix of culture and religion that few seem willing or able to disentangle lest they blaspheme or offend”.

Det finnes nyanser, men av og til er det viktigere å peke på essensen uten for mye omtanke til europeiske multikulturalister.

Med Eltahawys egen formulering: ”When an article in the Egyptian criminal code says that if a woman has been beaten by her husband with good intentions no punitive damages can be obtained, then to hell with political correctness”.

Var det noen som sa islamofobi?

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden