Mediekritikk

En jernbane er ikke en jernbane

Aftenposten skriver at privat jernbanedrift er dyrere i Storbritannia. Men man kan ikke uten videre sammenligne helt forskjellige strekninger.

Aftenposten skriver at privat jernbanedrift er dyrere i Storbritannia. Men man kan ikke uten videre sammenligne helt forskjellige strekninger.

Aftenpostens Sveinung Berg Bentzrød skriver i dag om jernbaneprivatisering i Storbritannia. Ingressen:

”Blant 16 britiske jernbanelinjer kommer den ene statlige langt bedre ut av det enn noen av de 15 private den er sammenlignet med”.

Han viser til en ”ny” rapport laget av de britiske jernbanemyndighetene, og skriver:

”Rapporten, som avisen The Guardian omtaler, viser at netto statlig tilskudd til East Coast-linjen utgjorde 1 prosent av linjens inntekt. Gjennomsnittet for 15 private var hele 32 prosent”.

The Guardian er korrekt gjengitt, men dette dreier seg om en artikkel fra 18. april 2013, basert på en rapport offentliggjort samme dag, og som har data for 2011/2012. Figur 4 i rapporten oppsummerer pengeflyten mellom staten og de ulike operatørene, og inkluderer både subsidier betalt og det operatørene betaler i avgifter og ikke minst kostnadene til infrastrukturen, som er organisert i et eget selskap, Network Rail.

Vi finner nyere tall dersom vi går til en tilsvarende rapport offentliggjort i februar i år, med data for 2013-14. Figur B1 (nedenfor) viser en generell reduksjon i subsidiene siden 2011-12. East Coast betaler nå netto 3 prosent av sine inntekter, mot et gjennomsnittlig nettosubsidium for alle operatører på 28,5 prosent. Men South West Train gjør det enda bedre, og betaler inn 5 prosent netto.

rail subsidier

Det slående her er hvor store forskjeller det er mellom selskapene. Siden vi snakker om anbudskonkurranse, er det for meg åpenbart at mesteparten av forskjellene må forklares ved ulike egenskaper ved disse rutene, ikke hvem som står for driften. Og dermed blir det også vanskelig å trekke noen klare konklusjoner om privat kontra offentlig drift basert på ett offentlig eid selskap sammenlignet med 15 private.

Reguleringsmyndighetene offentliggjorde i oktober 2012 en rapport med en mer detaljert gjennomgang av de ulike selskapenes kostnader og inntekter, som viser hvor forskjellige de er. East Coast, som er et intercity-tog som går fra London via Newcastle til Edinburgh, utmerker seg med å ha klart flest passasjerer pr. tog – 239 (figur 25). Siden dette er et ekspresstog, behøver selskaper bare å bemanne 12 stasjoner, nest færrest av alle (fig. 27). Tungt subsidierte Northern har til sammenligning 462 stasjoner, og 46 passasjerer pr. tog. Faktorer som dette er med på å forklare at East Coast hadde lavest kostnader pr. passasjerkilometer, omtrent som South West (fig. 35) og langt under halvparten av Northerns.

Debatten om hvorvidt jernbaneprivatiseringen i Storbritannia har vært vellykket eller ikke er omfattende, og jeg går ikke inn i dette her. Den er åpenbart preget av både sterke ideologiske overbevisninger og interesser på begge sider.

Men det er likevel verdt å merke seg, når Aftenposten bringer to år gamle ”nyheter”, at East Coast-linjen igjen er satt ut på anbud, og fra 1. mars 2015 drives av Virgin og Stagecoach.

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden