Ideer

En kaotisk orden: Radikalt, konservativt, høyre, venstre

At venstresiden er radikal og høyresiden konservativ, er en velkjent orden som ikke gjelder.

Vi er fortrolige med «høyreradikal». Det er diskutabelt hvem som bør karakteriseres slik, men det finnes ingen motsigelse i ordet. For her er det tale om to skalaer.

På en venstre-/høyreskala angis politiske standpunkter og holdninger. Radikalt/konservativt derimot er en skala av modus. Er man radikalt for eller imot noe, da er man det på dyptgripende, gjerne kompromissløs måte. Det er åpent hva man er for eller imot. Konservativt er forsiktighets-modus. Tilsvarende åpent hva det konkret gjelder å være forsiktig med.

Det trenger ikke ha noe med politikk å gjøre. Hva vil det koste å reparere skaden? Et konservativt anslag vil være…. En kaotisk orden oppstår når venstre og høyre knyttes til hvert sitt modus.      

To skalaer klapper sammen, men likevel ikke           

Det moderne skillet mellom venstre og høyre går tilbake til 1700-tallet og den industrielle revolusjon. Sans for historisk kontinuitet, for å bevare tradisjoner, ble vesentlig for konservatismen, som ikke er et modus-ord, ikke en forsiktig holdning til hva som helst, men høyresidens opprinnelige program.

Fortsatt var autoritet forankret i skrift, fremfor alt Den hellige skrift. Frihet ble assosiert med kaos og oppløsning. Jordeierne, aristokratiet, ble antatt å anerkjenne en tradisjonell moralsk forpliktelse til ansvar for almuens ve og vel. Flere elementer kunne tilføyes, men vekt på skrift og tradisjon står sentralt i det klassisk-moderne høyre. Konservatismen vil bevare. Hvis alle reformer avvises, er man «stokk konservativ», dvs. i radikal modus.

Høyrefolk kan være så radikale de vil, det forblir alminnelig å knytte det radikale til venstresiden, dvs. til ideologisk radikalisme. For å forstå denne koblingen vil jeg her, litt utradisjonelt, peke på romantikken. Forhåpentlig vil det vise seg fruktbart å la radikalismens stikkord være natur og frihet.

Romantikkens politiske budskapet i fanfare: «Mennesket er født fritt og overalt ligger det i lenker.» Rousseau setter opplysningen på et spor som snart vil utdype hans skepsis til fremskrittet. Der ligger en mulighet for radikalisme i konservativ modus. En annen mulighet, aktuell mye senere, er langsomt parlamentarisk arbeid for å få radikale endringer vedtatt.   

Noen mener å ha naturvitenskapelig belegg for å hevde at frihet «dypest sett» er en illusjon.

Direkte og indirekte fordømte romantikerne samtidens nye industrivirksomhet.  Storbyslummen ga konkret mening til tanken om lenker som mennesker må frigjøres fra. En slik materiell elendighet er uforenlig med utfoldelse av menneskelig natur. Tanken er sentral hos den unge Marx, men analyse av kapitalens logikk blir det store tema hos ham. Sansen for førindustrielt landsbyliv og ensomhet i naturen finnes hos Wordsworth, ikke hos Marx.     

Det finnes alternativer til disse koblingene, men jeg tror det har mye for seg å se  klassisk høyre orientert mot skrift og tradisjon, klassisk venstre mot natur og frihet. Her handler det om standpunkter. Når så standpunktene kalles henholdsvis konservative og radikale, klapper skalaene sammen. Modus-ordene har fått et fast innhold. Noe de likevel ikke har fått. 

Venstres forankring i arbeiderklasse er som kjent svekket i den vestlige verden. Et sosialistisk program er sterkt nedtont, følgelig blir vedvarende kontakt mellom radikalt og venstre klarere når man går tilbake til den romantiske opprinnelsen.       

Noen glimt fra romantikkens historie

Disse distinksjonene er åpenbart nedfelt i skrift. Natur/frihet er selv et tema i skriftlige tradisjoner. Det følger ikke at skrift har et prinsipielt overtak, at alt må sees som konstruert i språk. Men distinksjonen gjenkjennes noen ganger i litterære profiler:

Natur og frihet er grunntrekk hos Wergeland, Welhavens profil dannes ved nærhet til skrift og tradisjon. Wergeland ble regnet som radikaler, Welhaven som konservativ, godt i samsvar med den omtalte orden. 

Mye moderne kulturhistorie er fortellinger om hvordan forkjempere for natur og frihet skapte nye tradisjoner og banet vei for nye autoriteter, noen av dem vesentlig mer autoritære enn de gamle, enkelte tyranner.

Med en livsstil i radikalt brudd med konvensjoner fikk ordet radikal en aura som sa farvel til arbeiderklasse.

Rousseau er en dypt tvetydig skikkelse i politikkens idéhistorie. Hans «almenvilje» baner vei for epistemisk diktatur.   

Første generasjon romantikere ble med få unntak konservative, høyreorienterte. Unntakene er primært de unge døde, Shelley, Keats, Byron. Det John Stuart Mill skriver om sin mentale krise som 20-åring, er både rørende og fremtidsrettet. Mill forteller at han søkte hjelp i poesi, fjernt fra oppdragelsen han fikk. Byron hjalp ham ikke ut av depresjonen. Det gjorde Wordsworth. Den naturnære romantiker — i unge år en begeistret tilhenger av revolusjonen i Frankrike — klarte å få Mills deprimerte hjerne til å kjenne «real, permanent happiness in tranquil contemplation.» (Autobiography, Chapter V).

Mill hentet mye fra romantikken. Det er viktig fordi liberalisme etter hvert siger inn i høyresidens ideologi. I vekt på individuell frihet ligger en kime til oppløsning av den gamle orden.    

Fort fremover til 60-tallets hippie-tid, en kulminasjon av romantisk natur/frihet. Med en livsstil i radikalt brudd med konvensjoner fikk ordet radikal en aura som sa farvel til arbeiderklasse. Natur og frihet skulle kompromissløst herske, og naturligvis kom nye autoriteter på plass. (Alan Watts er stadig blant mine favoritter.)

Det gamle revolusjonære motto «Tvers gjennom lov til seier!» passer nå best for høyreradikale. 

Hippie var en unik episode. Spiritualitet, sex, drugs, rock’n roll — en hittil ukjent kombinasjon. 

Ytre venstre gjorde kort prosess – i Norge spesielt kort – med hippie. De presenterte Mao som den store frigjører. Det var en annen kulminasjon. Den radikale ånd ble utslitt og konservative intuisjoner virket heretter overbevisende for flere. 

Frihet og natur atskilt. Venstre satser (ikke bare) på skrift  

Natur og frihet, skrift og tradisjon inngår i nye forbindelser. For frihet og natur driver fra hverandre. Frihet skal nå forstås sosialt og politisk, som et resultat av å leve i et fredelig samfunn der mennesker omgås sivilisert og makthavere respekterer borgernes rettigheter. Spekulasjoner om menneskets natur er da politisk irrelevante.

Noen mener å ha naturvitenskapelig belegg for å hevde at frihet «dypest sett» er en illusjon. Dette antas å være forenlig med en meningsfull og virkelig frihet, politisk forstått. Frihetens og naturens samhørighet er da oppløst.

I den andre polen er skrift stadig vesentlig for politiske tradisjoner. Internasjonale konvensjoner spiller en stor rolle. Siden det ofte er tale om rettigheter som kan tolkes i utopisk retning, kjenner venstresiden en dragning mot slik skrift. De røde krever radikal lovlydighet. Det gamle revolusjonære motto Tvers gjennom lov til seier! passer nå best for høyreradikale. 

De siste årtiers masseinnvandring har skjedd under regjeringer fra venstre side og fra høyre side. En slik politikk kan være idealistisk, liberalistisk, naiv. Konservativ kan den ikke i noen forstand være.

Ingen mennesker er født frie er en boktittel fra Manifest forlag. Et selsomt argument presenteres: Det er umulig å være født fri, for nyfødte er totalt avhengige av andre og går raskt til grunne uten omsorg. Det skulle Rousseau ha vært uvitende om? De som skrev Menneskerettighetserklæringen av 1948 og partiet Venstre, som har sluttet seg til, har da heller ingen anelse om nyfødte. Dagens anti-liberalere mener visst at romantikken kan feies av banen ved hjelp av primitiv naturalisme.    

Den romantiske impulsen vil ikke underlegge seg skriftens autoritet. Den hevder en frihet som ikke er garantert av religiøs tradisjon, sosial praksis eller lovgivning. Det er poenget med «natur». Frihet er mulig selv uten respekt og rettigheter, en mulighet som ble realisert av Rosa Parks da hun 1. desember 1955 nektet å flytte seg i bussen.

Et alminnelig syn i den siviliserte antikke verden var at herren er fri, slaven ufri. Det kan man kalle politisk realisme. Slaver kan behandles godt og være lykkelige ut fra sine begrensede forutsetninger, noe blant andre Aristoteles påpekte. Hvorfor avskaffe slaveri dersom slaven ikke er nærmere sin egen natur i frihet? Det moderne synet bryter med all realisme og erklærer at alle er frie, født frie. 

Den liberale kjerneverdi, individets frihet, har lenge stått sentralt i høyrepartier. De som radikalt motsetter seg slike nyorienteringer, ligger an til å kalles høyreradikale. De som radikalt går inn for dem, ligger an til å kalles liberale.

Som kjent ble ideologiske motsetninger kraftig nedtont i etterkrigstiden, siden også venstresiden beveget seg i liberal retning. Antakelig var slik samstemthet en forutsetning for innvandringspolitikken de siste årtier.

Om hvordan nasjonalstaten fikk imperiekarakter  

De siste årtiers masseinnvandring har skjedd under regjeringer fra venstre side og fra høyre side. En slik politikk kan være idealistisk, liberalistisk, naiv. Konservativ kan den ikke i noen forstand være. Man stoler på statens visdom – alltid den samme: «Vi må bli flinkere til å integrere» — og en sjenerøs velferdsstat kommer godt med.   

Vi har milliardene til disposisjon, en viss støtte finnes også i idéhistorien. Hva er mest fremtredende ved islamsk kultur, vekt på skrift og tradisjon eller natur og frihet? Det er liten tvil om svaret. Og nå kommer den klassiske europeiske konservatismen islam i møte. For den var ikke konsekvent sjåvinistisk. De beste konservative hoder doserte ikke at bare det egne er bevaringsverdige. Det er også viktig å verdsette, i det minste respektere andre folks skrifter og tradisjoner. Holdningen er klart uttrykt hos Burke, men fraværende hos de første utilitarister og andre radikalere med et universalistisk utsyn.

Hvor langt bør respekten gå? Respekt var det ikke tale om i imperialismens første faser, men ble et tema sent på 1800-tallet. Man ville da leve opp til visse moralske idealer. Tendensen var å oppgi dyptgripende reformer, særlig klart i India etter opprøret i 1857. Nå skulle de innfødtes tradisjoner i større grad få være i fred. Det fantes et (beskjedent) innslag av klassisk konservatisme i imperialismens sluttfase.

Så når folk fra andre verdensdeler bosetter seg i Europa, blir klassisk konservatisme en  god støtte for det flerkulturelle idealet. Vi får en imperialisme på hjemmebane. Mange muslimer ville være tilfreds, og globalister kunne se en vei til videre fremskritt.

Dagens høyreradikale viser så vidt jeg vet liten interesse for teologi og monarki.

Det som hemmer gleden, er at slik konservatisme ikke lenger er høyresidens ideologi. Vi har innsett at individets frihet er viktigere enn lojalitet til kultur. Følgelig er det umulig å akseptere alle fremmedkulturelle tradisjoner.

Slik anti-konservatisme er  forenlig med konservativ modus, skalaene kan virke sammen: Man skal være forsiktig og varsom i krav om tilpasning, ytterst tilbakeholdende med forbud. Vi kan ikke tvinge noen til å oppgi sin egenart. Når makthavere reflekterer slik omkring folk fra andre verdensdeler, som de har jurisdiksjon over, da har selv en liten nasjonalstat fått imperiekarakter.

Staten var lenge tolerant innstilt til andres konservatisme og kravene den stilte. Flere innser i dag at toleransen var for radikal.

Imperialisme på hjemmebane er ikke som den på bortebane. Andre kriterier for vellykkethet gjelder, og andre problemer er intrikate. Hvordan forholde seg til innvandrere som vil bli minst mulig forurenset av vestlig kultur? Man kan jo anta at det her er tale om svært få, men familiegjenforening sørger for at parallellsamfunn styrkes. Modige kvinner i innvandrermiljøene får en del moralsk støtte.

Hva er høyreradikalt?

Som nevnt kan vekt på skrift og tradisjon komme i radikal modus. Men det i seg selv er ikke en brukbar definisjon av høyreradikalisme. Kristendommen rommer intense stridigheter om Skrift og tradisjon, men høyreradikal kan man ikke kalle noen teologisk posisjon i middelalderen. Begrepet hører hjemme i tiden etter den franske revolusjon.   

De reaksjonære etter Napoleons æra var genuint høyreradikale. I Frankrike 1815-1830 ble de kalt ultras, kort for ultra-royalister. Programmet var en grundigst mulig tilbakevending til det før-revolusjonære regimet.

Ordet høyreradikal er misvisende i Vest-Europa i dag, siden de store høyrepartiene ikke fremmer moderate eller konservative varianter av nevnte agenda.

Joseph de Maistre satte en mørk og konsekvent teologi i sentrum for sin ultra-posisjon. Tradisjoner må forstås som uttrykk for Guds vilje. Revolusjoner er følgelig sataniske opprør mot den guddommelige orden, uttrykk for hovmod, den primære dødssynd. 

Dagens høyreradikale viser så vidt jeg vet liten interesse for teologi og monarki. De er reaksjonære i den grad de viderefører elementer i fascisme eller nazisme, fremfor alt white supremacy, antisemittisme og forakt for seksuelle og enkelte andre minoriteter. Høyreradikale forakter liberale verdier og prinsipper. Demokrati omtolkes i illiberal retning.

Ordet høyreradikal er misvisende i Vest-Europa i dag, siden de store høyrepartiene ikke fremmer moderate eller konservative varianter av nevnte agenda. I dagens høyrepartier kunne radikalisme vært en lidenskapelig, kompromissløs og håpløs kamp for mindre skatter og avgifter.    

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden