Politikk

En konservativ mann med radikale meninger

Med biografien om C. J. Hambro sørger historiker Iselin Theien for at den norske statsmannens liv og drømmer blir allment kjent.

Med biografien om C. J. Hambro sørger historiker Iselin Theien for at den norske statsmannens liv og drømmer blir allment kjent.

Fra krig til krig. En biografi om C. J. Hambro
Iselin Theien
Spartacus Forlag, 2015

 Å skrive biografi om Carl Joachim Hambro (1885-1964) kan i beste fall betegnes som et ambisiøst prosjekt. For hvordan skal man kunne klare å dekket livet til han som, ifølge forfatteren selv, skulle bli ”den fremste av dem alle”? Bergenseren skulle i løpet av sine 38 år på Stortinget inneha flere av de mest sentrale vervene hans eget parti – Høyre – og norsk politikk for øvrig hadde å by på. Han var formann for Høyre, parlamentarisk leder, en av de mest sentrale skikkelsene i Folkeforbundet og ikke minst stortingspresident. Karrieren som strakk seg over flere tiår utspilte også ofte på verdensarenaen.

Theien har valgt å fokusere på krigene i Hambros liv – og dem var det flere av. Både av utenrikspolitisk art, så vel som de mer hjemlige, der han stadig ble dratt mellom kona Gudrun og elskerinnen Gyda.

Gyldne Gyda
Skulle man kun få velge ett ord som beskriver Hambros liv, ville ”dobbelthet” være et passende valg. Utad gav stortingsmannen inntrykk av å være en (mer eller mindre) dannet mann, med kone, barn og forretninger i orden. På baksiden hersket det derimot kaos. For hjemme i Eilert Sundts gate i Oslo (eller Christiania, som det het den gang) ventet kona Gudrun og etter hvert fem barn. I Skovveien ventet hun som var hans store kjærlighet, danserinnen Gyda.

hambroBrevkorrespondansen mellom Hambro og elskerinnen var hyppig. Ved å la Hambro selv tale gjennom denne store brevkorrespondansen til Gyda, sørger Theien for at historien kommer til liv på boksidene. Det gir oss muligheten til å lese Hambros egne betraktninger, følge hans tankerekker og få innblikk i hans følelsesliv. Dette er med på å skape et skarpere inntrykk av det dobbeltlivet han levde. Det var for mange ikke ukjent at han hadde en elskerinne, men det forble (som oftest) usagt. Allikevel kunne Theien med fordel ha valgt å fokusere også på livet innenfor de fire veggene i Eilert Sundts gate. Det ville ha vært med på å tegne et mer helhetlig bilde av denne store mannen. Til tider føles det mangelfullt at familielivet ikke er mer dekket.

Heller Gyda enn Gudrun – det er ikke tvil om hvem av dem som var Hambros store kjærlighet. Allikevel næret han en stor respekt for sin kone og hennes kreftsykdom og senere død i 1943, gjorde sterkt inntrykk på han. ”Jeg er, med alle mine reiser, et utpreget hjemmemenneske, og hjemmet, det var Gudrun hvor vi så var.” skriver Hambro selv i brev 1. desember 1943.

Et adelsmerke ved en konservativ er evnen til å utvise måtehold, særlig i økonomiske spørsmål. Måtehold var vel aldri en av Hambros sterke sider, verken når det gjaldt mat, drikke eller økonomi. Han var stadig tynget av gjeld og bak fasaden som stortingsmann og parlamentariker, dukket titt og ofte kreditorer opp. På et tidspunkt stod det så ille til, at han var nødt til ”nedverdige” seg selv ved å skrive historien om Frydenlunds bryggeri. Han var åpenbart en mann som levde for de store begivenheter, men kanskje ikke like mye for de mindre, hjemlige utfordringene.

En gjennomført internasjonalist
For å forstå Hambro, må man forstå historien. Som ung student opplevde han debatten og striden om unionsoppløsningen i 1905 og ikke mange år senere skulle den første verdenskrigen sette sitt preg på politikken. Denne krigen var muligens starten på Hambros dype skepsis til stormaktspolitikken og hans sterke anti-imperialistiske holdning.

Etter krigen skulle verden bygges opp igjen, men hvor skulle man starte?

Etter krigen skulle verden bygges opp igjen, men hvor skulle man starte? På den ene siden forhandlet man frem Versailles-traktaten og på den annen side opprettet man et nasjonenes forbund. Tyskland ble straffet for krigen og en ny internasjonal orden skulle få vokse frem gjennom Folkeforbundet. Hambro skulle bli en av de mest sentrale skikkelsene i Folkeforbundet, noe som viste seg allerede ved dets første møte i Genève i 1927. ”Jeg gjør ingen furore, men jeg arbeider, og man merker meg”, skrev han til Gyda 24. september 1926. Ved å følge Hambros arbeid i disse årene, tegner Theien bildet av den gjennomførte internasjonalisten han fremstod som mot slutten av den andre verdenskrig.

Det var i Folkeforbundet Hambro fikk sin løpebane. Mellomkrigstidens store internasjonale eksperiment skulle gi han både verdifull lærdom og erfaring. Denne erfaringen hadde han et sterkt ønske om å ta i bruk i etterkrigstiden, da De forente nasjoner var i ferd med og etableres. Hambro hadde store visjoner – han ønsket å skape et verdensparlament som skulle være både demokratisk og effektivt. Det var de små nasjoner han stod opp for og hans anti-imperialistiske holdninger var viden kjent. ”Den mannen er en fiende av mitt land”, uttalte selveste Churchill.

Hambro hadde en meget stor arbeidskapasitet og hans dypere forståelse for historie og internasjonale relasjoner kommer godt til uttrykk. I Europa hadde man egentlig ikke opplevd fred etter Versailles skrev han i How to win the peace, men levd i en ”latent krigstilstand”. Denne forståelsen skulle vise seg å være riktig. ”Peace for our time”, erklærte Chamberlain med Münchenforliket. Både på kontinentet og her hjemme lot ikke hyllesten vente på seg, både fra statsminister Nygaardsvold og Høyres formann Ole Bærøe. Nationen mente at Chamberlain med dette hadde gjort seg til en klar kandidat til Nobels fredspris. Hambro, derimot, omtalte forliket som en ”voldshandling uten sidestykke”. Det enkleste er kanskje å si det med Hambros egne ord: ”Det er enkelte nasjoner hvis menn fremfor andre skulde ha forpliktelse til å tale, nasjoner som ingenting har vunnet ved krigen, som aldri har søkt å oppnå noget av Folkeforbundet, som intet har å kreve og ingenting å avgi (…) Vi er ett av de folk. Vi plikter å gjøre til våre Bjørnsons ord: ’Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare.’” uttalte han i sin tale i Universitets aula 9. oktober 1938.

Et viktig spørsmål står fortsatt ubesvart etter at man har kommet seg gjennom denne biografien og det gjelder Hambros ideologiske grunnlag. For hvilke ideer var det egentlig som drev han? Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen omtaler Hambro som både ”nasjonalromantiker og europeer” i antologien Konservatisme (Universitetsforlaget, 2011). Dette spørsmålet hadde fortjent mer oppmerksomhet fra forfatterens side, men ideen har kanskje vært å la Hambros handlinger tale for seg selv. Og handlinger var det nok av, som leseren raskt vil forstå. Som hans mangeårige sekretær og medarbeider Trond Gabrielsen uttalte om Hambro: ”Han kom når det skjedde noe – og det skjedde noe når han kom.”

Grunnloven som rettesnor
”Ingen del av CJH’s virksomhet skaffet ham så lett og så mange fiender som hans penn.” skriver sønnen Johan i Liv og drøm (Hambro, Aschehoug, 1984).  Etter å ha lest Theiens biografi om Hambro er dette fullstendig forståelig. Hambro levde et aktivt og rastløst liv, helt fra studietiden i Christiania, til arbeidet med Morgenbladet og videre inn i politikken og kampen for et fritt Norge. Med Grunnloven som rettesnor var Hambro en mann som evnet å irritere stormaktene. Dette skulle særlig komme til uttrykk under den andre verdenskrig.

Når Hambro er på sitt sterkeste, er også Theien det.

Det er i denne delen av boken Theien er på sitt sterkeste. Hun skriver engasjerende om opptakten til den andre verdenskrig og ikke minst levende om aprildagene i 1940. Når Hambro er på sitt sterkeste, er også Theien det. For da flysirenene begynte å ule klokken halv ett natt til 9. april, stod Hambro allerede klokken tre klar med en plan for statsmaktene. Det er ikke uten grunn at han av mange ble omtalt som stortingspresidenten med stor S.

Endelig forfattet også Hambro det som skulle bli kjent som Elverumsfullmakten. Fullmakten skulle bli det konstitusjonelle forsvarsverket som både sikret regjeringen Nygaardsvold legitimitet, samtidig som den fungerte som et parlamentarisk forsvarsverk mot okkupasjonsmakten. Det var i dette øyeblikket Hambro overskred partigrensene og stod frem som den statsmannen han var. Det kan ikke formuleres mer presist enn Theien selv har gjort: ”Militært sett ble Norge overrumplet av det tyske angrepet, men ikke konstitusjonelt.”

I Hambro møter man en mann som i tillegg til å være en intellektuell kapasitet, også var en dyktig politiker og orator. Som faren innprentet i han: ”Jeg liker konservative menn med radikale meninger”. For de ideologisk orienterte høyrepolitikerne (og jeg antar også for kunnskapsminister Røe Isaksen) som er kjent med Hambro fra før av, er det få overraskelser i boken, men det gjør den ikke mindre god av den grunn. Theien evner å portrettere mer enn bare politikeren Hambro, men også selve mennesket. Et menneske som evnet å vise umåtelig styrke når det ble krevet, men som like fullt hadde sine karakterbrister.  I Fra krig til krig. En biografi om C. J. Hambro følger man verdenshistorien med en mann som både levde og skapte den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden