Politikk

En kontrær kakofoni

Debatt-antologien "Sikkerhetspolitiske veivalg" ønsker å utfordre dogmene i norsk sikkerhetspolitikk. Men den blir i stedet en demonstrasjon av hvorfor den sikkerhetspolitiske opposisjon ikke har noen innflytelse å snakke om.  

Sikkerhetspolitiske veivalg

  • Skjebnefellesskap med USA og NATO?
  • Aslak Storaker (Red.)
  • Progressivt Forlag, 2016

Den norske forsvarsdebatten eskalerer fra dag til dag og stadig flere stemmer melder seg på.  Et av de nyeste tilskuddene er antologien Sikkerhetspolitiske veivalg: Skjebnefellesskap med USA og NATO? fra Progressivt forlag. Gjennom ti kapitler samler den fjorten bidragsytere som i varierende grad kan sies å tilhøre den sikkerhetspolitiske opposisjon: De som ikke føler seg nevneverdig betrygget av NATO og ønsker alternative tilnærminger i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Skepsis er fellesnevneren, men til hva og hvorfor varierer betydelig. I et altfor kort forord signaliserer den ellers fraværende redaktør Aslak Storaker at han anser denne «flerstemtheten» for å være en styrke. Mon det.

Mangfoldet av bidragsytere og innfallsvinkler gjør at denne anmeldelsen må konsentrere seg om hovedinntrykket og noen utvalgte kapitler. Og til tross for enkelte forfriskende perspektiver, er boken som helhet lite overbevisende. Dette er synd, for det finnes tross alt nok å diskutere i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Men alt for ofte undergraves bidragene av lettvint argumentasjon, svak dokumentasjon, påfallende skjevheter og en påtagelig innforståtthet.

Fredsnasjonens forsvarsbehov

Hva menes for eksempel med «fredsnasjon»? Tuva Grimsgaard fra Norges fredsråd og Fredrik Heldal fra Norges fredslag bruker begrepet flittig i et interessant kapittel om spenninger og Sikkerhetspolitiske veivalgutfordringer som NATO-medlemskapet fører med seg. Men de avklarer aldri hva de legger i begrepet fredsnasjon. Mer aktiv norsk fredsmegling? Utmelding av NATO? Nedlegging av Forsvaret? Det forblir ganske uklart hva deres alternative «sikkerhetspolitikk for norske behov» innebærer.

Premisset ser ut til å være at den nåværende forsvarspolitikken innebærer «opprustning tilpasset angrepskriger i NATO-regi» på bekostning av Norges «reelle forsvarsbehov» (s. 41). I likhet med flere andre bidragsytere anfører de anskaffelsen av 52 stk. F-35 kampfly som bevis nummer én, og slår seg til ro med det.

Her hadde forfatterne tjent på å ta motpartens argumentasjon på alvor. Det kan jo tenkes at både sittende og forrige regjering, Forsvarets forskningsinstitutt, Luftforsvaret, Forsvarssjefen og Forsvarsdepartementet faktisk er oppriktige når de sier at begrunnelsen for valget av F-35 er forsvar av norsk luft-, sjø- og landterritorium i krig. Så kan man diskutere om flytypen, antallet og prislappen er riktig prioritering. Men poenget – og dette er viktig – er at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom flykjøpet og Norges «reelle forsvarsbehov».

Dersom målet utelukkende var å krige utenlands for å vinne amerikanernes gunst, finnes det langt billigere fremgangsmåter enn å bruke enorme summer på supermoderne kampfly. Her og annensteds kommer Sikkerhetspolitiske Veivalg dårlig ut i sammenligning med Cathrine Sandnes’ og Ingeborg Eliassens Angrep eller forsvar, som i det minste satte seg skikkelig inn i problemstillingen.

Over styr

I andre bidrag går innforståttheten helt over styr. Ingeborg Breines og Ingrid Eide fra Internasjonal kvinneliga for fred og frihet hevder for eksempel at det norske samfunnet militariseres i stadig større grad (s. 106). Til støtte for denne ikke helt selvinnlysende påstand anfører de økningen i forsvarsbudsjettene, uten å ta hensyn til at forsvarsutgiftenes andel av offentlige utgifter aldri har vært lavere.

Innføringen av kjønnsnøytral verneplikt beskrives som en «pervertert likestilling på menns premisser» som medfører «potensiell militarisering av hele ungdomskull» (s. 104-105). At bare en drøy sjettedel av ungdomskullene nå innkalles til tjeneste, er tydeligvis ingen hindring for militariseringskomplottet som det konspirativt antydede «man» har klekket ut.

Tendensen til å overse motforestillinger er også fremtredende i tidligere ambassadør Mette Kongshems kapittel, som innledes med undring over hvorfor det i Norge er «sosialt akseptabelt å gi uttrykk for et negativt syn på Russland». (s. 107). Hun åpner imidlertid ikke for at det rett og slett kan skyldes at mange nordmenn rimeligvis oppfatter russiske myndigheters adferd både innen- og utenlands som kritikkverdig målt etter folkerettslige, menneskerettslige og demokratiske prinsipper.

Naturligvis er det viktig å være klar over og diskutere hvordan russerne oppfatter sine sikkerhetsbehov og vestlig opptreden, slik Minerva gjorde i sommer. Men fremstillingen blir ensidig: Hos Kongshem er det forsvarsminister Søreides uttalelser til CNN som skaper fiendebilder, ikke for eksempel russisk propaganda eller krigføring i Ukraina. Slike skjevheter er dessverre representativt for mye av boken.

Støy og skyggeboksing

Innledningsvis skriver redaktøren at «bidragsyterne står utelukkende ansvarlige for sine egne bidrag, og bidragene kan leses uavhengig av hverandre» (s. 5). Det er godt at han påpeker, for bidragene er vanskelige å lese sammen. Den såkalte «flerstemtheten» oppfattes lett som støy, mer enn det man rimelig kan forvente i en antologi. Boken henger for dårlig sammen, og det er redaktørens ansvar.

Det som kunne blitt opplysende meningsutvekslinger blir i stedet en form for skyggeboksing, noe som belyses tydelig av Jacob Børresens kapittel. Forfatter og flaggkommandør Børresen har ofte markert seg i lojal opposisjon til deler av den gjeldende forsvarspolitiske hovedlinje, spesielt slik den ble formulert av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Men i denne boken representerer Børresen etablissementet, fordi hans kapittel er det eneste som gjengir ortodokse resonnementer av den typen som ligger bak den norske sikkerhetspolitikk som kritiseres ellers i boken.

Børresen skriver for eksempel om hvorfor han mener styrket militær tilstedeværelse i Troms og Finnmark kan hindre et militært tomrom, og dermed minske krigsfaren (s.82, 85). Grimsgaard og Heldal, på sin side, tar for gitt at «å øke den norske militære tilstedeværelsen langs grensen i nord» nødvendigvis vil føre til økt spenning og krigsfare (s. 44-45). Problemet er ikke at forfatterne er uenige. Problemet er at Grimsgaard og Heldal stilles i forlegenhet fordi det virker som om de aldri har hørt om helt elementære, sikkerhetspolitiske resonnementer av den typen Børresen fremsetter.

Boken gjennomsyres av slike indre spenninger: USA er på en og samme tid en allmektig hegemon og et konkursbo på sammenbruddets rand. Sikkerhetspolitikk er et kynisk maktspill som godtroende nordmenn ikke mestrer, men samtidig er avrustning, FN og fredskulturdepartement botemiddelet. Norge er både vergeløst, og en gjennommilitarisert krigerstat. Og så videre.

Resultatet blir at boken ender opp som en utmerket illustrasjon av den sikkerhetspolitiske opposisjonen den er talerør for: Forutinntatt, fragmentert, marginalisert, opphengt i egne kjepphester, og med overfladisk forståelse av det fenomen den søker å motarbeide.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden