Utenriks

En kulturkriger i Det hvite hus

Legg merke til at Donald Trump ikke nøler med skjelle ut svarte idrettsutøvere, mens han finner det vanskelig å kritisere nynazister og Vladimir Putin, skriver Løkke.

Bilde: Gage Skidmore / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Donald Trumps NFL-debatt og fokuset på hvite arbeidere demonstrerer en ekstrem form for identitetspolitikk: hvit identitetspolitikk.

Hvordan bør man tolke oppførselen til Donald Trump? Svaret er langt fra åpenbart. Er uttalelsene en del av en større strategi? Har han en plan bak sine tilsynelatende absurde tweets? Er hans gjentatte løgner et middel for å oppnå noe større?

Eller bør handlingene forstås som emosjonelle reaksjoner – altså et uttrykk for en ekstrem narsissisme som ikke er del av en større plan?

Jeg heller mot det siste.

Jeg har problemer med å se Trumps atferd som uttrykk for en koherent politikk – snarere tvert imot: Det finnes ingen politiker som bedre illustrerer C.J. Hambros klassiske utsagn om at «det står enhver fri til å meddele den forvirring som hersker i ens indre». Mangelen på sammenheng i Trumps ordgyteri kan vi særlig observere ved å lese transkriberte intervjuer, der det etter vanlig engelsk språkforståelse er vanskelig å finne særlig sammenheng overhode.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Rasemotsetningene

Men på ett område virker det som om Trump har en større politisk plan, det vil si noe som minner om sammenhengende politiske instinkter – og det er hans tilnærming til kulturkrigen.

Trumps fokus på hvite arbeidere demonstrerer en ekstrem form for identitetspolitikk: hvit identitetspolitikk. Fundamentet for en slik tilnærming hviler på en slags absurd idé om at hvite er truet av demografiske endringer. «Make America Great Again» spiller nettopp på det faktum at hvite amerikanere om få år ikke lenger vil være i majoritet. De vil riktignok være den største minoriteten, men likefullt en minoritet. Trump rendyrker således «politics of fear» gjennom sine ulike forsøk på massemobilisering, og det er i dette lys den pågående konflikten med NFL må ses.

Presidenten undergraver ytringsfriheten og dyrker rasemotsetninger.

Konflikten startet i fjor med at fotballspilleren Colin Kaepernick valgte å protestere mot behandlingen av svarte minoriteter gjennom ikke å reise seg for nasjonalsangen.

Protestene har fått Trump til å rase, hvoretter krangelen raskt har eskalert til en konflikt som deler amerikanske velgere langs tradisjonelle skillelinjer, og som på nytt løftet frem rasemotsetningene i det amerikanske samfunnet.

At en amerikansk president blander seg i hvordan et privat konglomerat av sportsklubber organiserer seg, er i seg selv ganske horribelt, men at presidenten i tillegg benytter anledningen til å undergrave ytringsfriheten og dyrke rasemotsetninger er intet mindre enn grufullt.

Samtidig er det farlig. Veldig farlig.

Rasisten Trump

Av gode grunner er det langt fra problemfritt å karakterisere andre som rasister. En slik karakteristikk stempler mennesker fremfor å adressere innholdet i budskapet.

Men i tilfellet Trump er det vanskelig å bruke andre uttrykk enn rasisme for å beskrive hans utsagn. Det gjelder også om vi legger en streng definisjon til grunn. Faktum er at Trumps historie på dette området er av den grumsete sorten. La meg rekapitulere noen av de verste eksemplene:

Birtherbevegelsen: Donald Trump markerte seg tidlig som en såkalt «birther» – en som trakk i tvil hvorvidt Barack Obama var født i USA. Målet var å spre tvil om legitimiteten til USAs 44. President. Trumps rolle som en åndelig fyrste for denne type konspirasjonsteorier burde i seg selv diskvalifisert ham fra ethvert offentlig verv. Det var overhodet ingen grunn til å betvile hvorvidt Obama var født i USA. Grunnen til at Obamas presidentskap ble forsøkt delegitimert var utelukkende at Obama var svart. I så måte er det vanskelig å betegne birtherbevegelsen som noe annet enn rasisme, uten at det stoppet Donald Trump å ta et slags lederskap.

Mexicans: Da Trump for litt over to år siden (16. juni 2015) annonserte at han stilte som presidentkandidat, uttalte han også: «When Mexico sends its people, they’re not sending their best. They’re not sending you. They’re not sending you. They’re sending people that have lots of problems, and they’re bringing those problems with us. They’re bringing drugs. They’re bringing crime. They’re rapists. And some, I assume, are good people.»

Den enkelte leser kan jo selv bedømme retorikken til Trump.

Judge Curiel: Den føderale dommeren Gonzalo Curiel var oppnevnt som dommer i søksmålet mot «Trump University». Det var Trump ikke særlig fornøyd med, ettersom han mente at Curiel umulig kunne dømme rettferdig i spørsmål som involverte ham. Underforstått: Det var det bare hvite dommere som kunne. Kritikken fikk Republikanernes leder i Kongressen, Paul Ryan, til å karakterisere Trumps utsagn som selve definisjonen på rasisme («textbook definition»).

Presidenten i USA greide altså ikke betingelsesløst å fordømme en nynazistisk markering.

Charlottesville: I sommer marsjerte en brokete blanding av nazister, white supremacists og andre grupperinger i gatene i Charlottesville, Virginia, til kraftige og fysiske motdemonstrasjoner. En motdemonstrant ble sågar drept i tumultene. Og hva gjorde Trump? Han fordømte vold «på begge sider». Presidenten i USA greide altså ikke betingelsesløst å fordømme en nynazistisk markering. Mangelen på klar tale fra Trump var ille, selv til han å være.

Langvarige sår

Trumps vilje til å spille på rasemotsetninger er således ikke noe nytt – og den siste ukens krangel med NFL gjør lite annet enn å helle bensin på bålet i det allerede sterkt polariserte klima i USA. Kravet hans om at spillere som protesterer under nasjonalsangen bør få sparken, har i realiteten bidratt til å pervertere idealene som flagget og nasjonalsangen er ment å representere.

Det reelt patriotiske i en slik situasjon er jo å protestere mot presidenten, for eksempel ved å la være å reise seg under nasjonalsangen. Det er først og fremst en symbolsk protest mot Trumps ekstreme identitetspolitikk, ikke mot NFL, akkurat som Rosa Park ikke protesterte mot Alabamas transportpolitikk da hun satte seg foran i bussen.

Trump vinner kanskje likevel på oppførselen. Retorikken bidrar garantert til å mobilisere basen. Og basen bryr seg lite om at hvit identitetspolitikk kan skape dype og langvarige sår i det amerikanske samfunnet, ettersom arven fra slaveriet er USAs mest sårbare punkt.

Taperen er det amerikanske demokratiet.

Vi må ikke glemme at mye av årsaken til at Trump er populær, er hans vilje til å uttrykke seg «politisk ukorrekt». Det var ikke uten grunn at David Duke, med bakgrunn fra Ku Klux Klan, uttrykte at Donald Trump var essensiell for å fremme deres agenda, samtidig som han uttrykte stolthet over Trumps reaksjon på bråket i Charlottesville. Legg merke til at Donald Trump ikke nøler med skjelle ut svarte idrettsutøvere, mens han finner det vanskelig å kritisere nynazister og Vladimir Putin.

Som nevnt kan det hende at presidenten vinner politisk på fronte rasemotsetninger, men taperen i en slik konflikt er – nær sagt som vanlig når Trump opptrer i fri dressur – det amerikanske demokratiet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden