Kultur

En lokalpatriot for alle steder

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

– Vi kom ut av skogkanten for veldig kort tid siden, rike og opptatt av prestisje. Så vi slipper alt til, sier Erling Okkenhaug.

– Du har tatt oss inn i «revehiet». Hvorfor er du i et revehi?

– Et revehi er et sted med mange innganger og utganger, akkurat som i min virksomhet. Mer konkret så er dette i kjelleren på Cochs pensjonat, og det er en kombinasjon av et aksjonistkontor og et slags gutterom.

– Du er «stedsaktivist». Forklar.

– Det er mange aktivister i samfunnet som driver på sine felt. Men vi er få som er engasjert i stedsutvikling ut fra et samfunnsperspektiv. En stedsaktivist er en person som arbeider for å sikre humane kvaliteter i steder og byer. Mitt utgangspunkt var da jeg som reklamemann fikk ansvaret for å selge inn Oslo kommunes planer for utbygging av Vaterland og Grønland på 1980-tallet. Jeg skulle finne på alle de gode begrepene som kunne selge bydelen. Som for eksempel å kalle Oslo Plaza for «Himmelspeilet» og bydelen for «Oslos nye hjerte». Jeg oppdaget etter hvert at disse frasene ikke hadde noe innhold.

Så du fikk bondeanger?

– Ja, siden har jeg vært aktivist for positiv stedsutvikling. Jeg så at ingen arkitekt eller planlegger hadde tenkt igjennom hvordan bydelen skulle kunne være noe mer enn kvadratmeter, volumer og fjonge bygningsformer.

– Det er verre enn det har vært noen gang.

Slik du tenker i dag, hva burde vi kalle Galleri Oslo?

– Galleri Oslo er jo for så vidt blitt sitt eget begrep nå. Kafeen Fiasko der nede har sagt sitt. Det er ganske fornøyelig for meg, når jeg nå er rundt og holder foredrag, å nevne at jeg har vært med på å introdusere en av de største byplanulykkene i norgeshistorien.

Det har jo gått noen år siden den gang. Hvordan er tilstanden rundt i landet i dag?

– Det er verre enn det har vært noen gang, fordi vi nå er virkelig nyrike og ureflekterte på hva stedskvaliteter betyr for oss. Utbyggere og politikere planlegger på bakrommene, og befolkningen står forbauset på sidelinjen. Vi er et land av mennesker som kom ut av skogkanten for veldig kort tid siden, rike og opptatt av prestisje. Så vi slipper alt til.

– Det er mulig å snu trenden, mener Okkenhaug.

Hans Kristian Thorbjørnsen

Du har engasjert deg i flere lokalsamfunn, og fikk blant annet nærmest egenhendig stanset utbyggingen av noen all-inclusive, resort-lignende blokkleiligheter midt i trehusbyen Risør. Men er ikke lokalbefolkningen egentlig bare glad for alle nye prosjekter, blokker og kjøpesentre?

– Folk mangler et språk for å kunne delta i debatten. Idet prosjekter blir lagt ut til høring, er det klar – ferdig – for sent. Så når noen kommer utenfra og sier at «nå må det skje noe her», så blir man lett imponert: Nå kommer også vi på kartet! Folk lar seg lett forføre. Men det er mulig å snu trenden. Vi har ofte gjennombrudd når vi tegner alternativer til pågående prosjekter.

Hvor i landet er det i dette øyeblikk i ferd med å gjøres uopprettelig skade ved dårlig byutvikling?

– Jeg har et enkelt svar på det: Alle steder som har et postnummer.

[Fotografen bryter inn.] Du nevnte at det er rikdommen som gjør at vi raserer alle lokalsamfunn. Hvorfor er det et problem at vi har fått penger?

– Alle lengter vi jo etter noe større enn oss selv, og siden vi langt på vei har sluttet med å være religiøse, så har vi funnet noe annet å strebe etter, og det er jo gjerne rikdommen og «the splendor», ikke sant. Det er det vi går og drømmer om, spesielt siden vi er en nasjon av oppkomlinger. Jeg reiser nå rundt og gjennomfører kurs i stedsaktivisme for å vekke folk fra denne psykosen. Politikerne er stort sett interessert i å vise at de får til noe, uten å gå i dybden. Befolkningen forøvrig er på sin side redde for å lage bråk. Og arkitektene er bare ute etter å vise at de er i stand til å lage ekstraordinære bygninger. Faggruppen dyrker bare enkeltobjekter, og planlegger ikke sammenhenger og helhet. Det er ingen prestisje i faget byplanlegging. Jeg synes egentlig ordet «arkitektur» er blitt synonymt med selvhevdende enkeltbygg, og er ubrukelig i stedsutvikling.

Vil du si det er en slags konservatisme i det du gjør, altså en «forandre for å bevare»-tankegang?

– Altså, i den tiden vi lever i nå, er vel jeg den mest radikale av alle. For det konservative er mainstream, og det er å begå stedsovergrep.

Så da vil du kanskje motsatt, du vil «bevare for å forandre»?

– He-he, motivet er ikke så farlig for meg, så lenge det blir gode steder for mennesker. Det dreier seg om så enkle ting som skala, format og variert innhold.

Helt til slutt, hva er et eksempel på god byutvikling i Norge.

– Finnes ikke. Jeg har noen eksempler fra England og Holland, og skulle gjerne hatt med meg noen norske forbilder når jeg drar rundt for å holde foredrag. Stedsutvikling som er noe mer enn bare eiendomsutvikling.

Teksten er også publisert i Minerva nr. 4/2017, som er i salg nå.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden