Kultur

En messe uten gud

Bilde: Utstnitt fra boken Collage. Kunstner: Finn Aage Andersen.

I en ny norsk, profan messe får vi servert restene av tro i et sinn som har latt tvilen ta over.

KONSERT

  • Gud og Hvermann: En profan, norsk messe
  • NyNorsk Messingkvintett, bestående av Erlend Aagaard-Nilsen, Jørgen Arnesen, Daniel Kjellesvik, Ingebjørg Bruket og Berger Iver Færder
  • Med kontratenor Sean Bell og harpist Liis Viira
  • Verker av Stephane Mahu, Johan S. Bach, Arvo Pärt, Tze Yeung Ho og Liis Viira
  • Kulturkirken Jakob, 1. pinsedag kl. 11

Messen er en ganske stram form i musikken, med sine Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Skjønt komponister har laget messer over flere århundrer, og det er en viss spenn mellom Mozart og Stravinsky, er det alltid noe kjent og kjært med formen.

En messe løfter oss oppover, mot det hellige og ufattelig skjønne, selv om dødsmessene kanskje kan ha motsatt effekt. Den bæres ofte av rik polyfon stemmeklang, som velter seg i å bygge opp utallige variasjoner over trosbekjennelsen og feiringen av Herrens herlighet.

Så når NyNorsk Messingkvintett inviterer til en urfremførelse av Gud og Hvermann: En profan, norsk messe, av den unge norsk-kanadieren Tze Yeung Ho, blir man jo spent på hva vi vil få høre. En messe, uten gud, i blanke messingen, hva er nå det?

Messing

For å ta det siste først. Messingkvintetten er et dyktig ensemble, som tidlig i konserten viser at de håndterer det hellige i en nydelig utgave av Bachs Von den Strikken meiner Sünden, sunget av Sean Bell.

Daniel Kjellesvik hadde gjort jobben med å tilpasse stykket til messing. Trombonen hadde rollen som basso continuo, og messinginstrumentenes klang brøt ikke på noen måte med Bells stemme, de gled snarere inn i hverandre. En effekt som ble enda tydeligere da de tok for seg Arvo Pärts Da Pacem Domine. Mot disse stykkene bleknet dessverre Liis Viiras Salve Regina, den lå for langt vekk fra det vakre samspillet man nettopp hadde hørt.

NyNorsk Messingkvintett

Messe

Men så var det messen! Nærmere bestemt Messe norvégienne profane for messingkvintett, kontratenor, høyttalere og publikumskor (WP).

Før vi fikk høre den, pludret tidligere Morgenblad-redaktør Alf van der Hagen med komponisten og tekstforfatteren Linda Cecilie Gabrielsen. En profan messe kan jo ikke være bundet til den nikenske trosbekjennelsen, så hun hadde fått oppgaven med å finne noen nye ord å synge.

Forfatteren begrunnet sine valg usikkert, som så vanlig i slike seanser, men vi fikk inntrykk av at dette ikke var noen ren ateistisk øvelse. Gabrielsens tekst er et spennende verk i seg selv, for gjennom en for respekt for formen har den mer enn en anelse av det religiøse skjær i seg. Den fremstår ikke profan, men snarere som rester av tro i et sinn som har latt tvilen ta over.

De ulike leddene virket samtidig kjente og ukjente: Inngang, Kyrie eleison//bønnerop, Himmelen/passkontrollen, Libera me, Kom, jeg er her og Amen. «Det kommer hele tiden folk til jorden,» sier liturgen (Bell) før han på slutten konstaterer at folk også forlater jorden i jevn strøm. Slekt skal følge slekters gang. Det er jo verdt en messe i seg selv. Mest slående er kanskje strofen «Gud fader, så lenge han lever», som kommer til å sitte i meg en stund.

Tze Yeung Hos musikk gir mye til teksten, selv om den iblant blir såpass ivrig på å danne et tett lydbilde at den kobler seg fra det som skjer, rent språklig. Negativt er det ikke, nødvendigvis, snarere lekent. Særlig der en maskinaktig rytme dunker seg frem, er det som om man fornemmer at musikken selv er på leting etter noe i denne messen.

Mer vanskelig er det å få publikum med på å synge i tre av delene. Det er tunge partier å bladlese, og selv om komponisten mener at dette er en del av verket, altså vår famlende deltagelse, så er usikkerheten det bringer med seg noe som ødelegger den stemningen jeg tror man ville få frem. Svært skjemmende var allsangen ikke. Som i en vanlig norsk gudstjeneste var det mange som kun lot som de sang.

Den profane messen er en spennende form, en som kanskje snakker mer til dagens publikum enn oppadvendte øyne og «hellig, hellig». Jeg vil i alle fall gjerne se flere forsøk, også med messing-instrumenter. En av mine favoritter, Rossinis Petite messe solennelle, fremføres iblant med trekkspill. Ulike instrumenter kan på sine ulike vis få frem sider av denne søken etter noe mer.

I de tilfeller der teksten sitter så godt som det gjorde i Jakob kirke sist søndag, er det bare å bejuble messen, så lenge den leverer.

«Sharenting» – slik blir du en bedre digital forelder

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden