Politikk

En nødvendig provokasjon

Det finnes en rekke innvendinger mot Jon Hustads fremstilling og løsninger. Men de mange negative reaksjonene på boken står ikke i noe fornuftig forhold til dens svakheter.

Det finnes en rekke innvendinger mot Jon Hustads fremstilling og løsninger. Men de mange negative reaksjonene på boken står ikke i noe fornuftig forhold til dens svakheter.

Jon Hustad:
Farvel Norge – velferdsstatens fremtidige kollaps
Dreyers Forlag

Jon Hustads offentlige person er en ganske bister mann, som har et selvforståelse av en som sier sannheten der andre feigt tier, og med en lett usunn fetisj for sunnmørske verdier. Han gjør få forsøk på å skaffe seg venner i mediene – eller kanskje han bare har gitt det opp – nylig demonstrert gjennom et intervju i NATT&DAG hvor kommentariatet fikk gjennomgå, og også undertegnede fikk sitt pass påskrevet: ”[Nils August Andresen] skriver så langt og så jævlig kjedelig.”

Det slår meg at svært mange av reaksjonene boken hans, Farvel Norge, i større grad later til å være reaksjoner på personen Jon Hustad, Facebook-Høyre personifisert, enn på boken. Men bare fordi Hustad for ofte fremstår som lett usympatisk, betyr det jo ikke kan ha gode poenger. Han har for eksempel et godt poeng når det gjelder mine tekster (hvilket denne vel vil bli et eksempel på), skjønt karakteristikken etter mitt inhabile skjønn vel hadde stått seg like godt uten bruken av ordet ”jævlig”. Så om han har et – rett nok lett usympatisk – poeng om mine tekster, har han kanskje noen poenger også om andre spørsmål, og også om det av og til fremstår som usympatisk?

I Farvel Norge har han definitivt mange slike poenger. Hustads tese er i korthet at kombinasjonen av høy oljepengebruk, høye overføringer til ikke-arbeidende, eldrebølge og innvandring skaper økonomiske problemer som krever store politiske endringer. Det er det ingen tvil om at han har rett i. Men det nærmeste vi kommer av politiske tiltak så langt, er en pensjonsreform som på langt nær er tilstrekkelig for å møte utfordringene. (Jeg skrev om dette på Minerva i 2007). Hustad foreslår blant annet redusert sykelønn, innstramninger i pensjon, og tiltak for å redusere så vel arbeidsinnvandring som familiegjenforening og asylinnvandring. Dette er angrep på velferdsstaten som typisk forbindes med det politiske høyre. I tillegg angriper han organiseringen av offentlig sektor, herunder ”New Public Management”, på en måte som kanskje mer typisk forbindes med det politiske venstre – skjønt merkelappene i begge tilfellene kan dekke over mer enn de forklarer. Hertil kommer en rekke kontroversielle enkeltforslag som utmeldelse av EØS, avskaffelse av kontantøkonomien og kommunalt ansvar for sykehusene.

Jeg skriver ”ingen tvil” om hoveddiagnosen Hustad stiller, uten blygsel, og jeg skulle like å se en kritiker som kunne underbygge et annet syn. Hustads diagnose her er heller ikke suget av eget bryst, men på alle fire områdene i all hovedsak hentet fra perspektivmeldinger og NOUer.

Det betyr selvsagt ikke at man trenger stille seg helt ukritisk til alle Hustads beskrivelser, enn si hans løsninger. Men at problemet Hustad tar opp, er reelt, synes klart, og likeså at det ikke per idag er formulert politiske svar på disse problemene som kan gjenfinnes i de ulike partiprogrammene. Bare det gjør boken interessant, fordi den tydeligere enn mange andre går løs på dette misforholdet.

Likevel har boken fått gjennomgående dårlige kritikker. Thomas Boe Hornburg i Aftenposten kaller Hustad en ”belest mørkeblå bølle” som ”dyrker sin nyvunne kjendisrolle med en slik omtrentlig enøydhet at bare de som er frelst fra før vil ta ham på fullt alvor”. Mímir Krístjansson i Klassekampen kalte ham en ”antihumanist”. Geir Ramnefjell i Dagbladet mener han ”reduserer komplekse problemstillinger til regnestykker”. Professor Kalle Moene mener i Klassekampen han bedriver ”aggressiv velferdspessimisme”, og at ”overdrivelsene kan skade den politiske oppslutningen om velferdsstaten”. Forskningssjef i Fafo, Anne Britt Djuve, har en noe mer nøktern kommentar om boken i Dagbladet, men også den er overveiende negativ.

Jeg har spurt meg selv hvorfor kritikerne er så negative. Hustad gjør det på et vis lett for dem som vil kritisere ham. Alt i innledningen slår han an tonen: ”Nordmenn har rett nok én fordel fremfor spanjoler og portugisere, historisk tilhører vi den protestantiske og nordeuropeiske kulturen, en kultur som har stått bak de fleste av verdens fremskritt.” I en annen form, presentert på en annen måte, kunne dette vært en diskusjon av Webers tese om kapitalismen og den protestantiske etikk. Hos Hustad blir i stedet det en lett bøllete kultursjåvinisme som blir hengende i løse luften, som er ganske omtrentlig i formen, og som slett ikke følges opp av argumentene i resten av boken. For her presenteres nordmenn i stedet som rasjonelle økonomiske individer som responderer på incentiver, ikke så helt ulike andre folk.

Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra følelsen av at kritikerne også dyrker bildet av den omtrentlige, sjåvinistiske Hustad. Både Hornburg, Moene og Djuve er ivrige etter å ta Hustad i faktafeil – så ivrige at de leser ham som fanden leser Bibelen. Moene mener for eksempel at han oppgir et for høyt antall uføretrygdede uten kilde. Men Hustad oppgir i boken at dette er summen av uføretrygdede og mottagere av arbeidsavklaringspenger, og begrunner valget av å slå dem sammen med at de fleste av de siste ender opp på uføretrygd. Hornburg gjentar påstanden, og med mindre begge to har lest boken like vrangt, er det mer naturlig å mistenke avskrift i det siste tilfelle. Hustad er en outsider; Moene en autoritet. Da er det ikke nødvendig å sjekke nærmere.

Moene mener også at Hustad presenterer økonomen William Baumol, som har vist at produktivitetsvekst i privat sektor gjør velferdsstaten relativt sett mer kostbar, feil. Jeg finner ikke igjen sitatet Moene bruker for å vise feiltokningen av Baumol, men Hustad presenterer ham for leseren gjentatte ganger fra side 29 og omtrent 30 sider fremover – i all hovedsak korrekt. Moene kritiserer også Hustad for å argumentere som om de fleste som er på trygd, ville jobbet i tidligere tider eller i andre land. Han antyder i stedet at flere ville levd på familien, og at Hustad ser bort i fra den skjulte skatten som ville finne sted innad i husholdningene.

Hustad sier aldri akkurat at alle ville jobbet tidligere eller i andre land, men han sier at flere ville jobbet i Norge i dag med lavere ytelser. Den påstanden bygger han delvis på ulike offentlige utredninger, skjønt disse sjelden eksplisitt behandler for forholdet mellom arbeidsmarkedsdeltagelse og stønader. Han er altså ikke uangripelig. Og ja: Han kunne selvsagt diskutert mer utførlig og mer eksplisitt hypotesen om at relativt gode ordninger bidrar til at høyere arbeidsmarkedsdeltagelse, og diskutert hvordan endringer i marginen på disse ville påvirke bildet. Men det er et strengt krav å stille til en debattbok av denne typen, blant annet fordi det ikke finnes god forskning som svarer direkte på det spørsmålet. Hustad referer en (rett nok selektiv) del av den forskningen som finnes, som for eksempel antyder at økningen i bruk av sykemelding ikke kan forklares med økt arbeidsmarkedsdeltagelse (se Kostøl & Telle her og Markussen her), og han kommer med konkrete eksempler fra konsekvensene av reformer i for eksempel Nederland og Sverige. Den motsatte hypotesen begrunnes i hovedsak ved å observere at Norge har høyere arbeidsmarkedsdeltagelse enn de fleste andre land, til tross for et høyt nivå på stønader, men som alle samfunnsforskere vil vite, er den observasjonen utilstrekkelig til å utlede noen kausalsammenheng. Også derfor synes Moenes kritikk på dette feltet å treffe skjevt: Hustad fremmer en plausibel hypotese, referer eksisterende forskning og offentlige utredninger, mens Moene presenterer en påstand uten belegg, og med bare indirekte relevans for Hustads hovedanliggende. Jeg har tidligere diskutert denne problemstillingen i lys av lignende fremsatte påstander, og min konklusjon er enn så lenge at det er vanskelig å begrunne at et så generøst velferdssystem som det norske skulle lønne seg (det måtte eventuelt være riktig å holde seg med det av andre grunner, hvis man har råd).

Men kanskje hater bare Moene omtrentligheter av alle slag? Kan det ikke dokumenteres, er ingen bekymringer verdt å lufte? Nei, så enkelt er det ikke. For noen år siden gav han rett nok til dels kritisk, men i sum positiv anmeldelse av Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen, en bok han mente var ”original og tankevekkende”, en bok som ”er vel verdt å lese for den som også er forberedt på litt polemikk og noen tendensiøse tolkninger.” En lignende raushet utviser Moene ikke overfor Hustad, til tross for at Kleins bok er uten sammenligning mer alarmistisk og dårligere belagt enn Hustads. Det har de siste årene ikke skortet på dystopiske, og ofte variabelt belagte fremstillinger av samfunnet fra et venstreperspektiv. Bare sjelden har alarmklokkene i kommentariatet blitt trigget på samme måte som de er blitt av boken til Hustad.

Tilsvarende leser Djuve Hustad dithen at han ”får det til å fremstå som at det er syke og uføretrygdede som har skylda for at skattenivået i Norge økte kraftig fra 1960 til 1980”, mens hun – med rette – mener økningene innen helse og omsorg er vel så viktige. For meg virker det som en vrang lesning basert på kapittelet som eksplisitt bare handler om akkurat dette. Økte utgifter til helse og andre offentlige goder har jo Hustad gjort seg ferdig med noen kapitler tidligere. Hun ser det også nødvendig å argumentere for at penger brukt på helse kan betale seg i form av økt produktivitet ellers i samfunnet. Jeg har vondt for å tro at Hustad er uenig, og han argumenterer eksplisitt for at helse bør være et offentlig anliggende; argumentet hans handler om at vi av systematiske grunner får for lite igjen for pengebruken på disse feltene.

Det samme slår meg ved Hustads øvrige kritikere: Det er en overraskende stor grad av mangel på raushet i lesningen, en nysgjerrig interesse for den viktige hovedproblemstillingen som fremmes, eller forsøk på seriøst å foreslå alternative løsninger. Noe lignende har slått meg ved flere anmeldelser på bøker som oppleves å komme fra høyre den siste tiden. Kanskje er det ikke noe veldig overraskende i det, vi har det vel alle slik at vi i større grad stusser over formuleringer og argumenters stringens når vi er kritiske til budskapet enn når vi ikke er det, og ofte er det slik at det ikke er kritikken som er forfeilet, men snarere den altfor lite kritiske lesningen av meningsfeller. Men god kritikk blir det ikke når lesningen er lukket. Enda verre blir det i dette tilfellet at det er løsningene som er den optimistiske delen av boken til Hustad; har man ikke tro på dem – tror man for eksempel at flere vil falle ut av arbeidsmarkedet om sykelønnen reduseres – står det i praksis bare enda verre til: Da er ikke heller dét en løsning.

Kritikere som Djuve og Ramnefjell nevner rett nok noen andre mulige tiltak for å få flere i jobb og for å avbøte konsekvensene av arbeidsinnvandring. Ramnefjell vil ha flere lærlinger i bedrifter og krav til fagbrev for å hindre lønns- og produktivitetsdumping. Djuve vil ha ”mer effektiv siling” inn i ordningene, og peker på betydningen av ”måten vi regulerer og organiserer arbeidslivet på”. Det er vel og bra, men min første reaksjon er at dette har vi prøvd i tyve år, uten særlig hell. Vi har blant annet hatt IA-avtalen, som ikke har gitt noen påvisbare effekter. Krístjansson fremviser, i strid med de faktiske forhold, Manifest-kretsens yndlingseksempel, Mandal, der man visstnok skulle ha redusert sykefraværet gjennom å innføre fri egenmelding. Evalueringen av tiltaket viste derimot at fraværet ikke endret seg mye (det gikk litt opp). Man bør legge begrenset vekt på slike ikke-randomiserte forsøk, der selve effekten av det foregår et forsøk også kan påvirke. I alle tilfeller peker forsøket kanskje heller mot at leger i for liten grad faktisk fungerer som portvoktere. Uansett konkluderer forskerne som evaluerte tiltaket som følger: ”Hvis målet er å redusere sykefraværet, må man se på andre virkemidler.”

Derfor fremstår mange av disse alternative forslagene for meg mer som unnskyldninger for ikke å ta Hustads problemstilling – den betydelige underfinansieringen av velferdsstaten på lang sikt som fremgår av perspektivmeldinger og andre offentlige utredninger – helt på alvor. Dessuten er altså Hustads utgangspunkt at den viktigste årsaken til de økonomiske utfordringene vi står overfor på sikt, er demografiske endringer. Også selv om systemet vårt har vært akseptabelt tilpasset dagens situasjon, må noe altså reformeres. Kuttes ikke utgiftene, må skattene opp, og ganske dramatiske mye opp. Manifest Analyse er ærlig nok til å foreslå nettopp det, men tar etter mitt skjønn ikke inn over seg et av Hustads viktige argumenter, nemlig at det meste av denne skatteøkningen av konkurransemessige hensyn vil måtte komme på privatpersoner, og det ville innebære at den måtte bli altfor stor om man ikke i hvert fall også iverksetter tiltak for å redusere utgiftene.

Hva synes så jeg om boken? Den er ujevn, og sveiper kanskje over for mye. Kritikken av organiseringen av offentlig sektor er den mest omtrentlige, men det er kanskje en kritikk som kan vendes på hodet: Belegget for den ene og den annen organiseringsform i offentlig sektor er utilstrekkelig. Ellers er Hustad innom tanker som å avskaffe kontantøkonomien for å bekjempe svart økonomi, utmeldelse av EØS, protestantisk kultur, tanker om langsiktig avkastning på oljefondet (som rett nok inneholder interessante momenter, litt i tråd med Larry Summers tanker om ”secular stagnation”, men som også er for lettvint til å være et virkelig interessant bidrag her) og litt for mange andre ting, som rett nok av ham bindes sammen av behovet for å finansiere en fremtidig velferdsstat, men som samtidig får litt for mye preg av hummer og kanari. Det beste i boken er delene om eldrebølge og trygdebølge, og mitt inntrykk er også at det er dette han kan best.

Jeg savner en skikkeligere behandling av konsekvensene av flere av forslagene. En utfordring for høyresiden generelt har historisk sett vært at man ofte ikke har fullt ut reflektert forhold til konsekvensene av ulike kuttforslag for dem som rammes av kuttene. Når motforestillingene kommer, har man dermed mindre å svare med. Hustad behandler dette bredere enn mange andre, ved for eksempel å påpeke at gjennomsnittshusholdningen som mottar uføretrygd ikke er vesentlig dårligere stilt enn andre. Likevel skulle jeg ønsket meg mer av en drøfting for eksempel av hva 60 prosent sykelønn ville innebære. Det er lettere å ta stilling til et kutt når man kjenner konsekvensene, og lettere å veie det opp mot alternativ politikk. Også jeg ønsker kutt i sykelønnen, jeg tror det er klokt uavhengig av utfordringene i perspektivmeldingen, og nødvendig i lys av dem, men ville gjort kuttet mindre enn Hustad. Ellers er jeg enig i ideen bak innrettingen – å ansvarliggjøre både arbeidsgiver og arbeidstager.

Forslaget om nærmest å avvikle asylinstituttet i den form det har i dag, og erstatte det med et system der vi finner løsninger i asylsøkerens naboland, er ikke helt nytt, men Hustad diskuterer ikke gjennomførbarheten i dette. Han antar bare at om vi bruker bistandsmidlene som press, vil mange land i sør ønske dette velkommen. Men mange av disse landene har allerede sine til dels betydelige problemer med etniske spenninger. Å flytte noen hundretusen sunni- eller sjia-muslimer til Libanon, som vi ser i kjølvannet av konflikten i Syria, innebærer for eksempel betydelige problemer. Jeg er nok generelt også mindre negativ til innvandring enn Hustad. Derimot er det et poeng at asylinstituttet er noe helt annet idag, med et helt annet omfang, helt andre drivkrefter, og helt andre konsekvenser, enn da det ble unnfanget for et par generasjoner siden. Familiegjenforening har jeg derimot lenge tatt til orde for å stramme inn på, til tross for at det innebærer enkelte vanskelige dilemmaer, med begrunnelser som ligner dem Hustad gir. Der har da også den nye regjeringen kommet Hustad i møte.

Jeg er også mer positiv til EØS enn ham; men jeg ser utfordringene han påpeker, som nyttige påminnelser (Minerva har tidligere skrevet om problemer knyttet til for eksempel trygdeeksport). Uenigheten skyldes dels at jeg i større grad dels mener at avtalen har mange andre positive virkninger for Norge, at konsekvensene for Europa samlet sett er mer positive enn Hustad later til å mene, dels at jeg vektlegger dette sterkere (i motsetning til et rent nasjonalt perspektiv), og til sist at mange av utfordringene i ganske stor grad kan avbøtes på andre måter, både ved unilaterale norske tilpasninger og ved sammen med andre land å søke justeringer i avtalen). Hustad ser imidlertid opphevelse av EØS-avtalen som lite realistisk, og foreslår derfor en del subsidiære tiltak som er nærmere mitt ståsted.

Hustad gjør det vanskeligere for seg selv enn han hadde trengt i å overbevise leseren om at han støtter velferdsstaten – blant annet ved, og her har kritikere som Krístjansson og Moene et poeng, for ofte å omtale brukerne av velferdsstaten i for kyniske termer, og ved å innramme hele fortellingen i minner om en barndom på Sunnmøre. Men med unntak av forslaget om asylinsituttet, og kanskje et lite unntak for nivået på sykelønnen, er det påfallende med Hustads forslag at de selv i en nordeuropeisk kontekst må sees som relativt moderate. Likevel er mange av dem er per dags dato uhørte i dagens norske politiske debatt. Jeg tror Hustads motstandere gjør klokt i å ta problemstillingene hans på alvor, og, om de er misfornøyde med hans løsninger, er utfordringen å finne andre, som svarer på det samme finansieringsbehovet på en troverdig måte.

Hustad er for ofte i form, og i blant i innhold, unødig provoserende. Men den underliggende provokasjonen – påpekningen av misforholdet mellom utfordringer og tiltak – er nødvendig. Hans kritikere bør gjøre seg ferdig med å være provosert, puste dypt, og lese boken én gang til.

 

Alle artikler på Minervanett er gratis. Men arbeidet som ligger bak, er ikke gratis, og Minervanett er avhengig av større og mindre bidragsytere.

Hvis du setter pris på å ha Minerva som en stemme i den offentlige debatten, vil vi oppfordre deg til å gi et lite bidrag.

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller følg denne lenken for å donere et valgfritt beløp via Paypal.

Takk for din støtte!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden