Ideer

En passiviserende livsløgn

Den Nordiske Englekongressen ser på 22. juli som en del av en kosmisk balanse. Men er det å tolke mening inn i andres tragedier egentlig en oppgave vi bør påta oss?

Den Nordiske Englekongressen ser på 22. juli som en del av en kosmisk balanse. Men er det å tolke mening inn i andres tragedier egentlig en oppgave vi bør påta oss?

Over høytalerne lyder overdøvende musikk som kan minne om en blanding av indianersang og indisk chanting. En kraftig, mørk kvinne står på scenen i en beige silkebluse, et beige sidt skjørt og sorte flate sandaler. Hun rekker armene ut til siden som en Jesus-skikkelse og synger med i det hellige verset på sanskrit: ”fra usannhet led meg til sannhet, fra mørke led meg til lys, fra forgjengelighet led meg til evighet”. Verset går om igjen og om igjen. Lenge.

Den Nordiske Englekongressen
Det er den første Nordiske Englekongress som går av stabelen.   Det er lørdag 27. august i Musikkteateret i den danske byen Vejle. Prinsesse Märtha Louise og hennes kollega Elisabeth Samnøy er det store trekkplasteret, men det er også andre — for de innvidde — kjente foredragsholdere.  

Kongressen har vært innledet av live harpemusikk, og nå er de guidede meditasjonene og kanaliseringene i full sving. I salen sitter rundt 450 spente tilskuere, ca 80-90 prosent av dem kvinner mellom førti og seksti.

Noen gikk lenger enn Märtha, og mente at det var meningen terroren skulle skje.

Rose Sangregorio, kvinnen i beige, snakker med rolig myk stemme.   ”Søk det uendelige, det sanne, enheten, her i salen. Føl hvor mye du rommer. Vær åpen og tilstede i kroppen. Jeg jobber sammen med erkeenglene, og de oppstegne mestre og de kosmiske mestre”. Som Märtha har også Rose vært annerledes fra hun var liten og trodde alle var som henne. Begge stengte av sine egenskaper når de vokste opp og ble sosialisert. Rose snakker om medfølelse. Hun kan elske en morder like mye som den myrdede. ”Kan dere det?” spør hun salen.

Hun sier så at hun må ta av seg sandalene, for det er så varmt her i denne verden. Hun vil at energiene skal flyte bedre. Hun skal kanalisere. ”Nå skal vi se hvem som kommer ”sier hun. Stillhet. En mobiltelefon lyder. ”Gud ringer”, utbryter hun. Folk ler og klapper. ”De har mye humor der oppe” legger hun til.

Stillheten brer seg over salen igjen. Hun bukker ærbødig og sier: ”jeg er Kutumi, også kjent som Frans av Assisi. Eller Pythagoras. Men i dag er jeg Verdenslæreren. Jeg er kommet her i dag fra den universelle verden, så jeg ber om at dere lytter med hjertet”. Stemmen er enda mykere enn før: ”Dere skal forstå de høyere hierarkier”. Hun beveger seg sakte, holder den ene armen opp som i en velsignelse, den andre utfoldet ved magen. ”Deres fysiske sinn kan ikke forstå storheten av det guddommelige. Derfor skal jeg snakke slik at dere kan forstå ut fra deres evner i dag” sier Frans av Asissi og snakker videre om universets mange nivåer, om aspekter av det guddommelige, om kvinnelige og mannlige energier, og om de ”Tolv stråler” som gjennomsyrer alt.

I pausene vrimler folk rundt i Musikkteateret som for anledningen til forveksling ligner en alternativmesse. Det selges engleparfyme, englestatuer, englebøker, englekort, bøker signeres og readinger kan kjøpes.

Anders Behring Breivik var et medium
Etter en dansk manns ganske skjematiske og teoretiske presentasjon av englenes plass i verden via zodiaker, teosofi, antroposofi og Kabbala, er det endelig prinsesse Märtha som står for tur.

Hun innleder en guidet meditasjon.

Folk sitter med lukkede øyne. De blir bedt om å holde hendene over hjertet, og Märtha og Elisabeth leder tilhørerne inn i hjertet hvor de skal gi slipp på en person som er dem kjær og innrede hjerterommet som de selv ønsker. Det å gi slipp er å gi andre frihet og elske seg selv, blir det fortalt: ”Når vi er glad i noen har vi dem i hjertet. Men da kommer frykten også. Da holder vi mer og mer. Det som en gang var vakkert, blir vondt og hardt”.

Alt, det være seg sykdom, rikdom, kriser eller terror, tolkes her ut fra en tanke om enhet, kjærlighet og at ingenting er tilfeldig.

Märtha og Elisabeth gir spontane ”readinger” fra scenen for folk som ønsker det på englekongressen. ”Du bærer en stor sorg”; ”du klarer ikke å sette grenser og lar folk tråkke på deg”; ”du tør ikke åpne opp men du har det i deg”; ”du er altfor mye i intellektet ditt”, sier den ene mens den andre nikker. De kan se ting i deg som du selv ikke ser. De ser din skytsengelen som du selv ikke ser.

Märtha nevner Utøya. ”Det er selvfølgelig forferdelig det som skjedde der”, sier hun, men det er et men. Tragedien skapte et samhold, en enhet på tvers av religion og rase. En slik kjærlighet i det norske folk er sjelden. Rosetoget er noe av det sterkeste prinsessen har opplevd. Det er slik livet egentlig skal være, mener hun.

Märtha sa det ikke direkte, men budskapet var ikke til å ta feil av: Det har kommet noe godt ut av Utøya. Jeg spurte tilfeldige deltagere senere, og det viste seg at alle hadde samme oppfatning av tragedien. Noen gikk lenger enn Märtha, og mente at det var meningen terroren skulle skje. Terroren skapte en åpning i hjertet til både nordmenn og dansker. Anders Behring Breivik var nærmest et slags medium.

Ingenting er tilfeldig
Når noe slikt skjer brått og på et sted hvor man aldri hadde forventet at det skulle skje, så har det ekstra stor kraft, forklarte ”Bente”, en dansk kvinne på 31 år, og ”Rune”, en norsk mann på 45. Terroren vil forandre veldig mange til det bedre. Jeg spør om det gjelder all ondskap i verden, og de to deltagerne foran meg svarer bekreftende. Alt har en sammenheng og alle er på rette plass i verden. Også de som opplever ondskap og krig.

Bente mente også at det var mulig å vare fare. Har man oppnådd den rette innsikt vil man klare å unngå ondskapen i framtiden. Ondskap kunne også være knyttet til et sted som en karmisk skjebne, men de rette personene kunne rette opp i disse ubalansene i energiene på stedet.

Alt, det være seg sykdom, rikdom, kriser eller terror, tolkes her ut fra en tanke om enhet, kjærlighet og at ingenting er tilfeldig. De jeg snakket med stemmer heller ikke ved valg. Det virker som om det går igjen for mange i alternativbevegelsen. Forandring skjer på et annet plan.

”Moral og etikk er menneskeskapt, det er kulturelt”, forklarer to andre deltagere videre. Man skal elske alle sider av seg selv, også de grusomme, sier englene. Og vi skal ikke fordømme ondskap. Vi skal elske overgriperen slik vi elsker offeret, for de har begge valgt sin plass i dette livet.

Noen takler smerte bedre enn andre. Noen kan gå videre i livet etter å ha mistet sitt barn. Men mange kan ikke det.

Lege og forfatter Audun Myskja er inne på samme tankegang i Aftenposten 29. august. Ondskap og krig skaper samhold og godhet, hevdes det. Det er ikke alltid slik.

Englebyen
Englekongressen får meg til å tenke på kontrastene til en annen engleby. I Beslan i Nord-Kaukasus. I 2004 holdt terrorister barn og voksne som gisler på en skole i tre døgn. I en av historiens mest brutale terroraksjoner ble 333 mennesker drept, herav 186 barn. ”Englebyen” er navnet på gravplassen hvor alle barna ligger gravlagt.

Erika Fatland var i Beslan og intervjuet etterlatte. Er det noe boken hennes gir inntrykk av, så er det at tiden ikke leger alle sår. Seks år etter terroren gråter mødre fremdeles ved deres barns grav hver eneste dag. Barnerom står urørt. Mange har blitt uføre. Smerten blir vanskeligere og vanskeligere å bære år for år.

Beslan er i dag preget av større mistillit mellom mennesker. De anklager hverandre, de utvikler sjalusi og bitterhet. Mange etterlatte klarer ikke glede seg over noen ting i livet.

Noen takler smerte bedre enn andre. Noen kan gå videre i livet etter å ha mistet sitt barn. Men mange kan ikke det. Legen Rosjal, som i 2004 forsøkte å forhandle med terroristene, sier at ”alle mennesker i hele verden burde tilbringe ti minutter på gravlunden i Beslan for å forstå hva terrorisme handler om”.

Åndeligheten tilslører
At englekongressdeltakerne var fornøyd var det ingen tvil om. Programmet endte med stående applaus.” Anne”, en vever, tilsynelatende fornuftig, gråhåret kvinne kledd i hvitt, hadde kommet uten for store forventinger til kongressen. Hun fortalte at hun hadde begynt å gråte da hun entret kongressen på grunn av de sterke energiene, og var overrasket da hun ble plukket ut til å få ”reading” av prinsesse Märtha.

Anne hadde kjent blomsterduft i stuen, fortalte hun Märtha i plenum, og hun fornemmet engler. Hun var truffet av det prinsessen hadde sagt til henne, og hun virket preget av hendelsen. Hun var veldig glad for at Märtha hadde sagt det var en hærskare av engler rundt huset hennes. Märtha fortalte Anne også at hun lar folk tråkke på seg, at hun har vanskelig for å sette grenser for seg selv, men det virket ikke som om Anne hadde bitt seg merke i den karakteristikken. Selv syntes hun at hun var god på å si både ja og nei. ”Men”, legger Anne til, ”det er riktig som Märtha sa at jeg er for mye i intellektet. Det er min mann også”.

Kjærligheten bør være et privat anliggende og ikke et politisk eller religiøst maktmiddel.

De fleste mennesker vil kanskje være for mye i intellektet sett fra et engleperspektiv. Det ble understreket på englekongressen at det å oppleve lidelse, sorg og sykdom er tegn på at en er på gal vei i livet. Det er ikke englene direkte som påfører en smerten, men ens eget høyere selv som egentlig vet hvilken vei som er best. Det er en enkel løsning som er paradoksal på den måten at suksess, lykke og velbefinnende er tegn på ”riktig åndelighet” samtidig som den andres ondskap og lidelse ikke angår en selv innen en likevel felles skjebne som er styrt av krefter utenfor vår menneskelige sfære.

Jeg har tidligere, hos troende med lignende livssyn, observert en misforstått toleranse overfor overgrep utført av religiøse ledere, og det er nettopp i lys av denne tilsynelatende toleransen overfor den urett som ikke rammer en selv, at denne type åndelighet kan virke tilslørende. Når ovegriperen er guddommelig, når alt er perfekt som det er, og vi velger vår skjebne — da må det være noe i overgrepene og ondskapen som på et plan kan tolkes positivt, uavhengig av vår begrensede menneskelige forståelse.

Kjærlighet bør være et privat anliggende
Politikere og andre har også påpekt at det kan komme noe godt ut av ondskapen på Utøya spesielt, og vanskelige hendelser generelt.   At psykologer forsøker å få dem som har opplevd personlige tragedier til å komme videre i livet, ved å hente styrke i seg selv og se positivt på livet, er slik det må være. Det er en bevisstgjøring som skjer på et annet plan enn den åndelige meningsinnskriven i egen og andres vanskelige skjebne.

Vi skal selvsagt lære av ondskapen. Vi bør stå sammen i vanskelige tider. Vi skal arbeide sammen for å motarbeide ondskapen, og vi skal kunne ønske et åpnere, mer inkluderende, mer demokratisk samfunn, så lenge vi ikke forventer at alle skal møte ondskap på samme måte. Å tro på kjærlighet er ikke forbeholdt alternativbevegelsen. Men kjærligheten bør være et privat anliggende og ikke et politisk eller religiøst maktmiddel som enten forsøker å begrense ytringsfrihet, som Sara Azmeh Rasmussen godt har påpekt, eller forsøker å befeste ondskap som riktig i en større sammenheng. Begge forklaringsmodellene kan forflate kjærlighetsbudskapet og skape retorisk ekskluderende meningsfellesskap.

Er alle mennesker klare for en type lære hvor det egentlig handler om å godta at alt er perfekt som det er? Kan det være godt for noe å tolke Utøya som ledd i en høyere mening?

Ondskapen kan også være totalt meningsløs. Den kan likevel være bevisst, strategisk, banal eller likegyldig. Den styrken det ligger i å gjenkjenne den meningsløse ondskapen, og ikke minst følelsen av sinne, intoleranse og hat i møte med denne, kan i like stor grad transformere erfaringen til noe godt i et ønske om ”aldri mer”.

Å søke mening er menneskelig, og det å tenke positivt i vanskelige tider er beundringsverdig. Men er det å tolke mening inn i andres tragedier, andres undertrykkelse eller andres ufrihet egentlig en oppgave vi bør påta oss?

Alternativbevegelsen og engletroen lykkes ikke i å skape nyanseringen og nøkternheten i samfunnsfortolkingen som kunne gjort troen til et nyttig redskap for refleksjon rundt ondskap.

Det blir gjerne vektlagt i New Age-bevegelsen at vi har en fri vilje. Samtidig understrekes det at ingenting er tilfeldig, at vi opplever det vi trenger for å utvikle oss åndelig, og til syvende og sist er det en plan og felles skjebne for jordelivet, hvor vi stadig utvikler oss mot nye åndelige høyder. Å akseptere seg selv og sitt liv som det er, kan være nødvendig og godt for mange, men alternativbevegelsen og engletroen lykkes ikke i å skape nyanseringen og nøkternheten i samfunnsfortolkingen som kunne gjort troen til et nyttig redskap for refleksjon rundt ondskap.

Mange er ikke i tvil om at Märtha og andre engletroende mener godt, men ”godt ment” er sjelden nok. Det kan synes for lett å være en del av en framvoksende middelklasse og overklasse i Vesten som lever relativt gode og trygge liv og som innlemmer verdens fattigdom, terror, krig og katastrofer som ledd i ”verdensplanen”.

Alternativbevegelsens fokus på at vår menneskelige begrensning egentlig ikke gjør oss i stand til å skille godt fra ondt eller se den høyere mening i alt som skjer på jorden, kan i like stor grad bli en passiviserende livsløgn som en styrke.

  • Alexandra Irene Larsen (f. 1972) er stipendiat i religionssosiologi ved Universitetet i Agder.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden