Kommentar

En pinlig flyktningkrise

Millioner av mennesker flykter fra sosialismen i Venezuela

Bilde: Wikimedia (CC BY-SA 2.0)

Millioner flykter fra sosialismen i Venezuela. Hvorfor foreslår ikke innvandringsvennlige partier som Rødt og SV at vi tar dem imot?

The Spectator skrev i forrige uke om hvordan Venezuela er blitt et eneste stort laboratorium for heseblesende økonomiske eksperimenter. Landets 32 millioner innbyggere (et minkende antall) er redusert til forsøkskaniner. Det siste som har blitt testet ut, er en devaluering av valutaen på 96 prosent, en 6000 prosents økning av minstelønnen (staten skal dekke utgiftene for arbeidsgiverne som ikke kan betale) og innføringen av en ny mystisk kryptovaluta som skal følge oljeprisen.

Dette høres ikke umiddelbart lovende ut, men desperate tiltak kreves når man skal prøve å ordne opp i en av de verste hyperinflasjonene verden har sett siden Tyskland i mellomkrigstiden. Før devalueringen var en rull med dopapir verdt betraktelig mere enn en tilsvarende rull med bolivar-sedler, noe som formodentlig har ledet til at den ubrukelige valutaen forårsaker tusener av tette rør rundt om i venezuelanske toaletter og kloakksystemer.

Humanitær krise

Men problemene er selvfølgelig langt mer alvorlige enn som så. Venezuelanerne mangler enkle basisvarer, medisiner og jobber. Millioner av dem leter rundt i søpla etter mat. Staten mangler evnen til å ta vare på innbyggernes liv og helse. Derfor er det ikke rart at mange av dem flykter. Ifølge International Organization of Migration har samfunnskollapsen i Venezuela ledet til tilstander som nærmer seg det vi så i Europa i 2015. Godt over to millioner mennesker har flyktet fra Venezuela siden 2014. Daglig trenger tusenvis seg sammen ved grensepass til Brasil eller andre naboland.

En slik situasjon finnes det ingen historisk presedens for i Sør-Amerika. Mottakskapasiteten er derfor begrenset, men å sove på gata eller i selvbygde skur i Brasil er bedre enn å være igjen i Venezuela. New York Times kunne tidligere i år fortelle om et stadig mer bugnende tilbud av venezuelanske kvinner som er tvunget ut i prostitusjon i den brasilianske grensebyen Boa Vista.

Listen over eksempler på hvordan denne miseren utarter seg, i det som engang var Latin-Amerikas rikeste land, kan selvsagt gjøres mye lengre. Drapsraten i landet skal for eksempel være verdens verste med over 90 drap per hundre tusen innbygger. Tallet jeg kunne finne for Afghanistan var til sammenligning 6,35. Dette er konsekvensen av politikken som – vi blir aldri lei av å gjenta det – har blitt hyllet av SV og Rødt med gratulasjonstelegram og lovprisninger (I Storbritannia forsvarer Jeremy Corbyn stadig Maduro-regimet).

Kvoteflyktninger

Med tanke på den desperate situasjonen i Venezuela, er det egentlig rart at ingen har lansert idéen om å hente kvoteflyktninger derfra. Nå er det for så vidt ettertrykkelig bevist at asylinnvandring ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt for mottakerlandet og at vi kan hjelpe langt flere mennesker ved å satse i nærområdene (FN har for øvrig bare fått inn halvparten av de 46 millioner dollarene organisasjonen har sagt den trenger for å hjelpe venezuelanerne).

Men siden disse argumentene preller av på norske politikere, noe partilederdebatten i Arendal nylig viste, kunne det i det minste være på tide å se seg om etter nye grupper å forbarme seg over. Hvilke flyktninger vi bestemmer oss for å hente gjennom kvoter, styres nemlig minst like mye av mediefokuset som av hvem som lider mest. Derfor har relativt få afrikanere, ikke minst fra Den demokratiske republikken Kongo, blitt hentet til Norge de siste årene, og desto flere fra den muslimske verden. Enslige gutter og menn fra Afghanistan vekker svært mye oppmerksomhet og engasjement, selv om det som nevnt er langt større sjanse for å bli drept i Venezuela (og flere andre latinamerikanske land).

Siden Norge skal fortsette å ta imot kvoteflyktninger i år og i kommende år, er det derfor ingen grunn til at disse ikke skal komme fra Venezuela, slik mange tidligere har kommet fra Chile. Argumentene er minst like gode som for andre befolkningsgrupper: Som nevnt mangler det finansiering i nabolandene for å ta vare på dem. Folkelig backlash mot å bli overstrømmet av flyktninger er i full gang mange steder i Sør-Amerika. Ecuador har begynt å kreve pass av flyktningene, et dokument bare de rikeste venezuelanerne har råd til. Hvis ikke Maduros økonomiske eksperimenter fungerer, kan flyktningstrømmen bli så stor at alle nabolandene blir nødt til å stenge grensen.

Neglisjeres av venstresiden

I mellomtiden neglisjerer norske politikere og aktivister situasjonen totalt. Spesielt virker det pussig at venstresiden lar mediafokuset styre hvilke grupper den har empati med. Hvorfor fronter for eksempel ikke Rødt og SV forslag om at vi fyller opp både de planlagte og nye flyktningkvoter med desperate venezuelanere som flykter fra sosialismen?

Vel, grunnen er selvsagt at noe slikt ville blitt altfor pinlig. Man inviterer ikke folk til å flykte fra et regime man inntil nylig jublet over. Flyktningene ville ha blitt en daglig påminnelse om hva det politiske alternativet man fantaserer om, egentlig fører til.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden