Kultur

En postleninistisk dannelsesagent

Bjørgulv Braanen er en betydelig politisk strateg innen den fjerde statsmakt, men har et selvmotsigende syn på de øvrige, skriver Rune Slagstad i anledning Braanens 60-årsdag.

Den avpartifiseringen som har funnet sted i norsk presse siden slutten av 1970-tallet, kom sent til Klassekampen. Det avgjørende emansipatoriske skritt ble tatt for ti år siden da AKPs aksjepost via en aksje-emisjon rettet mot Fagforbundet, Oktober og Pax ble redusert til 20 prosent. Senere er ytterligere to fagforbund – Fellesforbundet og Industri Energi – kommet inn på eiersiden. Avviklingen av AKPs kontroll over avisen var den ene av to betingelser Bjørgulv Braanen i 2000 stilte for overgang fra Dagens Næringsliv til Klassekampen. Den vitner om en pressestrateg som også er en politisk strateg. Den andre betingelsen var halvering av egen lønn; den ble innfridd umiddelbart. Den illustrerer Braanen som kollektiv avismaker, også i denne henseende motstrøms i forhold til de sterkt overbetalte sjefredaktører i hovedstadens aviser i fritt fall.

Da Braanen høsten 2000 meldte overgang til Klassekampen, kom han som «heimkomin son». Den tidligere leder for Rød Ungdom hadde i en periode vært layout-ansvarlig i Klassekampen (selvlært, men prisbelønt!), og markerte seg allerede den gang som den «høyreavviker» han har forblitt. Den unge strateg skjønte raskt at kontrollen over avisen gikk via desken. Også den gang hadde han meninger om det meste, og tilkjennega dem den gang noe mindre elevert enn i senere år – noe som raskt ga ham tilnavnet «Skrika».

Kåre Valebrokk var på mange måter Braanens profesjonelle føringsoffiser. Mannen som skulle vise seg å bli venstrefløyens nye pressestrateg, ble forløst av kongen av Dagens Næringsliv. Valebrokk var en gjennomført liberaler med et våkent blikk også for dem som ikke hørte til hans bord på Theatercaféen, og så raskt unge Braanens talent. Valebrokk hadde den for norsk avisverden usedvanlige filosofi at en avis blir best om de talentfulle blir satt til å gjøre det de er best til. Via journalister som hadde hatt sine formative, gravejournalistiske dannelsesår i Klassekampen under Sigurd Allern, ble DN under Valebrokk et gravejournalistisk hovedorgan. Intet viste seg mer velegnet for transformasjonen av den ganske sedate Handels- og Sjøfartstidende til den friske Dagens Næringsliv enn det å tilføre en stab preget av silkerampen fra beste vestkant en liten strøm av arbeidsintensive, kapitalbesatte ml-ere, hvis største lidenskap i livet var avslørende innblikk i borgerskapets liv og levnet.

Med strømmen fra KK til DN kom i 1990 også Braanen, men ikke som gravejournalist. Det interne DN-marked åpnet nye muligheter. Først fikk han utforme layouten til DNs lørdagsmagasin, som ble et journalistisk gullegg i Gry Egenes’ redaksjonelle regi. Deretter skapte han i 1994 (sammen med Hans Hjellemo) «Etter Børs», DNs egenartede kultursider.

Bjørgulv Braanens utviklingskurve har vært en annen enn den som ikke uvanlig har vært den venstreradikale: opposisjonell i unge år, senere hen en stadig mer veltilpasset og bekvem posisjon på offentlig eller privat regulativ. Etter å ha fullført sine dannelsesår hos Valebrokk, meldte Braanen seg for Klassekampen i en av avisens vanskeligste perioder. I den første tiden var han redaksjonssjef under Jon Michelet; etter et par år, da Klassekampen kunne feire sitt 25-årsjubileum som dagsavis, var han redaktør. I min artikkel til Klassekampens 30-årsjubileum (2007) viste jeg til at hans drøm var å kopiere Dagbladets tigersprang på 1930-tallet fra et opplag under 10 000 til 30 000. Klassekampens opplag som i 2006 var 10 109 eks., hadde i 2015 økt til 21 020, med en vekst på 12,4 % fra året før. Dagbladets nedgang var ca. 20 %. Jeg skal ikke forsverge at han ikke i tidligere tider kan ha drømt om et liv som Dagbla’-redaktør, men Braanen har nå, med god grunn, slått seg til i Klassekampen, til glede for landets tenkende mennesker – med Knut Hamsun ord om en av sin tids store redaktører: en profet «for det aandelige Fodfolk i Landet».

Dagbladets tigersprang berodde ifølge Hans Fredrik Dahl på dette: å forene posisjonen som venstreradikalismens talerør i kombinasjon med «en systematisk utvikling av avisproduktets lette, variert underholdende og melodramatisk interessante sider». Denne strategiske kombinasjon frister selvfølgelig ikke til gjentakelse, for underholdningspopulismen ble også Dagbladets identitetsforvitrende bane. Slik opererte Dagbladet ifølge Braanens analyse vekk «selve livsnerven» i sitt prosjekt – «det politiske og samfunnsmessige engasjement». Den intellektuelle, radikal-analytiske pressestil fra Einar Skavlan og Gunnar Larsen til Arve Solstad og Gudleiv Forr bør derimot være forbilledlig for en avis med ambisjon om å være den brede venstrefløyens talerør – «et sted der diskusjonene foregår og politiske handlingsalternativer utformes». Det er denne Dagblad-tradisjonen skribenten Braanen selv står i.

Avpartifiseringen har med Aftenpostens avdøde sjefredaktør Egil Sundars formulering gitt oss en uoversiktlig rekke av betydningsløse redaktører som svirrer «populærhungrig i alle retninger på én gang». Braanen er med sin avis noe så utidsmessig som en redaktør med politisk-kulturell vilje som har funnet retningsgivende støtte i en venstreorientert tilpasset variant av Valebrokks motto for DN: «Hvis presse og næringsliv ikke er motspillere, får vi en dårligere presse og et enda verre næringsliv.» I 2006 mottok Klassekampen v/dets redaktør Fritt Ords Pris: «Under Braanens ledelse er Klassekampen blitt en viktig arena for fri meningsutveksling, uten at det har gått ut over avisens klare politiske profil.»

Det er denne redaksjonelle ambisjon som har gjort at det gamle revolusjonsorgan etter hvert ble den foretrukne avis for de verdikonservative med Georg Apenes, Lars Roar Langslet og Francis Sejersted i spissen – og nå om dagen med verdikonservative kampanjefigurer som Ingeborg Moræus Hanssen og Torbjørn Røe Isaksen.

Nå er Klassekampen noe mer enn et åpent diskusjonsorgan. Løsrivelsen fra partistyret er interessant nok så å si blitt kompensert gjennom sterkere tilknytning til fagbevegelsen, også på eiersiden. Braanen har i denne sammenheng fulgt en annen strategi enn Steinar Hansson, en annen betydelig, venstreradikale pressestrateg, da han fra slutten av 1990-tallet løsrev det gamle Arbeiderbladet fra sine tradisjonelle, institusjonelle eiere, symbolisert også ved navneskiftet til Dagsavisen, og søkte å forankre avisen i en uavhengig stiftelse (i 2008 overtok Mentor Medier aksjemajoriteten). For Klassekampen har den nye forankring samtidig vist seg i en mer inngående satsing på arbeidslivsjournalistikk. Med DNs tilbakegang og KKs utidsmessige oppgang kan en også i avisverdenen skimte konturene av et nytt, venstreradikalt alternativ som utfordrer de senere tiårs nyliberale hegemoni.

Bjørgulv Braanen har aldri lagt skjul på at han hører hjemme i den klassiske sosialistiske tradisjon. Han har selvfølgelig som de fleste andre for lengst kvittet seg med venstreradikalismens barnesykdommer. Portrettene av «de fem store» – Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao – som lenge hang over lederspalten som en slags ideologiske overvåkningsagenter, var forsvunnet før Braanens redaktørtid. Hvis han skulle ha noen hengende over seg, måtte det være Eduard Bernstein, Rosa Luxemburg og Johan Castberg.

Eduard Bernstein, grunnleggeren av den moderne revisjonisme, er av Jon Elster i PaxLeksikon gitt et presist resyme som jeg er viss på Braanen vil gjenkjenne: «Den kommunistiske revolusjon er både umulig, fordi kapitalismen har overkommet sine indre kriser; uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og unødvendig, fordi det finnes alternative veier til sosialismen.» Rosa Luxemburg var med sin frihetlige sosialisme – «Frihet er alltid dissidentenes frihet» – Lenins fremste opponent. Johan Castberg, Bernsteins og Luxemburgs samtidige, kom med sitt samfunnsetiske moderniseringsprogram til en spille en ikke alltid anerkjent brobyggerrolle mellom liberaldemokratisk folkelighet og radikal sosialisme. Linjen fra Castberg kan følges via mellomkrigstidens parlamentariske sosialister og Johan Nygaardsvold til NATO-opposisjonen i 1949 og frem til dens fremste representant i dag, Ottar Brox, som selvfølgelig har Klassekampen som sin hjemmebane.

Bjørgulv Braanen er en folkeopplysningsmann med en fot – men bare den ene – i den kulturradikale tradisjon, men han kunne ikke, som Karl Evang, hatt bare Voltaire på sitt bord. Han er like avvisende som Diderot ville ha vært til postmodernistiske ideologer som Baudrillard og Derrida (men Diderot ville nok gitt noe mindre spalteplass til Bjørn Vassnes). Til forskjell fra det kulturradikale trekløver Hoel-Krog-Øverland har Braanen dokumentert en vedvarende, fordomsfri åpenhet – her skiller han seg fra den yngre generasjon, iallfall enkelte av dem – for det religiøse liv og dets representanter, ikke minst når de kommer i munkekappe.

Etter at Gudleiv Forr forlot Dagbladet, er Klassekampen blitt det nye hovedorgan for diskusjonen av konstitusjonelle spørsmål. Hvem i all verden skulle ha trodd det? Denne prinsipielle konstitusjonelle interesse er hos Braanen paret med en litt underlig læringsresistens når det gjelder det rettsliberale og de maktfordelende ordninger i vårt system. Her er ikke den liberale redaktør – foreløpig – på høyde med seg selv.

«Det bærende prinsipp i den demokratiske tradisjonen er,» skrev Braanen nylig i sin avis, «at enhver makt som ikke er autorisert av folket, er illegitim.» I det rettsstatlige demokrati som det norske er det ikke fullt så enkelt. Norge hørte på 1800-tallet til den konstitusjonelle avantgarde i Europa: først med en radikal demokratisk forfatning i 1814 ut fra ideen om «folkesuverenitet», dernest med institusjonalisering av domstolenes «prøvingsrett» på 1860-tallet: domstolenes kompetanse til å prøve Stortingets beslutninger mot Grunnloven. Det var et rettsliberalt institutt som om nødvendig skulle sikre individets grunnleggende rettigheter, også mot «et suverent folkeflertall». Etter erfaringene med de totalitære regimer til høyre som til venstre ble denne siste, konstitusjonelle ordning gradvis anerkjent som del av et sivilisert styresett: makt og rett er ikke sammenfallende fenomener, heller ikke i demokratisk kontekst. Denne siste rettsliberale ordning passer ikke helt inn for den som vil absoluttere «folkesuverenitet» som eneste legitime prinsipp. En slik absoluttering er etter mitt syn et uholdbart synspunkt, men det får så være.

Poenget er at Braanen vikler seg inn i en selvmotsigende posisjon. Etter at nå de folkevalgte ved grunnlovsreformen 2014/2015 tok inn i Grunnloven ikke bare menneskerettigheter av forskjellig art, men også selve prøvingsretten, satte Stortinget selv eksplisitt med viten og vilje en skranke også for egen makt. Ifølge Braanen skjønte ikke Stortinget rekkevidden av hva det foretok seg med den prinsipielle grunnlovsreform. Ut fra hvilken posisjon og med hvilken legitimitet opptrer redaktøren som overdommer over Stortinget, og hevder at folkeflertallets beslutning er illegitim eller feil? Den folkevalgte flertallsmakt er med andre ord legitim ifølge Braanen så lenge de folkevalgte ikke tar feil.

Det er ikke lenger Lenins Parti som er bærer av den rette bevissthet på folkets vegne; under de postleninistiske omstendigheter er det de folkevalgte som tidvis må reddes fra sin falske bevissthet – av Klassekampens Redaktør.

*

Denne artikkelen er først publisert i et internt jubileumsskrift i regi av Klassekampen.

Fra forsiden