Forsiden

En rapport som bestilt

Sexkjøpsloven ofrer velferden til sexarbeidere i et usikkert og tvilsomt forsøk på å få ned prostitusjonstallene. Rapporten fra Vista Analyse er for svak til å kunne brukes som forsvar for loven.

Sexkjøpsloven ofrer velferden til sexarbeidere i et usikkert og tvilsomt forsøk på å få ned prostitusjonstallene. Rapporten fra Vista Analyse er for svak til å kunne brukes som forsvar for loven.

I fjor spurte Olav Lægdene fra Kirkens bymisjon en kvinne som har solgt sex i mange år og vært offer for menneskehandel, om hun angret på om hun dro til Norge for å selge sex og hva hun syntes om sexkjøpsloven. Å selge sex var aldri noe hun ønsket å gjøre, hun gråt hver dag, ble utnyttet og opplevde det som farlig. Likevel angret hun ikke. Hun ville gjort det igjen.

Olav: Det er nå en debatt om å oppheve sexkjøpsloven. Hva tenker du om det?
Kvinnen: Jeg er imot sexkjøpsloven.
Olav: Hvorfor det?
Kvinnen: Det å komme til Norge og selge sex har gitt meg muligheten til å gi mine barn i hjemlandet utdannelse, mine foreldre noe å leve av, og jeg kan kjøpe leker og utstyr til barna. Det har gitt meg og barna en bedre framtid. Blir det for vanskelig å selge sex i Norge, må en dra til andre land å selge sex. Skal en redusere prostitusjon må en gå til årsakene til prostitusjon. Det er jeg for.

Dagbladets Marie Simonsen var kjapt ute med å hevde sexkjøpsloven en suksess og at løpet er praksis kjørt for lovens motstandere. Tove Smaadahl i Ap er klar for å sprette sjampisen, mens Aftenpostens Joachim Lund mener det nå er på tide vi går videre. Loven funker.

Hvorfor så hastverk?

Et hint kom kvelden etter, på TV2-Nyhetene. Etter press fra en journalist vedgikk prosjektleder Ingunn Rasmussen ved Vista Analyse, selskapet som har foretatt evalueringen, at de var for bastante ved lanseringen av rapporten. Usikkerheten rundt tallene ble underkommunisert. Nedgangen i prostitusjon var kanskje 25, kanskje 20 eller kanskje 50%. «Sånn er det vel med tall.» Ja, da kan det vel kanskje også ha vært null nedgang, mulig en liten økning – hvem vet, når det gjelder slike tall?

Rapport med klar agenda og lav standard
Dersom man kjøper den forrige regjerings narrativ om prostitusjon og dets endeløsning, og skulle gjerne hatt en halv-seriøs rapport for å gi litt underbygning, er evalueringsrapporten som bestilt: Den er forsåvidt ærlig om de metodiske usikkerhetene ved å fastslå trender i prostitusjonsmarkedet, men konkluderer likevel på svært tynt grunnlag at en reduksjon har funnet sted. Da de negative virkningene for sexarbeidere er umulig å ignorere, nevnes de, men gis ingen moralsk vekt.

Mens en del av kildebruken er selektiv, der kritiske bidrag utelates (som den akademiske kritikken av den svenske evalueringen), er andre bent uetterrettelige (som beskrivelsene av Tyskland. Hva som i rapporten kalles ”estimat” er i originalartikkelen ”en gjetning” – uten noen referanse). Og som vi skal se, antyder den et ønsket strategiskifte hos politiet som ikke bør gå upåaktet hen.

Usikker nedgang
Først og fremst er hovedkonklusjonen – en nedgang i omfanget av prostitusjon – svært usikker. Som vi så innledningsvis spriker estimatene voldsomt. Videre er tellingen basert på noen tvilsomme antagelser. Her er et eksempel. Når kildene PION og Pro Sentret viser en nær fordobling av registrerte telefoner på innemarkedet fra 2009 til 2014, bruker de relativt usikre opplysninger om at i 2009 delte sexarbeidere numre, mens de i 2014 heller bruker flere per person, til å nedjustere tallene akkurat nok til å kunne hevde en nedgang. En grundigere kritikk av dette overlater jeg til andre.

Det er uansett ikke spørsmålet om en nedgang som er det mest problematiske – det er heller hvorfor en nedgang automatisk skulle anses som noe å være glade for. Det er det ikke.

Reduksjon til enhver pris
Det mest oppsiktsvekkende er hvor snevert det rådende suksesskriteriet er. Enkelt og greit: en reduksjon av prostitusjon er lik suksess. Tilsynelatende uavhengig hvilke negative konsekvenser en slik (angivelig) nedgang skulle ha. Rapporten er klar på to forhold:

1)      Sexarbeidere i Norge har fått det verre;

2)      Det er ingen grunn til å tro at en eventuell reduksjon av prostitusjon i Norge fører til at de mennesker denne reduksjonen består av, disse sexarbeidere, har fått det bedre. Ifølge rapporten er det heller grunn til å tro det motsatte.

Til det første punktet. Det rapporten ser ut til å vektlegge er at man ikke har kunnet dokumentere en økning i vold mot sexarbeidere. Samtidig kommer det frem at sexarbeidere nå vegrer seg mer for å gå til politiet, noe som vanskeliggjør nettopp en slik dokumentasjon. Sexarbeidere selv oppfatter at volden mot dem har økt. Videre skriver rapporten at arbeidet er blitt mer utrygt: «Kvinner i gatemarkedet opplever en større utrygghet og at de har fått en svekket forhandlingposisjon.» (side 84).

Sexarbeidere selv oppfatter at volden mot dem har økt.

At kunden risikerer å bli tatt, gir sexarbeidere mindre tid til å vurdere kunden. I tillegg har dette ført til at det er vanskeligere for selger å kreve bruk av kondom. (Verdens helseorganisasjon anbefaler avkriminalisering blant annet på grunn av reduksjon av HIV-spredning.) Kundene er også blitt røffere. Videre skriver rapporten at flere gateprostituerte nå i større grad jobber på natta etter at politiets kveldsskift er over, noe som gjør dem både mer utsatte for vold og gjør dem mer skjult, altså gjør dem vanskeligere å telle.

Sexkjøpsloven bidrar også til å opprettholde, muligens å styrke, stigma mot selgere av seksuelle tjenester. Dette har mange tilhengere av loven benektet, som Aps Smaadahl, «Det er jo kun et forbud mot å kjøpe.» Dette er et uhyre snevert syn, når loven formidler soleklart at prostitusjon er galt. Hvorfor skulle det ellers være forbudt å kjøpe sex? Sexarbeidere har fått kjenne på dette, også fra politiet.

Loven gjør at «flere politifolk ser ned på de prostituerte og derfor i større grad enn tidligere trakasserer kvinner i prostitusjon,» som å ransake dem for kondomer ,»samt bruk av ordensparagrafen til bortvisning «for å oppfordre til ulovlig aktivitet (kjøp av sex.)»(side 77).  Her bekreftet rapporten en ufin tendens som også skjer på landegrensen, der kvinner ikke slipper inn fordi de mistenkes å oppfordre menn til lovbrudd. Disse negative virkningene treffer innvandrere fra tredje verden verst.

Mer generelt er dommen fra sexarbeidernes informanter, innemarkedet såvel som utemarkedet, at «sexkjøpsloven har ført til at det er fritt frem å trakassere prostituerte og at yrket som sådan er blitt mer stigmatiserende og skamfullt enn det var tidligere.» (side 78, min utheving.)

Når formuleringen av spørsmålet her er såpass lite nøkternt og veiledende, så er det ikke rart man får det svaret man er ute etter.

I et forsøk på å gjøre sexarbeidernes inntrykk av loven mer balansert, nevnes det at flere synes det holdningsendrende mandatet bak loven er positivt. Men når formuleringen av spørsmålet her er såpass lite nøkternt og veiledende – om det skal være «helt greit å kjøpe en kvinne» – så er det ikke rart man får det svaret man er ute etter. Videre nevnes det som «interessant» at det blant kvinner i prostitusjon «også finnes kvinner som støtter sexkjøpsloven,» en besynderlig ting å trekke frem når rapporten innrømmer at  fleste «riktignok var imot loven.»(side 85).

Hva en reduksjon innebærer for de involverte
Nå til det andre punktet – hva betyr en reduksjon for sexarbeidere, spesielt de fattige utenlandske? Rapporten er her igjen klar på to forhold: at årsakene til at fattige «drives til prostitusjon» er i hovedsak lokale faktorer i hjemlandet, som «mangel på ordinært arbeid og/eller lavt betalte jobber,» og at det vil «neppe kunne forventes at lovforbudet mot kjøp av seksuelle tjenester i Norge vil kunne ha en vesentlig, eller målbar effekt på hvorvidt kvinner og menn i andre land drives til prostitusjon.»(side 38 og 44). Alt det kan gjøre er å gjøre det norske markedet mindre attraktivt, relativt sett. Vi sender altså problemene til andre land. Feier dem under teppet.

Når vi ser på dette sammen med at det gjerne er dårligere kår andre steder («prisnivået i Norge er langt høyere enn for eksempel Spania.»(side 79)), følger det av all sannsynlighet at disse personene har fått et enda vanskeligere liv enn de ellers ville hatt. Er dette virkelig grunn til å sprette sjampisen?

Feilaktig og uetisk rammeverk
Rammeverket for denne tilnærmingen, der man forsøker å redusere eller minimere etterspørselen i sexmarkedet ved bruk av forbud, er problematisk av flere grunner, deriblant en empirisk og en moralsk.

Den empiriske grunnen bygger på en oppfatning om at sexarbeidere i all hovedsak er tvunget inn i prostitusjonen av andre, såkalte «bakmenn». Dette finnes det ingen empiri for å underbygge, men opprettholdes stadig av myter og anekdoter. I rapporten forsterkes dette inntrykket ved en utvalgsskjevhet i valg av informasjonskilder. Det legges stor vekt på spesielt to kilder: Kirkens bymisjons Nadheim, et støttesenter for prostituerte – og politiet. Av den mangfoldige gruppen sexarbeidere tross alt utgjør, er det klart at Nadheim og politiet overeksponeres av de med flest problemer. Med andre ord, ikke et representativt utvalg. På den måten kan politiet for eksempel si at de fleste sexarbeidere er tvunget inn i situasjonen eller at de ikke har sett tilfredse kvinner (side 71).

Dersom man ser på sexsalg i sin helhet, ser man heller at det kun er en liten andel som kan betegnes som ofre for menneskehandel. Dette er viktig, ikke fordi menneskehandel ikke er forferdelig og bør bekjempes, men fordi det problematiserer strategien å angripe sexarbeid generelt for å få bukt med tvangsprostitusjon spesielt. Hvorvidt det i det hele tatt er en effektiv strategi, er kontroversielt. I tillegg er det moralsk betenkelig.

Er det riktig å ofre velferden til sexarbeidere generelt i et usikkert og tvilsomt forsøk på å få bukt med menneskehandel (for seksuelle formål)? 

Her er vi ved den moralske grunnen. Er det riktig å ofre velferden til sexarbeidere generelt i et usikkert og tvilsomt forsøk på å få bukt med menneskehandel (for seksuelle formål)? Dette tas som en selvfølge av tilhengere av sexkjøpsloven. Men som vi har vært inne på, når det gjelder å redusere omfanget av prostitusjon, så betyr ikke en reduksjon av menneskehandel et sted at det er færre ofre for menneskehandel i sum. Dette er et veldig viktig poeng. Av nettopp de samme grunnene som for sexsalg, er det mer som taler for at menneskehandelruten enkelt og greit går et annet sted.

Myten om at sexkjøpsloven er nyttig for politiet
Delen av rapporten der meningene til representanter fra politiet gis, avslører at de fortsatt ikke kan gi en overbevisende forklaring på hvorfor eller hvordan sexkjøpsloven angivelig er viktig for og brukes aktivt i politiets innsats mot menneskehandel. Altså foruten den mindre rettede strategien om å dempe sexmarkedet generelt ved å straffe personer som kjøper sex – forøvrig som oftest uten noen sammenheng med menneskehandel.

Likevel gjentas det gang på gang at sexkjøpsloven har en mer rettet virkning mot menneskehandel, at den styrker lovene mot hallikvirksomhet og menneskehandel (side 65,67,68). Når hallikvirksomhet og menneskehandel angår handlinger som er vidt forskjellige fra det å kjøpe sex, hvordan skal loven mot sexkjøp styrke disse andre lovene? Hvorfor skal disse andre trenge den? Man blir ikke mye klokere av å lese rapporten. Heller ikke eksempelet ment å illustrere dette (noe det ikke gjør.) Fra politiet i Hordaland får vi høre at

«… de med unntak av aksjonen i 2009 først og fremst har tatt sexkunder i forbindelse med etterforskning av hallikvirksomhet og menneskehandel. I Bergen har politiet opparbeidet seg verdifull ekspertise på menneskehandel og har kontakter som deler informasjon av landegrensene. Sexkjøpsloven er dermed [!] et svært nyttig virkemiddel for å bygge opp straffesaker knyttet til de to andre lovene.» (side 71).

Hvilken logisk slutningsregel som gjør at man kommer til ”dermed” her, aner jeg ikke. Hvis sexkundene ble tatt i forbindelse med hallik- og menneskehandeletterforskning, er det sånn å forstå at kunne etterforskningen ikke kunne vært gjort uten å ta disse sexkundene? Slike pseudo-slutninger er det mange av i rapporten, der sexkjøpslovens nyttighet med hensyn til hallik- og menneskehandelloven er ment å illustreres.

Det nærmeste vi kommer en forklaring er at sexkjøpsloven kan bidra med bevisførsel i hallik- og menneskehandelsaker: «Politiet påpeker at dersom sexkjøpsloven skulle bli opphevet, mister de en viktig nøkkel til bevisførsel i hallik- og menneskehandelsaker.»(side 68.) I eksempelet som gis (side 92) får vi høre en trist historie om en ung jente som offer for menneskehandel. Selv om sexkjøpsloven ikke bidro til at hun ble oppdaget – det var gjennom andre sexarbeideres innrapportering om trusler – nevnes det avslutningsvis at sexkjøpsloven bidro til «å identifisere omfanget av menneskehandel i denne saken.»

De beste ordningene er der sexarbeidere selv har best mulighet til å melde om og å organisere seg mot menneskehandel. 

Igjen, dette er ikke veldig overbevisende. Spesielt med tanke på at man andre steder både etterforsker og bekjemper menneskehandel uten noe generelt forbud mot sexkjøp, og der de beste ordningene er der sexarbeidere selv har best mulighet til å melde om og å organisere seg mot menneskehandel. Forutsetningene for dette er avkriminalisering. Alternativt kan man eksplisitt forby sexkjøp av ofre for menneskehandel, slik Finland har gjort, noe som gir kundene spesifikke incentiver til å være på vakt mot dette, og kan ikke sies på noen måte å skulle minske på kundenes eventuelle rolle i bevisførsel.

Et annet poeng om den angivelige viktigheten av sexkjøpsloven nærmer seg det skammelige og viser det institusjonaliserte stigmaet mot sexarbeidere. Dette er at sexarbeidere skal ha «fått styrket sin posisjon som følge av at sexkjøpsloven gir muligheter til å anmelde kunden» (side 84). Dette skal sexarbeidere absolutt ikke trenge! Skal ikke sexarbeidere på lik linje med andre kunne anmelde personer for vold, trusler eller andre lovbrudd? Dette er grov og rettighetskrenkende forskjellsbehandling.

Politiets ønske om ny taktikk
Ut fra rapporten ser det ut til å ligge til rette for et skifte av taktikk når det gjelder politiets bredere strategi om å bekjempe menneskehandel. Dette går på å flytte ressurser fra menneskehandeletterforskning til håndhevelse av sexkjøpsloven.

Flere steder i rapporten blir det påpekt, både av forskjellige politietater og påtalemyndighetene, at etterforskning og straffeforfølgelse i menneskehandelsaker er vanskelige, ressurskrevende og tar lang tid. På den andre siden blir det påpekt, flere ganger, at håndhevelse av sexkjøpsloven er en enkel og kjapp sak. Og lett å målstyre. Politiet i Trondheim bøtela ifjor 61 personer, fordelt på 146 anmeldelser for sexkjøp. Samtidig «ser ikke politiet noen særlige tegn på utbredt menneskehandel i distriktet i dag»(side 62.) Meg bekjent har ingen av disse sakene vært knyttet til menneskehandel.

Denne tendensen til et skifte i fokus er foruroligende. For det første fordi taktikken å skulle bekjempe menneskehandel gjennom å forby sexkjøp er så usikker. (Politets rapport om menneskehandel, KOM fra 2012, viser en kraftig økning av tilfeller siden 2009.) For det andre, vil vi ha et samfunn der et onde som menneskehandel bekjempes indirekte ved bruk av makt mot sexkjøpere, som i all hovedsak ikke har noe å gjøre med menneskehandel, samtidig som det går såpass utover sexarbeidere generelt, som vi har sett at det gjør? Skal sexkjøpere og sexselgere gjøres til midler på denne måten?

Vi trenger en annen tilnærming
Det finnes andre tilnærminger utover det å ville forby handlinger noen av oss ikke liker og å oppdra samfunnet holdningsmessig gjennom slike lovforbud, og der kampen mot menneskehandel trolig er bedre. Heldigvis. Fokuset om hvorvidt vi skal ha en sexkjøpslov eller ikke er altfor snever.

Sexkjøpsloven har en rekke negative virkninger på levevilkårene til sexarbeidere. Det er den ikke alene om.

Vi har sett at sexkjøpsloven har en rekke negative virkninger på levevilkårene til sexarbeidere. Det er den ikke alene om. Hallikparagrafen har blitt kraftig kritisert for måten den blir brukt til å kaste sexarbeidere ut av leilighetene sine og hvordan de blir fratatt depositumet, alene fordi de selger sex. Et annet problem med denne loven er at den gjør det umulig for sexarbeidere å jobbe sammen, å organisere seg eller ta i bruk vakthold, tiltak som vil gjøre det tryggere. For det tredje er hallikparagrafen uansett foreldet og overflødig. All relatert aktivitet som er uønsket eller skadelig dekkes uansett av loven om menneskehandel, da den straffer med fengsel inntil 5 år, «den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til prostitusjon eller andre formål«(§224a).

Ser man på hva det er hallikparagrafen dekker, men som ikke dekkes av menneskehandelparagrafen, er det utelukkende tjenester som kan være til hjelp for sexarbeidere. (Rapporten selv skriver at «hallikvirksomhet» kan øke sexarbeideres sikkerhet og profitt. (side 44)). Hvorfor skal vi da på død og liv bevare denne paragrafen? Den må skrotes.

Det er på tide å skifte fokus fra det vi kan forby til hvordan vi konkret og positivt kan forbedre vilkårene til sexarbeidere, og slutte å jobbe mot dem. Muliggjøre sikkerhetstiltak, styrke rettsikkerheten. Og ikke minst, få bukt med hva som i følge sexarbeidere over hele kloden er enige om er deres verste fiende, det sosiale stigma som bidrar til at de blir ansett som en pariakaste. Alt dette er fullt ut forenlig med hjelpetiltak for de som vil ut.

Holdninger som Arbeiderpartiets Ragni Løkholm Ramberg eller Høyres Stian Berger Røsland om at målet for loven aldri var å gjøre livet bedre for sexarbeidere, en holdning dypt forankret i forbudstilnærmingen, er ikke regjeringen verdig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden