Idédebatt

En reaksjonær danske

«Å være jorden tro» betyr for Krarup at hver enkelt skal leve sitt liv i den konkrete virkelighet, heller enn å henfalle til idealisme, spekulasjoner og abstraksjoner, skriver Åsmund Bakkevig.

Photo: Folketinget

Søren Krarup er en av få grunnleggende reaksjonære tenkere i Skandinavia, og kanskje den eneste med både politisk og intellektuell innflytelse.

I disse dager, hvor Burke-siterende Bannon sitter sentralt plassert i det Hvite hus, kan det være interessant å kikke litt på reaksjonære tankers innflytelse i vår del av verden. Den er ikke veldig stor, men i Danmark finnes det en Burke-inspirert, erklært reaksjonær teolog som i en tiårsperiode satt på Folketinget for Dansk Folkeparti, og blant annet bidro til utformingen av innstrammingene i den danske innvandringspolitikken etter Anders Fogh Rasmussens valgseier i 2001. I tillegg til å ha forfattet et trettitalls bøker, er han far til Katrine Winkel Holm og folketingsrepresentanten Marie Krarup (DF), begge markante stemmer i dansk debatt.

Jorden tro

Dersom man vil ha et bilde av Søren Krarup og noen av dem han har betydd noe for, kan man lese festskriftet til hans 70-årsdag, Jorden tro (2007). Blant bidragsyterne finner man den konservative skribent Kasper Støvring, journalisten Lars Hedegaard, den borgerlige debattant og professor emeritus Hans Hauge, tidligere redaktør for ExtraBladet, Sven Ove Gade, filosofen Kai Sørlander, forfatteren Ole Hyltoft, en rekke mer eller mindre kjente yngre teologer som Sørine Gotfredsen og Claus Thomas Nielsen, samt nåværende justisminister, Søren Pind. Listen over bidragsytere teller en rekke kjente ansikter på den danske høyresiden og gir en pekepinn om Krarups intellektuelle innflytelse, om enn ikke alle er like begeistret for alle sider ved Krarups tenkning.

For å begynne med begynnelsen: Søren Krarups virksomhet er særlig knyttet til det teologiske tidsskriftet Tidehverv, et tidsskrift som ble startet i 1926 som en reaksjon på det de tidlige tidehververne oppfattet som liberalteologiens hegemoni i dansk kirkeliv og samfunn. Den klassiske tidehvervsteologien ble utformet under påvirkning særlig av Barth, Luther og Kierkegaard, og var sterkt preget av undergangsstemningen etter første verdenskrig. Tidehverv begynte som, og er fortsatt, et arbeidsfellesskap sentrert rundt et tidsskrift og et årlig sommermøte. «Å være jorden tro» ble et tidlig motto for bevegelsen.

Mottoet, som de hentet fra Nietszche, betydde for dem et oppgjør med all form for idealisme, det være seg i kristen eller sekulær støpning. Tidehverv var fra starten av antimoralistisk og antipietistisk. Ikke minst ble tidehververne kjent for sin skarpe tone. Dikterpresten Kaj Munk mente at deres budskap kunne oppsummeres slik: «Gud er alt, jeg er intet og du er en idiot». I Den store danske omtales tidehvervsteologien som det vesentligste nybrudd innenfor teologien i det tyvende århundre, og tidsskriftet utøvde og utøver fortsatt en betydelig innflytelse i dansk kirke- og samfunnsliv.

Søren Krarups far, presten Vilhelm Krarup, var en av Tidehvervs tidlige redaksjonsmedlemmer og motstandsmann under andre verdenskrig. Søren Krarups virke står i forlengelsen av dette. Hans grunntanke er følgende: Gud er i himmelen, og mennesket er på jorden. De bærende ideer i Krarups forfatterskap formes allerede på slutten av 50-tallet, men intensiveres etter 1968. 1968 er året hvor det han kaller «den politiske syke», får et gjennombrudd. Den politiske syke kjennetegnes ved svermeri for totalitære ideologier av sosialistisk og kommunistisk art, overdreven fremskrittstro, individualisme hinsides bånd til kristendom, familie og nasjon.

I det 20. århundres ideologier ser Krarup en sammenblanding mellom det himmelske og det jordiske, der abstrakte prinsipper blir tredd ned over virkeligheten. Med dette som bakgrunn er det også klart at den senere tids motstand mot islam er en fortsettelse av den kampen Krarup har kjempet fra 60-tallet. I islam ser Krarup nok et ahistorisk forsøk på å innføre visse idealer som gjeldende i en virkelighet som aldri er ideell, men alltid konkret og historisk.

Motstand mot ideologier – også demokratiet

Hvis man skal forstå hvor gjennomført Krarup er i sin motstand mot ideologisering av mennesket, kan man lese hans bok Demokratisme (1958). Hovedtanken i denne boken er at også demokratiet, som i utgangspunktet er en styreform for å ivareta og balansere ulike gruppers interesser og spre makten, kan ende med å bli en ideologi som søker å skape demokratiske mennesker. Det demokratiske systemet, en praktisk ordning, utarbeidet med bakgrunn i dårlige erfaringer med enevelde og diktatur, blir dermed et mål i seg selv – en ideologi. Og en ideologi vil søke å forme mennesket, i denne sammenheng å gjøre menneskene om til «demokrater». For Krarup er demokratiet kun en styreform, og styreformer, hevder han, de kommer og går – som moten. Demokratiet er en praktisk styreform, men heller ikke mer, og i hvert fall ikke noe løfte om himmelrike på jord. Gud er, selv etter de såkalte moderne fremskritt, fortsatt i sin himmel.

I Krarups forfatterskap betyr det å være jorden tro at hver enkelt skal konsentrere seg om sin hverdag og leve sitt liv i den konkrete virkelighet, heller enn å henfalle til idealisme, spekulasjoner og abstraksjoner. Som konsekvens av dette avviser han alle ideologer og politiske retninger som, med utgangspunkt i teorier eller idealer, søker å skape et idealsamfunn på jorden – om det så er ved vold eller ved alminnelig politisk kamp. Når mennesket først og fremst kjennetegnes ved sin avskårethet fra Gud – eksplisitt uttrykt i det kristne dogmet om arvesynden, finnes det heller ikke noen særskilt hellige prinsipper, styreformer, ideologier, religioner, verdier, holdninger eller lignende.

Kristendommen er i denne forstand «den sanne nihilisme», fordi den prediker et absolutt skille mellom Gud i himmelen og det ufullkomne menneske på den ufullkomne jord. Politikk blir derfor ikke et spørsmål om å mene eller gjøre «det rette» i overordnet moralsk forstand, men dreier seg først og fremst om kamp mellom ulike interesser. Hans Hauge skriver i den sammenheng at Dansk Folkeparti i følge denne tankegangen må være partiet for «folkets» interesser. Kan folket stemme mot sine egne interesser (DF har fikk jo kun 21,1 prosent av stemmen ved siste Folketingsvalg)? Svaret på spørsmålet er, i følge Krarup, ja – folket kan forledes av propagandister og media, som ved EU-avstemningen i 1972.

Det er i luthersk teologi en tradisjon for å skjelne mellom det verdslige og det åndelige regiment. Det verdslige beskjeftiger seg med lover, med samfunnsordninger, med styre og stell. Det åndelige befatter seg med menneskets frelse. I forlengelsen av dette skjelnet Luther mellom lovens to bruk: den første er den politiske/borgerlige bruk, som «avverger kaos og holder onskapen i tømme», og den andre er den teologiske bruk, som er loven i dens «syndsoverbevisende funksjon». Denne funksjonen oppsummeres i fordringen «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu» (Matteus 22) – en fordring som i den lutherske tenkningen er umulig for det syndige menneske å leve opp til, men som allikevel er menneskets oppgave.

Forsvar for loven

En debatt i Tidehvervs spalter på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet er den såkalte antinomismestriden (antinomi = mot loven). Debatten er vesentlig for å forstå hvordan Krarup utover 80-tallet går tydeligere i innvandringskritisk, nasjonal retning. Begrepet antinomisme refererer ofte til en debatt mellom Luther og Johann Agricola som omhandlet forholdet mellom lov og evangelium i den kristne forkynnelse. Er kristendommens budskap til mennesket kun at det er tilgitt, rettferdiggjort (evangeliet)? Eller har kristendommen også en forkynnelse som sier noe om hva mennesket skal (loven)?

Debatten i Tidehverv viderefører og repeterer i noen grad posisjonene fra den tidlig-lutherske antinomismestrid, men dreier seg i mer utvidet forstand om i hvilken grad kristendommen sier noe spesifikt om menneskelivet, noe som kan føre til at kristendommens forkynnelse om mennesket kan komme i konflikt med styresmaktene eller visse politiske retninger. Krarup er i antinomismestriden en forkjemper for nomos (loven). I hans øyne fører en for ensidig vektlegging av evangeliet i forkynnelsen til at mennesket oppfatter seg som rettferdiggjort, uavhengig av hva slags overtredelser det gjør i sitt forhold til andre eller Gud – kristendommen reduseres til en tilgivelsesautomat og blir derfor likegyldig. Denne forkynnelsen passer, i følge Krarup, som hånd i hanske med seksti- og syttitallets forkynnelse av det frigjorte, ubegrensede menneske. Finnes det ingen lov, finnes det heller ingen synder – og hvem skal da bli rettferdiggjort?

Krarup skjelner i denne sammenhengen mellom lov og moral – moral er selvhevdelse, selvopptatthet, mens loven er radikal og taler til den enkeltes ansvarlighet i øyeblikket. Moralen setter opp regler – for meninger, for oppførsel. Den oppmuntrer til selvgodhet og gjerningsrettferdighet. Loven derimot, viser den enkelte veien til nesten og til ansvar for egne handlinger. Loven forkynner at mennesket skal leve konkret, i øyeblikket, ikke flykte ut i abstraksjoner og utopier eller tro seg rettferdiggjort ved sine meninger eller ved å oppfylle politiske eller religiøse krav. Krarup er tungt inspirert av Kierkegaard i sin tankegang om øyeblikket som stedet der mennesket stilles til ansvar.

Boken Loven (1980), en av de viktigste i hans forfatterskap, inneholder følgende sitat, hvor han henviser til tiden etter 1968: «Vi troede, at alt var muligt og derfor tilladt, og vore omstændigheder syntes at give os ret. Det var tilsyneladende ubegrænset økonomisk vækst, da vi stiftet bo. Alt syntes at være gratis eller i hvert fald yderst billigt […] At strække hånden ud og få den fyldt. Og i sammenhæng hermed en hektisk trang til eksperimenter med sig selv og sit liv. Nye oplevelser, nye pirringer, ny bevidsthedsudvidelse» (s. 8f).

Krarup ser et forfall over hele vesten, et forfall i form av en tiltagende politisering av privatlivet, svekking av tradisjonelle bånd mellom ektefeller, mellom foreldre og barn, og mellom folk og nasjon. Han understreker gang på gang at livet ikke handler om hva man har lyst til og hvor mange «opplevelser» man kan oppnå, men om hva man skal. Til Vestens menneske post-1968, ubundet av grenser, tradisjoner, relasjoner, frigjort fra de tradisjonelle bånd og dertil med en oppfatning av denne ubundethet som rettmessig, forkynner Krarup loven – du skal være Gud og din neste tro.

Utover 80-tallet får dette en stadig mer verdikonservativ og også nasjonal betydning. Krarups magnum opus, Det moderne sammenbrud (1984) er en polemisk påvisning av linjen fra den franske revolusjon til Sovjetunionens gulag-leirer, med mange avstikkere til dansk historie og med Kierkegaard og Marx som den nyere histories store antagonister.

Kierkegaard er for Krarup den jordbundne realist, mens Marx er den ideologiske svermer, som ser mennesket som brikker i arbeidet for en større omforming av virkeligheten. Edmund Burkes vektlegging av tradisjoner og institusjoner får stor betydning i hans forfatterskap, og Burkes Betraktninger om den franske revolusjon utgis av Tidehverv forlag 1987, for første gang på dansk. Tidehvervs forkynnelse om å være jorden tro og ikke tale i luftige abstraksjoner, ikke realisere noe tusenårsrike, ikke strebe etter idealer, får den betydning at historien, slekten, tradisjonen og ikke minst nasjonen blir av avgjørende betydning i den enkeltes liv.

Innvandringsmotstand

Derav kommer innvandringsmotstanden. For Krarup er ikke minst tanken om at mennesker er like, et tankespinn av verste sort. At det skal råde likhet for loven – ja vel, men at mennesker som sådan er like, eller at mennesker fra ulike nasjoner og kulturelle tradisjoner er like, det er for ham ideologisering av menneskelivet og løgnaktig tale, uavhengig av om det er i beste hensikt. Den ideologiske talen om menneskenes likhet fører for Krarup uunngåelig til ensretting på samfunnsnivå. Hans favoritteksempler er Sovjetunionens gulag-leire og terroren etter den franske revolusjon. Der de abstrakte prinsipper får råde, blir de konkrete mennesker ofret. Der man vil ha likhet, kvitter man seg med de ulike.

Vektleggingen av menneskets bundethet til jorden og dermed til tradisjonen og sammenhengen den enkelte fødes inn i, får den konsekvens at Krarup blir en stadig tydeligere motstander av innvandringen til Danmark. En berømt episode inntreffer i 1986. Dansk Flygtningehjælp skal da samle inn penger for å hjelpe flyktninger verden over, men ettersom organisasjonen i Krarups øyne tråkker på sine egne landsmenn ved å støtte den altfor liberale danske innvandringspolitikken, rykker han for egen regning inn en annonse i Jyllands-Posten (med overskriften «Nej, ikke en krone!»). I annonsen oppfordrer han til å si nei til bøssebærerne og gi penger til en annen organisasjon i stedet, den danske Afghanistankomiteen, som utøver sitt virke uten å hetse sine medborgere.

I sin bok om denne perioden, En måned i efteråret, beretter han at aksjonen førte til en strøm av sympatierklæringer, men også bombetrusler og politioppbud ved kirken han skulle preke i samme søndag. Undertittelen på boken er Rapport fra en borgerkrig.

Så er loddet kastet, og Krarup forfatter etter hvert en rekke bøker og artikler om dansk kultur, i tillegg til å engasjere seg i innvandringskritiske sammenhenger, som Den danske forening (stiftet 1987). Ettersom mennesker ikke er like, er naturligvis ikke kulturer like, ei heller nasjoner. Krarup er relativist: man kan, konstaterer han i sedvanlig stil, like gjerne ha avføring på fransk som på dansk. Danmark er ikke noe bedre land enn andre. Men Danmark er nå en gang Krarups land, hans virkelighet, og den forsvarte hans far, motstandsmannen Vilhelm Krarup, under andre verdenskrig, og den forsvarer Søren Krarup femti år senere.

Fordi mennesket skal være jorden tro, ta på seg sin virkelighet, ikke heve seg over den og omskape den etter idealer, for eksempel idealet om et harmonisk, fargerikt fellesskap, må mennesket ta vare på sitt folk og sin nasjon. Med andre ord er begrunnelsen for innvandringsmotstanden sekulær i den betydning at et folk, en nasjon, en stats grenser er jordiske størrelser. Samtidig er ivaretakelsen av det danske folk og landet Danmark som danskenes hjem for Krarup en konkretisering av loven. Å ha et forhold til nesten er i hans øyne ensbetydende med å ha et forhold til folket. Dette begrepet refererer for Krarup til noe konkret. Akademisk spissfindige diskusjoner av typen «Hva er et folk?» interesserer ham ikke.

Det skal sies at loven taler til den enkelte, og det skulle derfor være mulig (for den enkelte!) å tolke dette annerledes, rent teoretisk sett – men naturligvis ikke for Krarup selv. For ham er nasjonalstaten hans og folkets hjem, rammen rundt hans egen og det danske folks virkelighet. Krarups kritikk av de abstrakte menneskerettigheter er en konsekvens av denne tenkningen: Danmark har sin egen historiske virkelighet som ikke kan overstyres av abstrakte ideer om religionslikhet. Derfor har naturligvis kristendommensog folkekirken en særstilling i det danske samfunn og lovverk. Krarup skjelner her mellom religionsfrihet, som han er for, og religionslikhet, som han er i mot.

Innvandringen er for Krarup en konsekvens av abstrakt tenkning, der kulturer og religioner antas å være mer eller mindre like. Slik kan man for eksempel komme til å tenke at islam og kristendom kun er to forskjellige arter av fenomenet «religion»; interessant for den enkelte, likegyldig for samfunnet. For ham er derimot islam en verdensanskuelse som sammenblander det himmelske og det jordiske på en måte som står i krass motsetning til den kristne frihet, der Gud er i himmelen og mennesket på jorden. Islam er i hans øyne et tankesystem med vesentlige trekk til felles med det 20. århundres totalitære ideologier. Likheten består i at islam, som sosialisme, kommunisme og nazisme, søker å innrette samfunnet etter visse ideer eller idealer. I motsetning til kristendommen er islam en lovreligion. Kristendommens har riktignok en lov, men dens funksjon er å fastholde den enkeltes ansvar for sin neste, i øyeblikket. Islam, mener han, er annerledes, med sin hellige lov, sharia, som opphever den enkeltes frihet.

Slik Krarup formulerer det, er én ting muslimene, som naturligvis kan være «søde og venlige» mennesker, en annen ting er islams teologiske og ideologiske innhold, som slik han ser det, «former» det økende antall muslimer som bor og bosetter seg i Danmark. Det er lett å gjøre mye ut av islamkritikken i hans forfatterskap, men i praksis er den kun en forlengelse av den kritikk Krarup i all sin forkynnelse fremfører mot tankesystemer som forkynner at ideer skal overtrumfe den konkrete virkelighet. Innføringen av islam i Danmark er en konsekvens av et slikt abstrakt tankesett, multikulturalismen, som postulerer at mennesker og religioner er like.

Inn i politikken

I perioden der Krarup intensiverer sin innvandringsmotstand, og for så vidt fortsatt, omtales han i visse miljøer som «Sorte Søren», det slås vitser om «førerbunkeren i Seem» (der Krarup bor på sin prestegård), han tegnes som hund og det sies at han er besatt av sin indre svinehund. Den som vil, kan finne fram til en hjemmeside der det samles inn penger i den hensikt å stoppe ham ut etter hans død. Man kan si mye pent om innvandringstilhengere og deres toleranse for folk som er annerledes, men toleransen kan være noe skjevt fordelt.

I 1995 stiftes Dansk Folkeparti. Krarup selv lever et alminnelig liv som familiefar, sogneprest og redaktør for Tidehverv. I tillegg skriver han sin faste spalte i ExtraBladet og deltar i den offentlige debatt.

Krarup har alltid forkynt at kristendommen setter et skille mellom det som er keiserens og det som er Guds (jamfør Matteus 15:22) – en sekulariserende faktor ved kristendommen som gjør at politikk kan være en verdslig affære, fri for teologi og teokrati. Likevel anser han i 2000 situasjonen i Danmark som så kritisk at han takker ja til å stille som folketingskandidat for Dansk Folkeparti. Han blir innvalgt sammen med sin fetter, sognepresten og Tidehvervs-skribenten Jesper Langballe. Han omtaler dette ikke som en politisk handling, men som en «nasjonal verneplikt» – gjort nødvendig av innvandringen. Debatten om hvorvidt Krarup ved å stille til valg gjør teologi til politikk og dermed bryter med den lutherske toregimentslæren, er utgangspunktet for Mette Grosbølls bok Teologisme (2007), derav tittelen.

I alle fall: I 2002 utarbeider Krarup og Langballe, sammen med blant andre daværende minister for flyktninger, innvandrere og integrasjon, Bertel Haarder (forøvrig også tidligere deltaker på Tidehvervs sommermøter) en rekke forslag til innstramminger i innvandringspolitikken, blant dem den kontroversielle 24-årsregelen for å hente ektefelle fra andre land. Innstrammingene vekker internasjonal oppsikt og er starten på en lengre rekke videre innskjerpinger i innvandringsfeltet som gjorde Danmark beryktet, eller populært, i Europa.

Med andre ord er Krarups virke ikke begrenset til idéhistorien, og da han trer ut av Folketinget i 2011 har Dansk Folkeparti som det første høyrepopulistiske (Krarup ville sagt folkelige) parti i Norden hatt langvarig og avgjørende politisk innflytelse som regjeringens støtteparti gjennom ti år. I ettertid har for øvrig Krarup blant annet foreslått å nekte muslimer generelt opphold i Danmark – også her er han forut for sin tid, om man skal se på den senere tids hendelser i USA.

Arven etter Krarup

Jeg skal avslutte denne gjennomgangen med å si noen ord om det man kan kalle arven etter Krarup. Helt konkret sitter som nevnt en datter, Marie Krarup, på Folketinget for DF. En annen datter, Katrine Winkel Holm, er en kjent debattant og formann i det danske Trykkefrihedsselskabet. Agnethe Raahauge, en tredje datter, er i dag redaktør for Tidehverv. Tidsskriftet kommer fortsatt ut fire ganger i året. Det har vært påpekt en viss dreining i Tidehverv, fra fokuset på en negativ kritikk av alle slags ideologiserende tendenser til en vektlegging av kristendommens positive betydning for sivilisasjon og samfunn – en utvikling som blant annet har gjort at skribenter i det lutherske tidsskriftet har vist interesse for katolske tenkere og forfattere som Tolkien, Chesterton og Ratzinger.

Det kan også nevnes at Krarup var med på å opprette Trykkefrihedsselskabet, hvis pris i 2016 gikk til den konservative engelske filosof Roger Scruton (tidligere mottakere er Thilo Sarrazin, Mark Steyn, Geert Wilders, Olga Romanova, Flemming Rose og Kurt Westergaard). Den kjente innvandringskritiske skribent Mikael Jalving har skrevet en biografi om ham, Søren Krarup og hans tid (2014). Forøvrig er den skarpe tonen i Danmark når det gjelder innvandringsspørsmål, islam og flerkultur som kjent blant Europas hardere (noen vil antagelig si ærligere), også en del av arven etter Krarup.

Det finnes også enkelte forbindelser mellom Tidehverv og Norge. Documents redaktør Hans Rustad vært til stede ved flere av Tidehvervs sommermøter, og både Winkel Holm og Marie Krarup har vært publisert på nettstedet. Søren Krarup er en av ytterst få grunnleggende reaksjonære tenkere i Skandinavia, og kanskje den eneste med både politisk og intellektuell innflytelse. Alene dette gjør ham verdt å lese, uavhengig om man nå er enig eller uenig i hans standpunkter.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden