Nekrolog

En religiøs blasfemiker

Børre Knudsens liv og gjerning rommet flere paradokser. Ett av dem var at han bidro til avkristningen av Norge, et annet at hans kamp mot abortloven minnet mye om karikaturtegnernes kamp mot de sårede, religiøse følelser.

Børre Knudsens liv og gjerning rommet flere paradokser. Ett av dem var at han bidro til avkristningen av Norge, et annet at hans kamp mot abortloven minnet mye om karikaturtegnernes kamp mot de sårede, religiøse følelser.

Et minne fra rundt 1990: Anti-abortorganisasjonen Pro Vita arrangerer møte på Universitetsplassen. Fra der hvor jeg står, litt lenger nede på Karl Johan, ser og hører jeg lite av det som foregår. Bare noen sørvestlandske megafon-stemmer og en sang der ordet «Jesus» forekommer hele tiden når fra tid til annen ned til meg, gjennom trafikkbruset og over muren av bistre, voktende politifolk med skjold.

Og ganske riktig: Motdemonstrantene lar ikke vente lenge på seg. En liten flokk med taktfast marsjerende kvinner kommer ned fra Rosenkrantzgate og svinger opp mot politisperringene. Ropene gjaller nedover gaten:
Hva er Pro Vita?
Mordere! Mordere!
Hva er Bondevik?
Hitler, Hitler, Hitler!

Etter hvert stiller de seg opp foran politisperringene og forkynner at de er her for å «forsvare en norsk lov.» At lovens angivelige forsvarere blir stoppet av den samme lovens håndhevere, er et tankekors de åpenbart ikke reflekterer over.

Fanatiker?
Abort er fremdeles kontroversielt, noe den opphetede debatten om reservasjonsrett viser. Da Norges kanskje mest markante abortmotstander døde 17. august, var det pussig å se hvor mye godt folk plutselig hadde å si om ham. At avisen Dagen hadde «Hjertelig takk, Børre Knudsen» som overskrift på lederen neste dag, er neppe så overraskende. Men også andre var svært rosende. På Twitter skrev Ove Vanebo at han riktignok var uenig med den gamle presten i nesten alt, men at Knudsen «skal ha for å stå på prinsippene.» Andre skrev om mannens ubestikkelighet, eller kalte ham en profetisk skikkelse den moderne kulturen ikke kunne tåle.

Var Børre Knudsen det vi i vårt liberale, humanistiske samfunn frykter mest – var han en fanatiker? Var det fanatismens tyranniske ukjærlighet som møtte oss i hans brennende blikk?

Makt mot meninger
Det er lett å se Børre Knudsen som en «mørkemann», en eksponent for en konservativ kristendom som i sin ytterste konsekvens kunne utvikle teokratiske tendenser. Knudsens politiske kongstanke var at abortloven var grunnlovsstridig, siden den etter hans skjønn var uforenlig med kristen etikk, og siden kristendommen var knesatt som statsreligion i Grunnloven. Dette resonnementet innebar at verdslig lovgivning måtte underordnes teologien. Sammen med de drastiske, stunt-pregede aksjonsformene førte slike ideer til Knudsen og hans få tilhengere ble avfeid som marginale skrullinger.

Knudsens politiske kongstanke var at abortloven var grunnlovsstridig, siden den etter hans skjønn var uforenlig med kristen etikk.

Kanskje er det mer interessant å se Børre Knudsen som en som satte det norske demokratiets kjerneverdier på prøve. Knudsen og andres demonstrasjoner mot abort var ofte sjenerende eller upassende, og i noen tilfeller klart ulovlige; det siste gjelder ikke minst den «oppsøkende» virksomheten på sykehusavdelinger der abort ble foretatt. Likevel må det ikke glemmes at også ulike feministiske og venstreorienterte grupper brukte rå makt for å terrorisere abortmotstanderne til taushet. Møter og demonstrasjoner mot abort har i alle år vært avhengige av politibeskyttelse. Når denne beskyttelsen har uteblitt, har det ofte gått langt verre enn i eksempelet over.

Rettighetsfundamentalisme
Hatet til Knudsen og hans meningsfeller viser dessverre at en ikke ubetydelig del av norsk venstreside har retthaverske, nærmest fascistoide trekk. Å påstå at man forsvarer en norsk lov er selvsagt rent tøv, når man i realiteten vil hindre andre i å bruke sin lovfestede rett til frie ytringer. Og folk som presterer å kalle politiske motstandere for Hitler eller mordere, er i hvert fall ikke mindre ekstreme enn det abortmotstanderne er.

Kvinners «rett til å bestemme over sin egen kropp» har blitt opphøyd til en slags udiskutabel moralsk sannhet.

Bak alt dette ligger en form for rettighetsfundamentalisme. Kvinners «rett til å bestemme over sin egen kropp» har blitt opphøyd til en slags udiskutabel moralsk sannhet. Dette er blitt en slags fasit på hva abort handler om. Alternative forståelsesformer – som at fosteret ikke uten videre kan sees som en del av denne kroppen – blir knapt sett på som legitime ytringer. Det finnes riktignok saklige argumenter for abort, som det er fullt mulig å slutte seg til, men altfor ofte er dette bare et forsøk på å rasjonalisere et subjektivt og emosjonelt standpunkt: Dette har jeg rett til, og dette skal ingen få ta fra meg! Rettigheter blir noe egendefinert, normgivende instanser utenfor ens egen lille boble av subjektiv selvrettferdighet blir irrelevante.

Slike holdninger blir et demokratisk problem. At demokrati innebærer at man ikke alltid får det som man vil, at man ikke alltid har rett – selv om man selv føler og tror at man har det – at det faktisk er lovgivernes suverene rett å når som helst avskaffe eller innskrenke retten til for eksempel abort, og at det er enhver borgers rett å agitere for slike endringer – dette er demokratiske selvfølgeligheter som er selvinnlysende for de fleste mennesker over trassalder-stadiet. Men altså ikke for de militante kvinnesaksaktivistene.

Var det fanatisme, det jeg så i Oslo sentrum den dagen for så mange år siden? Ja, det var det. Men den kom ikke fra de Jesus-glade menneskene på Universitetsplassen.

En raritet
Hjertelig takk – men for hva? Børre Knudsen tapte kampen mot abortloven, kampen for å beholde presteembetet, kampen for troens politiske hegemoni. I en viss forstand var han dømt til å tape. Hans steilhet og krasse stunt-aktivisme skremte mange mulige sympatisører bort. Hans forsøk på å unndra seg embetspliktene – eller den «statlige delen av embetet» som det het i hans egen terminologi – førte nødvendigvis til avskjedigelse. Og kampen for å knesette kirken som samfunnets øverste normgivende instans var tapt lenge før Arnulf Øverlands tid. Om noe bidro Knudsens liv og gjerning til å understreke at stat og kirke måtte skille lag. Sinnaprestens grunnlovsargumentasjon demonstrerte kirkens avmakt overfor det sekulære samfunn; statskirkebygget ble så å si revet innenfra. Slik sett har Børre Knudsen bidratt til sekulariseringen av Norge.

Om noe bidro Knudsens liv og gjerning til å understreke at stat og kirke måtte skille lag.

Børre Knudsen var en raritet. I en tid da kjendisprester går med fotballskjerf og vier folk i telefonkiosker, var Knudsen en slags brennende busk, med et budskap vi ikke kunne eller ville forstå. Børre Knudsen, het det i tidsskriftet Kontrast en gang på 80-tallet, var ikke av Dagbladets verden. For moderne, sekulære mennesker kunne det å forholde seg til hans budskap være like vanskelig som å lese Det gamle testamente på originalspråket.

De krenkede følelsers tyranni
Likevel er han på sett og vis skremmende relevant. Den motstanden Knudsen og hans meningsfeller møtte – og møter – handler i stor grad om følelser. Abortmotstand rører i dagens Norge ved et ømt ideologisk punkt, den utfordrer en type politisk korrekt rettighets- og likestillingstenkning som nærmest er blitt opphøyet til noe hellig. Ut fra dette perspektivet kan Knudsen ikke kalles noen representant for patriarkatet eller «makta», slik han ofte ble fremstilt av sine motstandere. Tvert imot fremstår han som maktkritisk, som den som tør der andre tier, og tar opp ting som er tabu.

Slik ble Knudsen blasfemikeren, den som krenker det som andre holder hellig. I dette minner han mye om Kurt Westergaard, Lars Vilks og de andre karikaturtegnerne som utfordret muslimenes religiøse følelser. Som dem møtte Knudsen de krenkede følelsers tyranni. Når vi – de fleste av oss i hvert fall – ubetinget solidariserer oss med karikaturtegnere som blir drapstruet eller får øksemenn på besøk, bør vi også tenke litt på hvilken pris Knudsen og andre i hans leir har måttet betale for sitt engasjement.

Demokratiets kjerneverdi
Skal vi lære noe av Børre Knudsens liv, må det være betydningen av ytringsfrihet. Ytringsfriheten er langt mer grunnleggende enn andre rettigheter, som retten til abort. Har jeg ikke ytringsfrihet, har jeg heller ikke noe legalt politisk middel for å kjempe for andre rettigheter av noe slag. Vi kan ikke gå på akkord med ytringsfriheten, heller ikke for å forsvare våre yndlingslover, eller ting vi tror vi har krav på.

Skal vi lære noe av Børre Knudsens liv, må det være betydningen av ytringsfrihet.

Når sterke pressgrupper, det være seg kvinneaktivister eller andre, bruker makt og trusler for å frata andre ytringsfriheten, bør vi derfor vite hvem som har krav på vår støtte. Ytringsfriheten er kanskje demokratiets fremste kjerneverdi. Børre Knudsen testet ut hvor langt den verdien bar i praksis. Resultatet var ikke udelt flatterende for demokratiet.

«Når jeg er død, så legg meg i en søppelsekk og kast meg foran Stortinget», sa den stridbare presten en gang. Kanskje ville han ikke likt de forsonlige minneordene som har fylt mediene de siste dagene. Det vil i lang tid være ufred ved Børre Knudsens minne. For en mann som ham er det slett ikke noe dårlig ettermæle.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden