En rettighets- og konsekvensetisk analyse av narkotikapolitikken

Det er liten grunn til å tro at vi vil se noen vesentlige retningsendringer i norsk narkotikapolitikk med det første, selv om vi i dag langt på vei har den verst tenkelige narkotikapolitikken.

Publisert   Sist oppdatert

Det er liten grunn til å tro at vi vil se noen vesentlige retningsendringer i norsk narkotikapolitikk med det første, selv om vi i dag langt på vei har den verst tenkelige narkotikapolitikken.

Jeg har hittil aldri ytret et ord offentlig om mitt syn på narkotikapolitikk, om jeg støtter en forbudslinje eller en liberalisering. Grunnen til det er ikke at jeg ikke har hatt oppfatninger om saken, men heller at jeg er opptatt av så mange andre sider ved rusmiddelproblematikk, og når man først har ytret noe om forbud eller liberalisering, synes det å være vanskelig å få diskutert noe annet enn dét. Videre føres debatten ofte på et så labert nivå, at det i seg selv er lite tiltrekkende. Det er dype skyttergraver og lite rasjonell meningsutveksling. Men nå har jeg, litt motvillig, latt meg overtale til å snakke om dette emnet her i dag.

Filosofer liker gjerne å ha orden i begrepene, og da vil vi helst ha en definisjon, men det er alt annet enn enkelt å definere hva som bør menes med narkotika. Hvis man for eksempel sier at det er et kjemisk stoff som påvirker kropp og/eller bevissthet på en bestemt måte, vil man få med mat, vann og luft på kjøpet. Så kan vi prøve å stramme inn ved å legge til nye kriterier, men heller ikke det vil gi oss en hensiktsmessig avgrensning. For enkelhets skyld vil jeg derfor bruke en ekstensjonaldefinisjon hvor vi med ”narkotika” skal mene det som til enhver tid er angitt av narkotikaforskriften.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her