Ideer

En rettighets- og konsekvensetisk analyse av narkotikapolitikken

Det er liten grunn til å tro at vi vil se noen vesentlige retningsendringer i norsk narkotikapolitikk med det første, selv om vi i dag langt på vei har den verst tenkelige narkotikapolitikken.

Det er liten grunn til å tro at vi vil se noen vesentlige retningsendringer i norsk narkotikapolitikk med det første, selv om vi i dag langt på vei har den verst tenkelige narkotikapolitikken.

Jeg har hittil aldri ytret et ord offentlig om mitt syn på narkotikapolitikk, om jeg støtter en forbudslinje eller en liberalisering. Grunnen til det er ikke at jeg ikke har hatt oppfatninger om saken, men heller at jeg er opptatt av så mange andre sider ved rusmiddelproblematikk, og når man først har ytret noe om forbud eller liberalisering, synes det å være vanskelig å få diskutert noe annet enn dét. Videre føres debatten ofte på et så labert nivå, at det i seg selv er lite tiltrekkende. Det er dype skyttergraver og lite rasjonell meningsutveksling. Men nå har jeg, litt motvillig, latt meg overtale til å snakke om dette emnet her i dag.

Filosofer liker gjerne å ha orden i begrepene, og da vil vi helst ha en definisjon, men det er alt annet enn enkelt å definere hva som bør menes med narkotika. Hvis man for eksempel sier at det er et kjemisk stoff som påvirker kropp og/eller bevissthet på en bestemt måte, vil man få med mat, vann og luft på kjøpet. Så kan vi prøve å stramme inn ved å legge til nye kriterier, men heller ikke det vil gi oss en hensiktsmessig avgrensning. For enkelhets skyld vil jeg derfor bruke en ekstensjonaldefinisjon hvor vi med ”narkotika” skal mene det som til enhver tid er angitt av narkotikaforskriften.

Det finnes ingen perfekte løsninger, så det er heller snakk om å forsøke å finne det alternativet som samlet sett gjør minst skade.

Det jeg har tenkt å gjøre i det følgende, er å forsøke å gjennomføre en noenlunde nøktern etisk analyse av hva slags narkotikapolitikk som er minst uheldig. Det finnes ingen perfekte løsninger her, så det er heller snakk om å forsøke å finne det alternativet som samlet sett gjør minst skade. Selv om jeg skal foreta en etisk analyse, skal jeg ikke gå inn på om rusmiddelbruk generelt eller bruk av noen spesifikke rusmidler bør betraktes som umoralsk. Det er helt greit at noen mener at bruk av rusmidler umoralsk, men det er i grunnen irrelevant for narkotikapolitikken, som skal sette de helsepolitiske, regulatoriske og eventuelt strafferettslige rammene for bruk av rusmidler. Jeg legger til grunn at vi opererer innenfor rammene av allment aksepterte prinsipper i det liberale demokratiet. Det er forhåpentlig en ukontroversiell forutsetning. Liberale rettigheter gir rettighetsholderne et rom til å foreta valg, og innenfor visse grenser: retten til å foreta umoralsk valg. En grunnpilar i liberale samfunn er skillet mellom juss og moral. Det skal være lov å være umoralsk, men det er selvfølgelig fortsatt umoralsk å være umoralsk. Kort sagt: Jussens rammer skal være vesentlig videre enn moralens. Derfor er spørsmålet om hvorvidt narkotikabruk er moralsk eller umoralsk simpelthen irrelevant her.

Vi må videre legge til grunn at narkotikapolitikken bør være kunnskapsbasert. Det har den foreløpig vært i bare begrenset utstrekning. I realiteten har det ikke skjedd noen avgjørende retningsendringer i norsk narkotikapolitikk siden 1968, da vi fikk narkotikaparagrafen. Endringene som har funnet sted, har i det vesentlige bestått i en stadig skjerpelse av strafferammene for import og omsetning, og en varierende grad av rettslig forfølgelse av brukerne. Formålet med politikken er å begrense omfanget av negative konsekvenser av narkotikabruk. Det er selvsagt et legitimt formål som de fleste kan enes om. Spørsmålet er heller knyttet til midlene som kan brukes for å nå målet, om de generelt er legitime og om de er rimelige med henblikk på tap og gevinst.

Verken flertallets forslag om avkriminalisering eller den samlede komiteens forslag om reduksjon i straffenivå vant gehør hos politikerne.

Sist gang vi hadde en reell mulighet for endring av narkotikapolitikken var da flertallet i Straffelovskommisjonen på begynnelsen av 2000-tallet gikk inn for avkriminalisering av kjøp, bruk og besittelse til eget bruk. Hovedbegrunnelsen til flertallet i kommisjonen var at bruken bare i begrenset utstrekning påførte andre enn brukeren selv en skade. Videre ble det hevdet at strafferettslige tiltak er dårlig egnet til å oppnå helsepolitiske og sosialpolitiske mål, samt at det finnes andre lover som gir hjemmel til tiltak overfor dem som utsetter sin helse for alvorlig fare. Mindretallet argumenterte for at avkriminalisering ville sende feil signal til unge. Imidlertid mente en samlet kommisjon at straffenivået burde reduseres. Verken flertallets forslag om avkriminalisering eller den samlede komiteens forslag om reduksjon i straffenivå vant gehør hos politikerne. Som jeg vil komme til avslutningsvis, er det liten grunn til å tro at vi vil se noen vesentlige retningsendringer i norsk narkotikapolitikk med det første, selv om mine konklusjoner går i retning av at vi i dag langt på vei har den verst tenkelige narkotikapolitikken.

Bevisbyrde
I en debatt av dette slaget, vil det ofte være utslagsgivende hvem som har bevisbyrden, og begge sider forsøker å legge bevisbyrden i fanget på motstanderen. Hvem bør egentlig ha bevisbyrden i legaliseringsspørsmålet? Tilhengerne av forbudslinjen kan henvise til det nokså anerkjente prinsippet om at bevisbyrden ligger hos den som vil forandre status quo, altså tilhengerne av avkriminalisering eller legalisering. Det er ikke urimelig. På den annen side kan motstanderne av forbudslinjen henvise til det liberale prinsippet om at bevisbyrden alltid ligger hos den som vil begrense borgernes frihet. Det liberale grunnpremisset er at enhver person har rett til å gjøre som han ønsker såfremt det ikke gis en god begrunnelse for at personen ikke skal ha anledning til å handle slik. Personen behøver i utgangspunktet ikke gi noen begrunnelse for handlemåten – det er mer enn tilstrekkelig at han for eksempel bare sier at han har lyst til å handle slik. Den som ønsker å hindre personen i å handle slik, gjennom et forbud eller lignende, har derimot en begrunnelsesbyrde, og hvis denne ikke er oppfylt, er det heller ikke legitimt å hindre personen i hans foretrukne handlinger. Begrunnelsen må videre gis en form som er forståelig for den jevne borger, som skal ha anledning til å ta til orde for eller mot den. Frihetens begrensninger er unntakene som må begrunnes eksplisitt nettopp fordi de innebærer en svekkelse av et gode av en høy orden. Samtidig viser dette at friheten ikke er et absolutt gode fordi det kan gis begrunnelser for at den bør begrenses fordi andre goder kan veie tyngre i gitte situasjoner. Det foreligger uansett en presumpsjon for frihet, og den som vil begrense denne, har begrunnelsesbyrden.

Dette tilsier etter min mening at begge parter har en begrunnelsesbyrde, forbudstilhengerne for at friheten bør begrenses og forbudsmotstanderne for at status quo bør forlates. Det er en fordeling av begrunnelsesbyrde som begge parter burde kunne akseptere. Hva innebærer begrunnelsesbyrden for de to partene mer spesifikt?

Forbudstilhengeren må begrunne:

  • Det er legitimt for en stat å hindre borgerne i å bruke bestemte rusmidler gjennom forbud på grunn av skadene brukerne påfører (a) seg selv og/eller (b) andre.
  • Konsekvensene av et forbud er bedre enn konsekvensene av ikke å ha det.

Forbudstilhengeren vil måtte begrunne både (1) og (2), og de vil gjerne også være forbundet med hverandre ved at det nettopp er hensynet til skadebegrensning som gir staten myndighet til å begrense rusbruken.

Forbudsmotstanderen må begrunne:

  • Det er ikke legitimt for en stat å hindre borgerne i å bruke bestemte rusmidler gjennom forbud.
  • Konsekvensene av et forbud er dårligere enn konsekvensene av ikke å ha det.

I utgangspunktet behøver forbudsmotstanderen bare begrunne (1) eller (2). Hvis det av rettighetsetiske grunner ikke skulle være legitimt å hindre borgere i å bruke rusmidler, er det i utgangspunktet av underordnet betydning at dette gir dårligere konsekvenser enn å ha et forbud. Videre: Hvis den konsekvensetiske analysen skulle vise at et forbud har dårligere konsekvenser enn avkriminalisering eller legalisering, er det irrelevant hvorvidt staten i utgangspunktet kan ha retten til å hindre borgere i å bruke bestemte rusmidler.

Nå kan det imidlertid tenkes at en tilhenger av en forbudslinje synes at det er urettferdig at han må begrunne både (1) og (2), mens motstanderen kan nøye seg med å begrunne én av dem. La oss derfor være generøse mot tilhengeren av forbudslinjen, og si at motstanderen også er forpliktet til å begrunne både (1) og (2). (1) og (2) belyses ut fra ulike normative, etiske teorier. (1) hører inn under deontologien, altså rettighetsetikken, mens (2) hører inn under konsekvensetikken. Følgelig må vi først gjennomføre en rettighetsetisk drøftelse, og deretter en konsekvensetisk.

Rettigheter
I den rettighetsetiske drøftelsen, velger jeg å legge mye vekt på retten til selvbestemmelse, altså autonomi. Begrepet ”autonomi” betegner både en evne og en status som impliserer visse rettigheter. De to betydningene henger sammen: Statusen tilkjennes noen på grunn av evnen. Det vil også si at det kan ha konsekvenser for statusen hvis evnen forringes vesentlig. Hos alle mennesker over en pragmatisk angitt aldersgrense har vi en presumpsjon om evne til autonomi, og av dette følger visse rettigheter. Å ha status som autonom er å ha autoritet til å bestemme over en sfære av ens eget liv, og det er illegitimt for andre å gripe inn i denne sfæren med makt såfremt dette ikke er autorisert av aktøren selv. Å være autonom er å være selvstyrende. Vi vil være autonome fordi dette er uløselig knyttet til selve menneskeverdet, til det som gjør oss annerledes enn alle andre dyr. Å være autonom er å være ansvarlig for sitt eget liv, både for det som går bra og det som slett ikke går bra.

I utgangspunktet er skade på andre personer det eneste som kan begrunne bruk av makt mot en borger

Grunntanken er at individer og grupper i hovedsak må få leve livene sine i samsvar med de oppfatningene de har om hva som gir livet verdi og mening. John Stuart Mill beskriver det som ”en sirkel rundt ethvert menneskelig individ”, som ikke noen skal ha anledning til å tre innenfor såfremt dette ikke er autorisert av individet selv. Det må samtidig settes grenser for vår frihet, særlig av hensyn til andre. Spørsmålet er hvor disse grensene skal gå. Her legger jeg meg i utgangspunktet på samme linje som filosofen John Stuart Mill. Ifølge Mill lærer en person seg hva som er hans eller henne bestemmelse her i livet ved å foreta det han kaller livseksperimenter, og etter hvert kommer man forhåpentlig frem til noe som passer for en. Den eneste begrensningen på disse livseksperimentene settes av det såkalte skadeprinsippet, dvs. at man kan gjøre hva som helst såfremt man ikke påfører andre en skade som krenker deres rettigheter. En persons eget beste, enten i fysisk eller åndelig forstand, er ikke en tilstrekkelig grunn til tvangsbruk mot personen. I utgangspunktet er skade på andre personer det eneste som kan begrunne bruk av makt mot en borger – og ikke en hvilken som helst skade, da det må være en skade som i en eller annen forstand utgjør en krenkelse av den andres rettigheter.

I det vesentlige utgjør rusmiddelbruk victimless crimes

I det vesentlige utgjør rusmiddelbruk victimless crimes, og følgelig mangler en viktig del av begrunnelse for inngripen. At det er en stor belastning å ha en rusmisbruker i ens familie, er ikke en krenkelse av en rettighet. Skadeprinsippet tilsier at personer bør ha retten til å bruke et hvilket som helst rusmiddel, selv om det ikke er til personens beste å gjøre det, fordi rusmiddelbruken ikke utgjør en krenkelse av andres rettigheter. Likevel å forby folk å bruke rusmidler er et uttrykk for paternalisme. Paternalisme kommer i mange ulike varianter. Det de alle har til felles er at man overstyrer en persons selvbestemmelsesrett idet man mener at personen ikke er i stand til å handle i samsvar med hans eller hennes beste interesse. Hovedproblemet med paternalisme er at den innebærer en fornektelse av det menneskelige ved mennesket, av evnen vi har til å ta kontroll over og forme våre egne liv, enten vi gjør det på dumme eller intelligente måter. Selvkontroll og dømmekraft er for paternalisten noe folk bør forskånes fra å måtte utøve. Paternalisten vil til og med kunne hevde at det bare er gjennom slike begrensninger at man kan få lagt til rette for sann, positiv frihet, fordi folk her er frie til å være akkurat slik paternalisten mener at de rasjonelt sett bør være. Et vesenstrekk ved et noenlunde liberalt samfunn er derimot at folk må ha frihet til å foreta uhyre dumme valg, såfremt de ikke er til utilbørlig skade for andre.

Det grunnleggende kravet til en intervensjon, må være noe mer enn at person foretar dårlige beslutninger eller er dårlig tilpasset sine omgivelser. Det må påvises en dysfunksjonalitet som undergraver personens evne til å kontrollere seg selv. Selv der det kan dreie seg om svært alvorlige konsekvenser for en pasient med en somatisk lidelse, hvor vi mener at pasienten foretar et uhyre dårlig valg, vil vi innrømme pasienten retten til selvbestemmelse. Hvis en pasient med en livstruende sykdom nekter å la seg behandle, til tross for at det finnes en behandling som antakelig vil lykkes og har få alvorlige bivirkninger, vil vi normalt gi pasienten anledning til å nekte å bli behandlet. Pasientens rett til selvbestemmelse veier tyngre enn hensynet til hva vi mener er pasientens beste. Et tilsvarende hensyn bør gjøre seg gjeldende for bruk av rusmidler.

Hvis konsekvensene av fri rusmiddelbruk blir svært alvorlige, vil vi ha god grunn til å begrense denne friheten.

Den rettighetsetiske analysen faller ganske klart ut til fordel for motstanderne av forbudslinjen. Den grunnleggende retten til selvbestemmelse tilsier at folk selv bør få vurdere hva de ønsker å gjøre med livene sine. Det avgjør imidlertid ikke nødvendigvis saken. Selv er jeg det som kalles svak konsekvensialist. I de fleste tilfeller vil den svake konsekvensialisten være enig med rettighetsetikeren, men den svake konsekvensialisten vil hevde at det kan finnes tilfeller der konsekvenser veier tyngre enn for eksempel hensynet til et individs rettigheter. Hvis det viser seg at konsekvensene av å respektere en gitt rettighet blir svært dårlige, kan altså det være en tungveiende grunn til å sette rettigheten til side. I vårt tilfelle betyr det at hvis konsekvensene av fri rusmiddelbruk blir svært alvorlige, vil vi ha god grunn til å begrense denne friheten. La oss derfor vende oss mot en konsekvensetisk analyse.

Konsekvenser
En konsekvensetisk analyse må vurdere gevinst og tap ved et forbudsregime versus andre løsninger. Det finnes ingen omfattende nytte-kostnadsanalyser av fordeler og ulemper ved en forbudslinje. Det knytter seg betydelig usikkerhet til mange av de tallene vi må bruke i en slik analyse, men det er ingen annen vei utenom det enn å bruke de beste tallene vi har og forsøke å fremskaffe bedre tall.

Det generelle forbruket av narkotiske stoffer er relativt lavt i Norge, sammenlignet med andre europeiske land, selv om det ligger høyt for enkelte stoffers del, som amfetamin. Det kan tilsi at det tunge forbudsregimet, med et høyt straffenivå, virker. På den annen side finnes det andre land med liberale regimer som også har relativt lavt forbruk og det finnes land med strengere forbudsregime og høyere straffenivå som har høyere forbruk. Når vi sammenligner ulike land, eller delstater i USA, er det vanskelig å se en klar sammenheng mellom forbruksnivå og forbud eller et mer liberalt regime. Det er muligens en reell effekt av forbudslinjen, men den er nok i så fall relativt begrenset. Det er heller ikke så mye som taler for at skjerpelsen av straffenivåene har virket særlig preventivt. Det er i utgangspunktet ønskelig med et lavere snarere enn et høyere forbruk, men gevinsten i reduksjon av forbruk må veies opp mot kostnadene ved å ha et slikt forbud.

Vi må være klare på at det er skader forårsaket av bruk, snarere enn bruk som sådan, som ønskes redusert. De er ikke proporsjonale. Man kan ha et lavere nivå av bruk i et land enn i et annet men ha et høyere nivå av skade hvis man har en regime som gir økt risiko for skade ved bruk. Det bør selvsagt være skadereduksjon, ikke bruksreduksjon som sådan, som bør være siktemål for politikken. Av det følger også at en økning i bruk ikke nødvendigvis betyr at en narkotikapolitikk er feilslått like lite som en nedgang betyr at politikken er vellykket.

I Norge har vi ca. 70 overdosedødsfall pr. million innbygger, mens Frankrike har 7.

En av de mest slående kostnadene ved forbudslinjen er antall overdosedødsfall. Det er en klar sammenheng mellom forbud og overdosedødelighet. Vi ligger ganske stabilt på 250 overdosedødsfall i året, hvorav halvparten skyldes metadon. Det er Europas høyeste tall. I Norge har vi ca. 70 overdosedødsfall pr. million innbygger, mens Frankrike har 7. Vi ligger på et firedobbelt nivå av EU-gjennomsnittet, og det er selvsagt uakseptabelt.

Forbudslinjen skaper kriminelle. 30 prosent av de innsatte i norske fengsler har narkotika som hovedlovbrudd. Det utgjør den i særklasse viktigste typen lovbrudd med hensyn til omfang. De som dømmes for narkotikalovbrudd har typisk vanskelig oppvekst, lite skolegang og rusproblemer, dvs. at det er de svakeste blant oss. Det finnes ingen offisielle estimater av utgiftene til bekjempelse av narkotikakriminalitet. Eirik Løkke og Torstein Ulserød i Civita har laget et løst estimat på i overkant av 3 milliarder i året, men tallet er muligens litt lavt. Uansett: Hvis bare en mindre del av et slikt beløp ble satt inn på helsetiltak, ville gevinsten vært betydelig.

De tyngste brukerne har vanskelige liv, og det antas gjerne at narkotikaen er hovedårsak til vanskene. Selvsagt skaper dopet vansker, men det er ikke tilfeldig hvem det skaper vansker for. Det skaper vansker for mennesker som allerede har vansker. Hvis vi fjerner dopet, er det ikke slik at disse menneskene ville få problemfrie liv. For mange ville antagelig livet vært vanskeligere uten dopet enn med. Vi gjør ikke disse brukerne noen tjeneste ved å ha en forbudslinje, da den gjør brukernes liv enda vanskeligere og bruken farligere. Forbudslinjen hever også terskelen for å be om hjelp. Hvis hensynet til de tunge brukerne skulle være utslagsgivende, burde vi forlate forbudslinjen i dag, men det er selvsagt flere hensyn å ta.

Et paradoksalt trekk ved forbudslinjen er at den ikke avskrekker dem et slikt forbud kunne tenkes å hjelpe, nemlig de tunge brukerne.

Et paradoksalt trekk ved forbudslinjen er at den ikke avskrekker dem et slikt forbud kunne tenkes å hjelpe, nemlig de tunge brukerne. Attraksjonen ved dopet veier tyngre enn hensynet til straff. Et forbud gjør det vanskeligere å være bruker, men disse vanskene gjør lite for å begrense bruken. Så kan vi tenke oss at forbudet ikke er der for å begrense bruken til de tunge brukerne, men heller av hensyn til resten av befolkningen. Til det kan man si at de aller fleste ikke trenger et forbud for å la være å bruke eller bare å ha en moderat bruk – det reguleres av individene selv og deres omgivelser. De fleste slutter etter en tid. På grunn av forbudslinjen kan man imidlertid øke risikoen for å forbli i et miljø med mer omfattende bruk. I tillegg kan man også si at et totalforbud trekker en linje et uheldig sted ved å utydeliggjøre forskjellen på nokså harmløse og svært farlige rusmidler.

Vi bør ikke forby alt som er av skade for et mindretall av befolkningen– i så fall burde vi også forby nøtter av hensyn til alle dem med nøtteallergi.

Anslagsvis 9 av 10 brukere av illegale rusmidler har ikke noe avhengighetsproblem. Noen borgere er imidlertid så utsatt at det kan argumenteres for at den øvrige befolkningen må begrense sin frihet av hensyn til dem. Det er altså ikke mine handlinger som er til skade for andre, men det argumenteres for at mine handlingsmuligheter bør innskrenkes fordi enkelte andre mennesker ikke er i stand til å håndtere sine tilsvarende muligheter. Argumentet går stort sett som følger: Riktignok kan det store flertallet av befolkningen håndtere et gitt alternativ helt fint, men et mindretall er ikke i stand til det, og da må flertallets frihet innskrenkes av hensyn til mindretallet. Det utformes ofte slik at flertallet her må være ”solidarisk” med det mindretallet som har det vanskelig. Solidaritetsargumentet minner om en slags etisk utpressing. Hvis man ikke er villig til å innskrenke flertallets valgmuligheter av hensyn til et mindretall, er man usolidarisk, og følgelig er man et dårlig menneske. Vi bør ikke forby alt som er av skade for et mindretall av befolkningen– i så fall burde vi også forby nøtter av hensyn til alle dem med nøtteallergi. Nå kan man innvende at det er én avgjørende forskjell mellom nøtter og narkotika, nemlig at nøtteallergikerne neppe har et ”sug” etter nøtter som skulle overstyre deres vilje. Hvis man da i stedet foretrekker en sammenligning med alkohol og sigaretter, har vi heller ikke forbudt det, men underlagt det et kontrollregime for å begrense bruken. Og hvis vi virkelig skulle ta solidaritetsargumentet på alvor, kan det med fordel snus: Da kan vi si at de øvrige borgerne må ta belastningen ved å ha narkotika i omløp i avkriminalisert eller legalisert form fordi omkostningene for de tunge brukerne, i form av overdosehyppighet m.m., er så mye større ved å ha en forbudslinje.

Konsistens
Før vi går videre og drøfter ulike alternativer, bør vi også kort ta for oss kravet til en viss konsistens i lovverket. Selvsagt vil ethvert lovverk inneholde noen inkonsistenser, men vi bør bestrebe oss på mest mulig konsistens fordi et lovverk bør fremstå som rasjonelt. Et grunnleggende krav til rasjonalitet, som går tilbake til Aristoteles, er at like tilfeller bør behandles likt og ulike tilfeller relevant ulikt. I denne sammenhengen vil det tilsi at hvis vi skal behandle to rusmidler ulikt, må det finnes en relevant forskjell mellom dem, først og fremst i form av skadevirkninger. De bør da behandles ulikt proporsjonalt med forskjellen i skadevirkning. Tobakk og alkohol har en regulert omsetning, men er lovlig. Cannabis, MDMA, amfetamin og heroin er forbudt. Vi ønsker en rasjonell grunn for denne grensedragningen. Da holder det ikke å si, som justisminister Anundsen, at den prinsipielle forskjellen på alkohol og cannabis er at det ene er narkotika og at det andre ikke er det. Det må henvises til en egenskap ved selve rusmiddelet, ved bruken av det, eller lignende, som tilsier at en forskjellsbehandling er på sin plass.

Det er etter hvert kommet en del ulike studier som vurderer skadevirkninger av ulike rusmidler opp mot hverandre. Mest kjent er kanskje David Nutts skala for vurdering av fysisk, psykologisk og sosial skade, både for den enkelte og omgivelsene, ved bruk av ulike rusmidler. Helt objektiv kan en slik skala ikke bli, men det er formodentlig den mest kvalifiserte synsingen vi har å falle tilbake på i våre vurderinger. Det er en rekke metodologiske utfordringer ved Nutts studier, men de må likevel sies å gi oss et brukbart grunnlag for å vurdere ulike rusmidler opp mot hverandre. Konklusjonen er at det er lite samsvar mellom hva som er mest skadelig og hva som i dag er lovlig eller ulovlig. Mest opplagt har alkohol betydelig større skadevirkninger enn for eksempel cannabis, MDMA og LSD. Nutts resultater er for øvrig bekreftet av en rekke andre studier som tar for seg sammenligninger av skadepotensialet til ulike rusmidler. Hvis skade er det avgjørende kriteriet, og det bør det være, er det ikke rasjonelt akseptabelt å forby X, men ikke Y, når X har et mindre skadepotensial enn Y. Hvis vi ønsker en noenlunde rasjonelt aksepterbar ruspolitikk, synes det da å være uholdbart å tillate alkohol, men å forby cannabis, MDMA og LSD.

Det må en betydelig økning i forbruk til for å nulle ut gevinsten ved å avkriminalisere eller legalisere.

Et pragmatisk argument kan være: Vi burde strengt tatt forbudt alkohol, men et alkoholforbud har vist seg å fungere svært dårlig både i Norge og i andre land, slik at vi heller får forsøke å begrense bruken gjennom fornuftig regulering. Siden vi ønsker å begrense bruken av rusmidler er det derfor ikke ønskelig å tillate noen flere rusmidler enn de allerede tillatte, selv om de skulle være mindre skadelige enn de tillatte, fordi vi ikke ønsker noen økning i det samlede forbruket. Dette er ikke et veldig overbevisende argument. (1) Erfaringer fra andre land som har avkriminalisert viser at forbruket ikke øker så mye – eller at det faktisk avtar. (2) Dernest er det ikke gitt at det samlede forbruket øker selv om flere begynner å bruke for eksempel cannabis fordi en del av forbruket vil bli vridd fra et rusmiddel til et annet. (3) Selv om samlet bruk skulle øke, er heller ikke det nødvendigvis ensbetydende med større skade hvis en del av forbruket innebærer vridning fra et farligere til et mindre farlig rusmiddel, for eksempel fra alkohol til cannabis – den samlede skaden kan avta selv om det samlede forbruket øker. (4) Det er solid dokumentasjon for at legal bruk er mindre farlig enn illegal bruk av ett og samme rusmiddel, slik at det må en betydelig økning i forbruk til for å nulle ut gevinsten ved å avkriminalisere eller legalisere. (Det er selvsagt vanskelig å lage et presist estimat over hvor mye farligere illegal bruk er. Jeg har sett tall på fem ganger farligere, og hvis vi legger til grunn antall overdosedødsfall er nok faren enda større. Men den kan også være mindre. Uansett vil dette variere sterkt fra rusmiddel til rusmiddel. Ved bruk av cannabis er nok ikke den illegale bruken så mye farligere mens den er svært mye farligere ved bruk av heroin.) La oss her legge til grunn et svært lavt estimat, lavere enn jeg har sett i noen studie, og anta at illegal bruk er dobbelt så farlig som legal bruk. I så fall vil vi måtte få en dobling av forbruket ved avkriminalisering eller legalisering for å nulle ut den skadereduserende effekten en avkriminalisering eller legalisering vil ha. Det finnes neppe én seriøs forsker som tror at noe i nærheten av en dobling av forbruk kan eller vil finne sted. Ikke noe sted som har liberalisert, har bruken økt dramatisk, og det er ingen grunn til å tro at Norge vil avvike fra dette mønsteret.

Varianter
Det kan tenkes en rekke alternativer for narkotikapolitikken:

  • Forbud: Det første er dagens forbudsregime, som antakelig gir et noe lavere forbruk, men som har store menneskelige kostnader for brukerne, genererer mye kriminalitet, krever store utgifter til politi, rettsvesen og fengselsvesen. I tillegg skaper det en ganske irrasjonell avgrensning mellom farligere, lovlige rusmidler og mindre farlige, ulovlige rusmidler. De samlede konsekvensene ser altså ikke ut til å være så gode, og det er de som teller i den etiske kalkylen. Derfor bør vi også undersøke alternativer til denne politikken.
  • Delvis avkriminalisering: En noe mer liberal lovgivning vil avkriminalisere en del rusmidler, nærmere bestemt de som er mindre skadelige enn andre rusmidler som i dag er tillatt. En slik politikk vil fremstå som mindre irrasjonell fordi den tross alt behandler mer like tilfeller likt og mer ulike tilfeller ulikt. Vi vil her også flytte skillelinjen mellom lovlig og ulovlig bruk, og derfor kanskje få hevet terskelen for bruk av de farligste rusmidlene. Utover dette, kan ikke et slikt regime sies å skille seg vesentlig fra dagens forbudsregime, og vil fortsatt ha store menneskelige kostnader for brukerne av tyngre stoffer, generere mye kriminalitet og kreve store utgifter til politi, rettsvesen og fengselsvesen.
  • Full avkriminalisering: Et enda mer liberalt alternativ er full avkriminalisering. Det vil gjøre tilværelsen enklere for brukerne av de tyngste stoffene, men vil utover det ikke skille seg vesentlig fra dagens regime. Avkriminalisering kan ledsages av obligatoriske oppfølging for dem som blir tatt med brukerdoser. Dette er praksis i for eksempel Portugal i dag. Vil full avkriminalisering gi økt forbruk? Siden effekten av forbudet på forbruksnivåene antakelig er moderat, vil antakelig også effekten av en liberalisering være moderat. I Portugal ble det en nedgang i forbruket etter avkriminaliseringen, faktisk en sterkere reduksjon enn i Norge i samme periode, selv om forbruket fortsatt ligger over det norske nivået. Det er i hvert fall ikke grunn til å anta en sterk økning i forbruk.
  • Delvis legalisering. En slik ordning vil fjerne det illegale markedet for de tillatte stoffene. Det vil gi lavere utgifter til kriminalitetsbekjempelse. En slik legalisering er fullt forenlig med relativt streng regulering, langs linjene vi i dag har for alkohol. For de tyngre stoffenes del, vil en ordningen skille seg lite fra dagens politikk. Den vil ha store menneskelige kostnader for brukerne av tyngre stoffer, generere mye kriminalitet, kreve store utgifter til politi, rettsvesen og fengselsvesen.
  • Full legalisering. Her vil man slippe et avgrensningsproblem fordi alle rusmidler er tillatte. Man fjerner det illegale markedet for alle stoffer, og man sparer store summer på kriminalitetsbekjempelse – disse midlene kan brukes til regulering og helsetjenester for brukere m.m.. Man får kontroll med produktene hvis det reguleres, og de menneskelige kostnadene synker. Ulempen er at tilgjengeligheten øker vesentlig, selv med en regulert omsetning.

Ingen av disse alternativene er perfekte. Vi må forsøke å kaste et nøkternt blikk på dem for å finne ut hvilke som er minst dårlige. Det er knapt noen som vil gå inn for fullstendig uregulert omsetning. Hvis vi skal overveie legalisering, vil det være i en regulert variant med aldergrenser, monopol, avgifter, reklameforbud etc., dvs. samme type regime som vi har for alkohol i dag. Full legalisering uten regulering ville hatt en del kuriøse implikasjoner. Da burde vi i så fall også omgjøre alle apoteker til en slags supermarkeder hvor folk kan hente hva de måtte ønske av ethvert legemiddel, og så ta dem med i kassen for å betale. For det synes da ikke å være en opplagt grunn til å behandle rusmidler annerledes enn andre medikamenter. Det er et uaktuelt alternativ.

Det kan vurderes blandinger av disse alternativene, som full avkriminalisering og en delvis legalisering med regulering. Alle alternativene til dagens politikk har uheldige konsekvenser, men det er ikke utslagsgivende. Spørsmålet er om vi har grunn til å tro at de vil ha dårligere konsekvenser enn dagens politikk. Dét er det liten grunn til å tro, med et unntak for full legalisering uten regulering, men det er alternativet – som vil være vesentlig mer liberalt enn dagens alkohol- og tobakkspolitikk – er så uaktuelt at vi ikke behøver å diskutere det.

En konsekvensetisk analyse tilsier at samtlige alternativer til dagens forbudslinje er å foretrekke.

En konsekvensetisk analyse tilsier at samtlige alternativer til dagens forbudslinje er å foretrekke. Imidlertid må vi si at det hefter såpass mye usikkerhet ved virkningen av full legalisering at det er uforsvarlig inntil vi har hentet erfaring fra avkriminalisering og delvis legalisering. At vi bør avkriminalisere bruk av både mildere og tyngre stoffer, synes jeg er ganske opplagt. Videre bør også rusmidler som er mindre skadelige enn alkohol legaliseres. Dernest kan vi etter en tid vurdere full legalisering. I prinsippet vil full legalisering løse flest problemer, men det er foreløpig for usikkert hvor mange nye problemer det vil skape. Uten et legalt, regulert marked vil vi ha en illegalt, uregulert marked. Det kan man selvsagt mislike, men det er et faktum man må forholde seg til. Legalisering vil gi oss vesentlig mer kontroll der forbudet i realiteten er ensbetydende med å gi fullstendig avkall på kontroll. Forbud mot spesifikke rusmidler fremmer også fremveksten av nye midler som ennå ikke er forbudt og som ofte er farligere. Det skapes en substitusjonseffekt hvor folk bruker Y når X er forbudt. Med veksten i designerdop vil dette bare tilta fremover.

Forbudsmotstandene har hittil vist større vilje og evne til å legge frem evidens som støtter deres standpunkt enn hva forbudstilhengerne har. Fra sistnevnte hold er det ofte ikke stort mer substansielt å høre enn at det moderate forbruket i Norge skyldes forbudslinjen og derfor må denne linjen ikke forlates. Dessverre fremstår forbudstilhengerne som lite interessert i en kunnskapsbasert debatt. Derfor kan det se ut til at den kunnskapsbaserte debatten nesten vinnes på walk over av forbudsmotstanderne. Den retoriske kampen blir derimot fortsatt vunnet med stor margin av forbudstilhengerne. Det skyldes blant annet at bare å nevne ordet ”narkotika” maner frem bilder av demoniske krefter som besetter brukerne og får dem til å gjøre de mest uhyrlige ting. Narkotika blir ensbetydende med ondskap, og siden ondskap ikke kan tolereres blir det ikke retorisk rom for noe annet standpunkt enn nulltoleranse. Av partiene på Stortinget, går bare Venstre inn for avkriminalisering, og de har nettopp levert et dokument 8-forslag, men har vel ingen tro på å få støtte for det. Så er det noen politikere som har gått av, og en del ungdomspolitikere, men ellers er det glissent blant tilhengerne av en endring av status quo. Hvis man ønsker et fortsatt politisk liv, er ikke avvik fra forbudslinjen et særlig attraktivt standpunkt. Det er derfor liten grunn til å tro at norsk narkotikapolitikk vil bli nevneverdig mer etisk akseptabel og rasjonelt holdbar med det aller første.

 

Teksten ble først gitt som foredrag for Forum for Leger og Psykologer i rusfeltet: Leangkollseminaret 2015. Asker 5. mars 2015, og er også publisert hos Civita. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden