Politikk

En sikkerhetspolitisk usannhet?

Hvis langtidsplanen for Forsvaret blir presentert som en styrking av Norges militære beredskap, og de siste lekkasjene til media stemmer, snakker Norges politiske ledelse usant. Det har vi ikke råd til. NATOs 2 prosent-mål må innfris, og vendepunktet må komme nå.

Hvis langtidsplanen for Forsvaret blir presentert som en styrking av Norges militære beredskap, og de siste lekkasjene til media stemmer, snakker Norges politiske ledelse usant. Det har vi ikke råd til. NATOs 2 prosent-mål må innfris, og vendepunktet må komme nå.

Bjørnstjerne Bjørnson skal ha sagt at «i politikken må sannheten vente til vi får bruk for den».

Den siste tidens sikkerhetspolitiske debatt har avslørt store mangler ved Norges militære beredskap. Offentligheten har fått ta del i avsløringene, og debatten har heldigvis vært usedvanlig bred i kjølvannet av Russlands annektering av Krim i 2014. Norge står overfor store utfordringer de kommende årene.

I 2016 trengs statsmannskunster og en samlet politisk ledelse som evner å se bort fra andre kortsiktige prioriteringer.

Erkjennelsen av Forsvarets utilstrekkelig har lenge vært lett å finne internt blant forsvarsansatte, men har like lenge vært underkommunisert i norsk offentlighet. Det har vært for enkelt å se seg passe fornøyd med status quo: Verneplikten består, en tidvis uegnet basestruktur opprettholdes av distriktspolitiske hensyn, Heimevernet øver stort sett årlig, og Norge får skryt fra allierte for kompetente bidrag i internasjonale operasjoner. Dette holdt på det tidlige 2000-tallet, i en periode preget av sikkerhetspolitisk lavspenning i Europa. Nå holder det ikke lenger.

De siste få årene har både asymmetriske trusler, som utbredelsen av jihadistisk terrorisme, og mer symmetriske trusler som konvensjonell bruk av makt mellom stater, blitt forsterket:

  • Den sikkerhetspolitiske situasjonen er derfor kraftig forverret, og utfordringene er mange.
  • Den gradvise spredningen av internasjonal terrorisme til Europa, med svært omfattende tap av mennneskeliv bare de siste månedene.
  • Den pågående stedfortrederkrigen i Midtøsten, der en rekke stormakter blander seg inn blant partene og forlenger en stadig mer smertefull krig.

Videre ser vi tydelig et mer autoritært, selvsikkert og uforutsigbart Russland, med forsterket militær evne, nye presisjonsvåpen, vilje til å bruke makt og en kalkulert lite samarbeidsvillig politisk ledelse. Russland representerer for tiden ingen direkte trussel mot Norge, men har sterk evne til bruk av makt.

Hybrid krigføring ble åpenbart brukt under den ulovlige annekteringen av Krim i 2014. Soldater uten kjent opprinnelse fravristet gradvis lovlige myndigheter kontrollen over Krim. En rekke ulike midler ble tatt i bruk for å skape forvirring og usikkerhet: Oppvigleri, sabotasje, operasjoner under falsk flagg og samtidig sterk benektelse av at det hele foregikk. Gradvis ble lovlige myndigheter underminert, og gradvis mistet Ukraina kontrollen over området. Dette er en høyst reell sikkerhetspolitisk utfordring for Norge. Vi er på ingen måte rustet til å møte den.  

Underdimensjonert forsvar
En viss politisk erkjennelse av manglene i Norges militære beredskap fikk man høsten 2014, med Forsvarssjefens og Forsvarsministerens respektive taler i Oslo Militære Samfund. Bakteppet var en erkjennelse av at den sikkerhetspolitiske situasjonen var forverret. Statsminister Jens Stoltenberg hadde omtrent to år tidligere erklært Forsvaret ferdig omstilt, med en gradvis, forsiktig reorientering tilbake til nasjonal beredskap og fokus på suverenitetshevdelse, etter mange år med tung norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Da var det sikkerhetspolitiske bildet mer oppløftende.

Så langt har ikke denne erkjennelsen resultert i styrket evne til å møte de nye truslene. Dersom ikke noe gjøres, forblir Norge et land med et fullstendig underdimensjonert forsvar og en politisk dagsorden der samfunnssikkerhet og beredskap stadig kommer et godt stykke ned på agendaen. Det norske forsvaret, og særlig landforsvaret, vil under et væpnet angrep få den umulige oppgaven å forsøke å holde ut til NATO kan stille med styrker på bakken. Det kan ta uker eller måneder.

En tilsvarende situasjon i sivil sektor hadde vært fullstendig uholdbar. Et vedtak om at norske sykehus nok måtte finne seg i å vente en stund på kirurg eller anestesilege, da dette var noe man ikke kunne ta seg råd til, ville vært fullstendig uakseptabel. Sittende regjering kunne bare glemme gjenvalg. Mens sykehusenes tilstand påvirker norske innbyggeres hverdagsliv hver eneste dag, testes ikke Forsvarets operative evne i krig daglig. Det skal vi være svært, svært glade for. Skulle situasjonen først oppstå, vil vi så altfor tydelig se resultatet av våre manglende investeringer.

Landforsvaret avvikles
Den kommende langtidsplanen for Forsvaret er et ærlig forsøk på å bøte på problemene, men vil etter alt å dømme ikke løse dem. Forsvarsminister Søreide har ifølge lekkasjer til media ikke fått gehør i Regjeringen for nødvendigheten av et løft i tråd med Forsvarssjefens anbefaling. De siste nyhetene hevder at 1500 stillinger forsvinner, og at 2. Bataljon og Kystjegerkommandoen nedlegges. Stridsvogner og artilleri skal heller ikke videreføres. Da har Norge i praksis avviklet sin siste brigade, og dermed også siste rest av relevant landforsvar.

Både Høyres og FrPs respektive landsmøter har nylig forlangt en opptrapping mot 2 prosent-målet, hittil uten å få gehør av partilederne. For øvrig har Statsminister Erna Solberg tidligere omtalt 2 prosent-målet som «tull».

Min påstand er at jo lengre 2 prosent-målet avfeies som «tull», jo tydeligere synes det at Norges politiske ledelse mangler forståelse for viktigheten av samfunnssikkerhet. Statens viktigste oppgave er å beskytte sine innbyggere. Det evner ikke Norge per i dag.

Fullstendig avhengige
På sjøen og i lufta vil Norge forhåpentligvis forbli en relevant aktør de kommende årene, med relativt nye fartøy og etter hvert nye kampfly, gitt lekkasjene fra den nye langtidsplanen. Dette skyldes den stadige tendensen til å prioritere luft- og sjødomenet foran landdomenet. Bak denne prioriteringen står blant annet sikkerhetspolitiske vurderinger på NATO-nivå. Det anses som kritisk at Norge følger med på russisk ubåtaktivitet i Barentshavet og Norskehavet, svært mye viktigere enn at vi kan forsvare Troms og Finnmark.

God kontroll i lufta og på sjøen er selvsagt av enorm betydning, men er i en rekke scenarier ikke nok. Tross gode militære enkeltkapasiteter, har Norge gjort seg fullstendig avhengig av vennligsinnede allierte ved væpnet konflikt.

På landjorda har Norge, til forbausende lite offentlig oppmerksomhet, i praksis allerede avskaffet vår egen hær. Vi har per i dag én eneste manøverbrigade, Brigade Nord, med kun tre kampbataljoner. Brigaden er på ingen måte samtrent, og mangler helt nødvendige kapasiteter som for eksempel luftvern.

Den risikerer dessuten ifølge budsjettlekkasjer å miste helikopterstøtten. På tross av dystre erfaringer med manglende helikopterberedskap kun få år tilbake, er det enda ikke anskaffet egne helikoptre til Beredskapstroppen og Spesialstyrkene. De må dermed overta uegnede helikoptre fra en hær som sårt trenger dem. Forsvaret har selv omtalt Bell-helikoptrene som «sivile helikoptre malt i grønt».  Her burde man av beredskapsmessige grunner ta seg råd til å anskaffe nye.

Hæren utslettes
Det mest kritikkverdige er likevel Hærens rolle. Ved en eventuell væpnet konflikt i Norge, for eksempel i Finnmark, vil norske soldater måtte gå i strid mot en fiende som er så overlegen at Hæren etter kort tid risikerer fullstendig utslettelse. Norske styrker i Troms og Finnmark vil i praksis ikke ha som oppgave å forsvare landet, men å dø for å tvinge gjennom en aktivering av NATOs Artikkel V om kollektivt forsvar.

Dette er i aller beste fall moralsk tvilsomt. NATOs Artikkel V forplikter ingen allierte til faktiske, betydningsfulle militære bidrag. Norge risikerer i verste fall å kun motta «varme tepper og varme ord», som Asle Toje nylig uttalte. Gitt at vi får signifikant hjelp, vil situasjonen likevel være et fait accompli lenge før NATO har «boots on the ground».

Tross gode intensjoner og godt samarbeid i fredstid, har vi heller ingen garanti for at våre nordiske venner vil komme oss til unnsetning. De nordiske landene er hjelpeløst ukoordinerte rent sikkerhetspolitisk, og vil i en krise være enkle å splitte.

Heimevernet på dugnad
Samtidig som Hæren er blitt så liten at den er i ferd med å bli irrelevant, har Norge et relativt stort heimevern. For tiden teller det omtrent 45 000 soldater, men Forsvarssjefen har av økonomiske hensyn foreslått å redusere antallet til 30.000. På papiret vil Heimevernet i rent antall kunne øke Norges utholdenhet i krig og konflikt, men i praksis er evnen begrenset. Heimevernet er håpløst underfinansiert, med grunnleggende og kritisk mangel på utstyr og trening. Derimot brukes heimevernssoldater ofte til en rekke andre formål, for eksempel på landsskytterstevner, til skogbrannslokking og diverse leteaksjoner, som et slags bevæpnet sivilforsvar.

Dette er en åpenbar feilprioritering. Heimevernet driftes for så lite som 3 prosent av forsvarsbudsjettet, og er i praksis drevet på dugnad av flere titalls tusen ildsjeler. Gitt at Norges politiske ledelse ikke ønsker å gi Forsvaret et nødvendig økonomisk løft, kunne et kompromiss være å gi Heimevernet en mer prominent plass i Forsvaret av Norge. Kostnaden ved å øke Hærens volum er åpenbart mye høyere, og virker dessverre politisk umulig i overskuelig fremtid.

Det begås nemlig en stor feil ved å ikke anerkjenne kvantitet som en sikkerhetspolitisk kvalitet. Heimevernets 45.000 soldater vil med økt treningsmengde og tyngre våpen kunne utgjøre en militær ressurs av betydning. Ved å anskaffe større mengder nytt materiell, som panservernvåpen, materiellødeleggelsesvåpen, ildledningsutstyr og kjøretøy, vil HV-avdelinger raskt kunne flyttes rundt i Norge for å supplere Hæren med nødvendig kvantitet. Dette vil gi Norge økt kontroll på bakken og forsterket evne til å holde ut over tid, en kritisk faktor innen en rekke potensielle scenarier, for eksempel koordinerte terrorangrep og hybrid krigføring.

Bruk av lette styrker i geriljaforband har flere ganger vært drøftet i ulike hærmiljøer, blant annet under navnet «Norsk Sverm», og vil kunne fungere godt under hjemlige forhold.  En enkel sammenligning kan være en bisverm. Et stikk fra en enkelt bie påfører lite skade, men en hel sverm som stadig påfører stikk kan gjøre en hvilken som helst utflukt umulig. Dette gjelder også konfliktscenarier.

En kjent norsk marineoffiser uttalte en gang at bruk av militærmakt svært ofte innebærer «å gå inn i et land, sette seg på en del av territoriet og spørre hva vedkommende har tenkt å gjøre med det». Norge vil per i dag evne å gjøre ganske lite mens vi venter på NATO. Situasjonen vil neppe bedres om den siste tidens lekkasjer om langtidsplanen viser seg å være sanne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden