Minerva Debatt

En spade er en spade – også når den er laget i Russland

Den tredje vei i utenrikspolitikken er ikke det samme som alltid å kritisere USA og NATO mest.

Den tredje vei i utenrikspolitikken er ikke det samme som alltid å kritisere USA og NATO mest.

SVs landsstyre vedtok i helgen en uttalelse der skytset rettes mot NATO som «problemet» i den pågående Ukrainakrisen. På tross av Audun Lysbakkens forsøksvis avvæpnende tone i Dagsavisen (09.09), er det klart at det er uheldig at man ikke vedtok en tydelig fordømmelse av Russland. Vedtaket, fattet mot ledelsens ønske, er ganske enkelt litte grann flaut.

I mars gikk Bård Vegar Solhjell hardt ut mot Christian Tybring-Gjedde, da sistnevnte (av alle!) kritiserte USA for å være for kategorisk i sin fordømmelse av Putin. Solhjell slo fast at «Russlands intervensjon på Krim-halvøya er farlig, uakseptabel og folkerettsstridig». Det er svært synd at helgens landsstyrevedtak overskygger og forkludrer disse klare – og nødvendige – fordømmelsene.

Jeg har i utgangspunktet stor sympati for den såkalte «tredje vei» i utenrikspolitikken. Den tredje vei innebærer blant annet å stå opp mot menneskerettighetsbrudd, uansett hvor de skjer og uavhengig av hvem som begår dem, om det er Washington eller Moskva eller Beijing; såkalt «blokkuavhengighet». Her mener jeg høyresiden ofte kan bomme i sine tilnærminger til internasjonal politikk (med Irak-krigen og Dalai Lama som to nærliggende eksempler).

Problemet er når Den tredje vei blir (mis)brukt av deler av SV til å bety at partiet skal mene noe annet enn det «alle andre» mener

Problemet er når Den tredje vei blir (mis)brukt av deler av SV til å bety at partiet skal mene noe annet enn det «alle andre» mener: all den tid fokuset burde være rettet mot Russland, velger SV istedenfor å fokusere på NATO som problemet. Det er mildt sagt rart, ikke fordi norsk offentlighet er «konsensuspreget», men fordi det er helt feil fokus. Faren er at det blir viktigere å være en alternativ stemme enn å si det som er rett og sant. Vi trenger ikke en stemme som fremmer et alternativ til virkeligheten.

Det er Russlands aggresjon i Ukraina som har forårsaket krisen – ikke NATO. Russlands annektering av Krim, posisjonering av russiske soldater på ukrainsk territorium, og et aggressivt og løgnaktig propagandamaskineri som egger til konflikt kan ikke bli møtt med annet enn en klar og entydig fordømmelse – også fra SV. Kanskje spesielt fra SV, fordi ja, vi har en del å bevise.

SV bør ha en forutsigbar og prinsipiell stemme i utenrikspolitikken. Hvis framtidig kritikk av USAs og NATOs eventuelle folkerettsbrudd skal ha noe som helst legitimitet, må vi evne å kalle en spade for en spade, også når spaden er laget i Russland. Eller i Venezuela eller Cuba for den saks skyld. Demokrati og menneskerettigheter, frihet og selvbestemmelse, må være utgangpunktet for SVs, og Norges, utenrikspolitikk.

Og ja, Civitas Bård Larsen har et poeng når han sier at Russland ikke har rett til å dominere sin «interessesfære». Like lite som USA har rett til å blande seg inn i sin latinamerikanske «bakgård». Sistnevnte har venstresiden demonstrert høylytt mot – med rette. La oss nå si det samme, klart og tydelig, i retning Moskva.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden