En tapt generasjon for republikanerne?

Mange akademikere oppfatter det som om republikanerne i denne valgkampen og med Tea Party-bevegelsen i front har gått til valg på forakt for kunnskap. Forakten er i så fall gjensidig: Akademikere rømmer fra republikanerne.

Publisert   Sist oppdatert

Mange akademikere oppfatter det som om republikanerne i denne valgkampen og med Tea Party-bevegelsen i front har gått til valg på forakt for kunnskap. Forakten er i så fall gjensidig: Akademikere rømmer fra republikanerne.

Republikanerne har gjort et godt valg, og overtar flertallet i Representantenes Hus. Over store deler av landet er det misnøye med en pengebruk man mener er kommet ut av kontroll, en helsereform man likevel ikke ønsket seg, høye skatter og andre manifestasjoner av styringsoptimisme. Mange vil ha endring, og stemmer på republikanerne.

Her på Columbia University i New York, hvor jeg sitter, møter jeg ingen av dem. I New York County — det formelle navnet på Manhattan — var det i 2008 bare 13,5 prosent av velgerne som stemte republikansk. Og svært få av disse tok doktorgrad ved byens Ivy League-universitet.

I årets valgkamp er en reklamefilm for Christine O’Donnell, som idag tapte senatsvalget i Delaware, som introduseres med at hun sier: ”I didn’t go to Yale (...). I’m you.” Det skal legges til, i rettferdighetens navn, at dette sitatet utelater tillegget ”or inherited millions, like my opponent”— men det er nettopp slik mange Ivy League-studenter har hørt det, og det er representativt for hvordan de oppfatter republikanernes holdninger til akademisk kunnskap generelt og til behovet for kunnskap for å formulere policy spesielt; enda en omdreining i en narrativ som har vart i to tiår, og der ord som ”liberal elites” og ”out of touch liberals” er viktige kommunikasjonsverktøy. I den valgkampen er også "Ivy League" - navnet på de åtte gamle universitetene som fortsatt rangerer høyt på rankingslister over de bestene universitetene - blitt brukt et skjellsord.

Hva har skjedd med forholdet mellom amerikanske toppakademikere og det republikanske partiet? Har det alltid vært så skjevt ved toppuniversitetene? En titt på eldre storheter i det republikanske partiet tyder på at flere har vært innom. Formann i George W. Bushs Foreign Intelligence Intelligence Advisory Board — og nasjonal sikkerhetsrådgiver i farens administrasjon — Brent Scowcroft, tok sin doktorgrad her ved Columbia. Bush senior gikk på Yale; og sønnen fulgte i farens fotspor før han gikk videre til en MBA på Harvard, om enn med moderate karakterer. Donald Rumsfeld gikk på Princeton. Paul Wolfowitz gikk på Cornell — skjønt han var demokrat på det tidspunktet. Bushs finansminister Hank Paulson gikk på Dartmouth før han tok en MBA ved Harvard. Condoleezza Rice var professor og dekan ved Stanford, ”The Ivy of the West”. Bushs siste forsvarsminister, Robert Gates, som Obama har overtatt, gikk på College of William and Mary — en av ”the Public Ivies”.

I kretsen knyttet til Project for the New American Century som mange regner som sentrale for å forstå Bushs utenrikspolitikk, figurerte skikkelser som Donald Kagan — som vi publiserte en artikkel av i Minerva no 4. 2008 — som gikk på Brown før han ble professor på Yale, og hans sønn Robert, som var gjest i Minervasamtalen i samme nummer, og som gikk på Yale før han tok doktorgrad ved American University og endte opp som en skarve Georgetown-professor.

Brain drain?

Yale-utdannede Anne Applebaum, en lidende replublikaner og spaltist i Washington Post, skriver med beklagelse at mens George H.W. Bush. slo sin motstander med 25 prosentpoeng blant universitetsutdannede i 1988, tapte John McCain dem med 2 prosentpoeng 20 år senere. Jeg bestemte meg for å se nærmere på tallene om akademia og stemmegivning.

Den blå linjen viser tallene Appelbaum snakker om — men tallene er skrevet på en annen måte, som differansen mellom differansen mellom demokratenes og republikanernes stemmeandel blant velgere med en lavere universitetsgrad og den tilsvarende differansen i hele befolkningen i det angjeldende år. (Her, og i resten av artikkelen, vises det til presidentvalg - senatsvalg inneholder for mye støy, mottrender, lavt oppmøte og lokale omstendigheter til at det kan gi et meningsfullt bilde, og tidsseriene er kortere.) Den røde linjen viser tilsvarende tall for velgere med en høyere universitetsgrad.

Stilt opp slik er det tydelig at det er en ubehagelig trend for republikanerne, men den er ved første øyekast mindre dramatisk enn inntrykket man får av Appelbaum: Blant laveregradsstudentene er velgerbevegelsen 12,1 prosentpoeng mer enn snittet av velgerne — det resterende i Appelbaums tall skyldes altså at velgermassen som helhet har beveget seg omtrent 15 prosentpoeng i demokratisk favør mellom 1988 og 2008. Og McCain gjorde det altså bedre blant dem med lavere universitetsgrad enn han gjorde totalt. Blant folk med høyere universitetsgrad har skiftet vært mindre — 5,1 prosentpoeng — men fra et mer republikanerfiendtlig utgangspunkt. Det bør føyes til at en del av det generelle skiftet nettopp skyldes endringer i stemmegivning blant folk med høyere utdannelse, og den reelle effekten er dermed kanskje et sted mellom Appelbaums tall og disse tallene.

Men når vi snakker om den akademiske eliten, er disse termene for vide: Det er snakk om 30 prosent av befolkningen. Akademisk eksellens er jo ikke bare en funksjon av å ha tatt en grad, slik norske lønnssystemer med automatisk sammenheng mellom utdannelse og lønnsfastsettelse synes å tro. I USA er det stor forskjell på hvor høy akademisk standard det er på ulike universiteter, både på studentinntak og på lærekrefter. Øverst på rangstigen troner altså de gamle Ivy League-universitetene, sammen med et knippe nyere toppuniversiteter. Dessuten kan endringer kan ha skjedd også før 1988. En del analytikere her snakker om et skifte blant akademikere som begynte med republikanernes ”southern strategy” fra slutten av 1960-tallet. Men jeg har ikke sett exit polls som viser mer detaljerte spørsmål eller som går så langt tilbake.

En alternativ måte å prøve å undersøke om det er noen spesiell effekt ved disse universitetene på, er å se på valgkretser — counties — der toppuniversiteter utgjør en stor del av befolkningen. (Det er mulig det finnes mer detaljerte data på annet vis, men dette er det beste jeg har funnet frem til.) Det er to counties hvor dette i rimelig grad er tilfellet: Tompkins County i New York, hvor Cornell University ligger; og Grafton County i New Hampshire, som er hjemstedet til Dartmouth College i småbyen Hanover. Tompkins har den suverent høyeste andelen: Studentene utgjør over 20 prosent av befolkningen. Med studenter, doktorander og professorer, deres koner og ektemenn (som ofte stemmer det samme),   pensjonerte professorer og private bedrifter basert på de universitetsutdannede er andelene her så store at det er interessant å se på. Dartmouth College utgjør ”bare” omtrent 8 prosent av befolkningen i Grafton — men Grafton har også et viktig militært forskningsinstitutt, som bidrar til en større andel topputdannede.

En fordel ved å se på disse universitetsbyene er at vi i motsetning til exit polls som ser på universitetsutdannede, får et øyeblikksbilde: Hva stemmer hver ny generasjon av Ivy League-utdannede? Folk har en tendens til i hvert fall i noen grad å holde fast ved partiidentiteter de har fått i ungdommen, og stabile partirater blant Bushs samtidige ved Yale vil da maskere endringen i nye kull — og vil underdrive hvor alvorlig den fremtidige utfordringen kan være for republikanerne. En annen viktig fordel er at vi får data fra alle presidentvalgene fra 1960 til 2008. Tompkins og Cornell University først:

Når vi bare ser på Tompkins, og vi ser på en lengre utvikling, er bildet som tegnes mye mer dramatisk enn Appelbaum ga inntrykk av. Selv om 1960 kanskje er et ekstremt resultat (jeg har ikke eldre data på county-nivå), er skiftet fra 1960-tallet til idag dramatisk: Mer enn 50 prosentpoeng. I 2008 innebar dette at Obama vant Tompkins County med 70,1 prosent mot 28 prosent for McCain. Men tallene er antagelig enda verre: For Tompkins County består ikke bare av Ivy League studenter. Det er også et antall ”sivilister”. Den røde linjen viser tilsvarende tall for naboen Cayuga County, som er ment å antyde hva som kan være utviklingen for ”sivilistene” i Tompkins (jeg har valgt Cayuga fremfor f.eks. hele delstaten New York, som er såpass stor og ulikeartet, og med New York City med en egen utvikling som ville forstyrre bildet i urimelig grad). Den røde strekete trendlinjen viser en tydelig, men svakt, stigende tendens, og ligger nær landsgjennomsnittet med unntak for klare utslag mot Barry Goldwater og mot sørstatsdemokraten Jimmy Carter. Hvis vi antar at ”sivilistene” i Tompkins har de samme stemmebevegelsene som folk i Cayuga, betyr det at både skiftet — og høyst sannsynlig de absolutte tallene — blant Ivy League er mye sterkere. Det betyr at vi fort snakker om en sving fra landsgjennomsnittet på kanskje 60 prosentpoeng, et skift over tid på kanskje 70 prosentpoeng, og en demokratandel på for eksempel 85 prosent. Det er dramatisk.

Hvis vi regner 1960 som et unntak — kanskje fordi Kennedy var katolikk, eller andre spesielle forhold jeg ikke kjenner til — kommer det store skiftet fra 1980 og fremover, med en ny spurt i de siste to valgene. Hvis vi så ser på Grafton og Dartmouth, får vi et lignende bilde, men med en del interessante forskjeller.

Republikanerne har her stått sterkere hele tiden — en del av forklaringen er kanskje at et av de store forskningsinstituttene i Hanover er militært. Skiftet her er på omtrent 30 prosentpoeng, og skjer senere — fra valget i 1992, og en ny spurt ved de siste to valgene. Sammenligningslinjen i rødt er her hele delstaten New Hampshire, og den beveger seg i republikansk retning under Reagan — det blir litt et tolkningsspørsmål om det er New Hampshire som forklarer Grafton, eller den velstående blandingen av akademikere og militær, som Grafton representerer, som forklarer New Hampshire. Ellers er det tydelig fra figuren at utviklingen i New Hampshire generelt i liten grad forklarer noe av endringen over tid.

Dartmouth er et mye mindre universitet enn Cornell, og en mindre andel av befolkningen, og sivilistbefolkningen i New Hampshire må påregnes å være mer konservativ enn i New Jersey, i tillegg til at det er et sterkt militært nærvær i området. Dartmouth er dessuten kjent som det mest konservative av alle Ivy League-universitetene. At skiftet her ”bare” er på 30 prosentpoeng, og at Obama ”bare vant” Grafton med 20 prosentpoeng, er dermed ikke i særlig grad egnet til å dempe det som bør være en stor republikansk bekymring. Tallene er ikke bedre enn det litt misvisende bildet Applebaum tegnet opp: De er langt verre.

Skisser til forklaringer

Hvis funnene fra disse to universitetene kan generaliseres til de øvrige Ivy League-universitetene og andre toppinstitusjoner — og det vil jeg mene det ikke er urimelig å anta at de kan, selv om jeg heller ikke kan belegge det — innebærer det at republikanerne har gått fra å ha et flertall blant de beste studentene i tiden etter Eisenhower-administrasjonen, til å kunne konkurrere med dem under Nixon og Ford, og å være et konkurransedyktig mindretall under Reagan og George H.W. Bush til å bli nesten utradert i etterkant av Bush-administrasjonen.

Hva er årsakene til dette dramatiske skiftet i favør av demokratene blant USAs intellektuelle elite? Det er åpenbart at forklaringene er sammensatt: Kulturelle endringer knyttet til seksualitet, likestilling, ungdomskultur; utdanningsrevolusjonen, som gjør at flere er i målgruppen for å søke til Ivy League; slutten på Den kalde krigen og kampen mot sovjetkommunismen — for å nevne noe. Hva vet vi så om velgerutviklingen blant Ivy League-studentenes samtidige? Exit polls tilbake til 1972 viser utviklingen, igjen presentert som differansen av differansene, slik:

Trenden over hele perioden fra 1972 (som kanskje er et dårlig valgt år) sett under ett er positiv for demokratene, men ikke veldig sterk. Ser vi derimot på utviklingen ved de siste valgene, er utviklingen dramatisk. Med et brudd i valget i 2000, har trenden helt siden Reagan vant ungdomsstemmen i 1984 vært sterkt negativ for republikanerne, og Obama vant gruppen 66-32 — eller med en sving på 26,8 prosent mer enn han vant totalt.

Det betyr at et skift i ungdomsgruppen generelt forklarer en del av bildet på Ivy League-institusjonene; men langt fra alt, og kanskje under halvparten. I tillegg er vel dette er en ekstra bekymring, snarere enn en kilde til trøst for republikanerne. Årsaken til utviklingen blant yngre velgere er også sammensatte: Flere tar utdannelse, flere blir sekulære, samtidig og religiøse amerikanere blir mer liberale. Et flertall av unge evangelisk kristne velgere støtter for eksempel idag enten ekteskap eller partnerskap for homofile, mens republikanerne i stor grad fortsatt forfekter et budskap som er rettet mot deres foreldre. På disse områdene er det altså befolkningen som trender i liberal retning, mens republikanerne står fast på sin politikk. Når ”kulturkrigene” er blitt så viktige de siste tyve årene, er det vel så mye fordi spørsmål som aldri tidligere var på dagsorden — homofile ekteskap, stamcelleforskning — har dukket opp og blitt viktige. En annen forklaring kan være at det republikanske partiet på en del områder har trendet mot høyre politisk siden Eisenhowers og Nixons dager. Partiet har lykkes med totalt i befolkningen, på grunn av velgerbevegelser i sørstatene, på grunn av befolkningsvekst i viktige republikanske områder.

Men dette ser ikke ut til å forklare alt. Ut i fra tallene mener jeg det er sannsynlig at det er noe i forholdet mellom republikanerne og akademia direkte som er med å forklare denne endringen. Eisenhower og Nixon var ikke i opposisjon til vitenskapen og akademiske eliter på samme måte som idag. Reagan og George H.W. Bush var heller ikke det — men de var alliert med evangeliske kristne som blant annet kjempet mot evolusjonslære og enkelte andre trosetninger som strider mot om ikke alminnelig sunn fornuft, så i hvert fall en Ivy League-utdannet fornuft. Under kulturkrigen som Newt Gingrich ledet på 1990-tallet, og som republikanerne i stor grad har fortsatt siden — som delvis har å gjøre med den liberale utviklingen beskrevet over — har republikanernes ”out of touch liberal elites”-retorikk blitt en stor del av den politiske retorikken.

Begge sider bruker den på ulike vis for å mobilisere egne velgere — eksemplifisert både ved at O’Donnell brukte argumentet om Yale i sin video, og at mange demokrater har spredt varianter av videoen der oppfølgingen med at hun ikke er født rik, er strøket. Et annet eksempel på at Ivy League ble trukket direkte inn i identitetskampen i politikken kom da Sarah Palin ifjor knyttet Ivy League til ”spinelessness”. Nettopp Palins rolle i valgkampen i år, og de Tea Party-støttede kandidatene, har gjort mange akademikere rasende på GOP.

Man kunne også tenke seg at det er kunnskapselitene som har beveget seg mot venstre? — men utover den liberale dreining som også kjennetegner yngre velgere, er det ikke veldig sannsynlig. Marxistene er i hovedsak borte fra campus. Akademikere støttet opp om helsereform i år — men de støttet også opp om Lyndon B. Johnson som innførte Medicare og Medicaid. Forskjellen ser ut til å være at det gjorde også omtrent halvparten av de republikanske kongressmedlemmene.

Spiller det noen rolle?

Hvis denne analysen fanger noen viktige velgerbevegelser i utvalgte grupper akademikere, blir spørsmålet: Spiller det noen rolle?

Det er ikke sikkert det spiller en avgjørende demografisk rolle. En rolle spiller det nok: Ivy League er lite — men antagelig er mange av trendene her gyldige også for mange andre universiteter, om enn i svakere grad. Det tar tid før det fanges opp av når man måler alle med en universitetsgrad, fordi det der er mange eldre velgere — men baksiden av medaljen er at trenden ubønnhørlig fortsetter videre selv om man klarer å stabilisere situasjonen i nye kull.

Samtidig er det mange andre demografiske utviklingstrekk: Vekst i sydstatene, vekst i den spansktalende befolkningen, urbanisering og avurbanisering, økonomiske endringer — og dette er ikke nødvendigvis den største bekymringen for republikanerne, selv om jeg tror det burde bekymre dem mer enn partiet gir inntrykk av at det gjør.

Men problemet har en annen side også: Et parti trenger etter min mening en kunnskapselite som kan bidra til å formulere policy, til å formulere gode svar på komplekse utfordringer. I amerikansk tradisjon har man hentet ”the best and the brightest” for å gjøre det. Svært få av de yngre blant disse er idag republikanere. Jeg har tidligere skrevet om at det republikanske partiet idag mangler evnen til å formulere policy — og jeg har skrevet om at skjønt denne opptredenen kunne gi gevinst ved valget nå, hvilket det har, ville kunne få mer negative konsekvenser for partiet siden. Disse tankene finner støtte også i de tallene som inngår i denne artikkelen — og for spørsmålet om hvorvidt det spiller noen rolle, er årsakene til at det er slik om ikke uten betydning, så i hvert fall mindre direkte relevante, enn om det er slik.

Til sist har ensidigheten i akademia en alvorlig bivirkning også for demokratene, som jeg har blitt mer oppmerksom på etter at jeg kom hit: Det reduserer reell politisk debatt i samfunnsvitenskaplige kretser på steder som Columbia og Yale. I et polarisert politisk landskap er alle enige, eller så enige og så lite kyndige i policy-detaljer at de tror de er enige. Republikanerne kritiseres for å ha vært mot stimulus med argumenter som har å gjøre med TARP. Viktige innvendinger mot helsereformen oversees fordi de slås i hartkorn med kritikere som fremstiller Obama som Hitler eller Stalin. Argumenter basert på liberale (i europeisk forstand) prinsipper og en sunn skepsis til at staten øker sin rolle, blir sjelden formulert på en god måte. Det er uheldig både for demokratene og for USA.

En tapt generasjon?

Da Lyndon B. Johnson skrev under Civil Rights Act, skal han ha sagt: ”We have lost the South for a generation.” Republikanerne risikerer det samme med akademikere, fullstendig uten samme historiske bakteppe.

Johnson fikk rett, om enn forklaringen er mer sammensatt enn synet på rasespørsmålet, og om enn sterk økonomisk endring i sør også har bidratt betydelig: I ”the deep south”, hvor demokratene før Civil Rights Act vant med 20 prosentpoeng, taper de nå med 20 prosentpoeng.

Republikanerne kan selvsagt endre kursen. Men selv om man endrer kurs nå, vil det kunne være vanskelig å endre partilojaliteter som er formet på bakgrunn av følelser og sterke identiteter i ungdommen. Republikanerne har derfor en betydelig utfordring foran seg for å unngå å tape en generasjon av universitetsutdannede generelt og”the best and the brightest” spesielt.

Og hvordan gikk det så med ”the best and the brightest på Cornell University i Tompkins”? Tompkins, som gikk 70-28 til Obama, gikk ved dette valget 71-26 til demokraten Chuck Schumer. Og det i et valg der meningsmålingene har vist velgersentiment tilsvarende at republikanerne ville vunnet med 5-10 prosentpoeng — mens Obama altså vant med 8.

Tompkins’ tapte generasjon svinger ytterligere mot elitismen.

  • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i minerva. Twitter: @nilaug