Kommentar

En temmelig robust verdensorden

Amerikanerne ble mer skeptiske til en aktiv amerikansk rolle utenlands under Obama. Men under Trump blir de mer positive igjen, stikk i strid med Trumps budskap.

Bilde: Pixabay

Trump går til angrep på den liberale verdensorden, men amerikanerne går snarere i motsatt retning og blir mindre isolasjonistiske. Det gir håp for utviklingen etter at han forlater scenen.

President Trumps America First risikerer å undergrave den liberale verdensorden som har tjent oss godt – ikke bare Vesten, men også etter hvert store deler av resten av verden, siden avslutningen av andre verdenskrig.

Med den liberale verdensorden mener jeg her det sett av institusjoner (FN, Verdensbanken, IMF, GATT – senere WTO), og militærallianser (primært NATO og USA sikkerhetsgarantier i Asia) som ble etablert etter andre verdenskrig for å sikre freden og økonomisk utvikling basert på en relativt fri handel og betydelig grad av markedsøkonomi.

Den økonomiske integrasjonen, der frihandelsområder og handelsavtaler spiller en sentral rolle, hadde et dobbelt mål: Økonomisk vekst, og økonomisk avhengighet og gjensidig nytte som skulle virke konfliktdempende.

Resultatene av dette har vært en økonomisk vekst uten sidestykke i historien, ikke bare i Vesten, men etter hvert også i andre deler av verden, særlig Asia. Fattigdommen er radikalt redusert, og globalt har middelklassen vokst kraftig. (Se min artikkel om misforståelser om middelklassens problemer i Vesten basert på en feillesning av Branko Milanovics «elefantfigur».)

Resultatet har også vært relativ maktpolitisk stabilitet. Først og fremst ble en storkonfrontasjon mellom Vesten og Sovjetunionen unngått (selv om det foregikk mange «kriger ved stedfortreder»), og den siste blokken ble avviklet på relativt fredelig vis. Hvorvidt vi ser en nedgang i kriger og konflikter samlet sett – ikke bare mellom stater, men også innen stater, er mer omstridt. Kanskje dreier det seg i det lange bildet bare om statistiske tilfeldigheter. Vi har åpenbart ikke nådd «historiens endepunkt», der det liberale demokratiet og tilhørende fred er nådd på global basis.

Et komplott mot USA

Trump har ingenting til overs for den liberale verdensordenen. Han ser den tvert imot som et komplott mot USA, der hans eget land blir utnyttet. I juni tvitret han “but the European Union, of course, was set up to take advantage of the United States”. Faktum er at USA var en sterk pådriver for etableringen av EU.

I oktober i fjor sa han: ”The WTO, World Trade Organization, was set up for the benefit for everybody but us. They have taken advantage of this country like you wouldn’t believe.”

Trump vil undergrave de multilaterale institusjonene fordi USA ikke i tilstrekkelig grad kan dominere dem – selv sterke USA er en av mange spillere og må inngå kompromisser. Isteden satser han på bilaterale forbindelser, siden USA da alltid vil være den dominerende parten, og han kan presse igjennom en «deal» på USAs premisser.

Når det gjelder en sentral bestanddel av den liberale verdensorden, globaliseringen drevet både av teknologi og friere handel, er han uttalt motstander av det siste. Merkantilisten Trump ser handel som et nullsumspill, der noens gevinst (eksport) er andres tap.

Trump har imidlertid rett i en ting: USA betaler en uforholdsmessig del av kostnadene ved å forsvare den liberale verdensorden – særlig i form av atomparaplyen og marinen, som er viktig for å sikre verdenshandelen. Det er ikke det samme som at USA har tapt på dette. Denne verdensordenen er et kollektivt gode som gir store fordeler for alle, også for den som betaler en (for) stor del av regningen. En nærliggende løsning er at EU-landene og rike asiatiske land som Japan og kanskje også Sør-Korea (som i dag bruker relativt mye – 2,6 prosent av BNP) tar en noe større del av regningen.

Lei av verdenspolitirollen?

Blant amerikanere økte kritikken mot USAs rolle i verden, særlig den som «verdenspoliti», under George W. Bush og Barack Obama. De økonomiske kostnadene var betydelige, selv om forsvarsutgiftene strengt tatt lå relativt lavt som andel av BNP og nå er rekordlave. Kostnadene i blod ved krigene i Afghanistan og Irak var ikke ubetydelige, selv om de er lave sammenlignet med Korea- og Vietnam-krigene. Men krigene var ingen suksess og dro ut, samtidig som USA fikk mye kjeft for dem.

(Jeg går ikke inn på klokskapen i å gå til krig her, se min sak om Irak-krigen fra 2011. Men det er verdt å merke seg at selv om europeere flest mener det er helt selvsagt at Irak-krigen var et gigantisk feilgrep, er det fremdeles et betydelig mindretall i USA som er uenig i det.)

På denne bakgrunn lå det godt til rette for en president som lovet å trekke USA tilbake over havet, og sette amerikanske interesser, langt mer snevert definert, først. Og dette kunne peke mot et varig skifte, uavhengig av Trump.

Opinionen snur igjen

Men dersom vi ser nærmere på opinionsundersøkelsene finner vi et annet og mer positivt bilde. Opinionen vendte seg aldri sterkt i isolasjonistisk retning, og var allerede før Trump ble valgt i ferd med å snu igjen – i retning av mer positive holdninger til handel, til multilaterale institusjoner og til en mer aktiv rolle for USA i verden.

Valget av Trump har forsterket denne trenden. Republikanerne har riktignok på noen områder til en viss grad fulgt etter Trump, særlig når det gjelder handelspolitikken, men dette er mer enn oppveid av at demokrater og uavhengige i enda større grad er blitt «globalister».

La oss se på noen slike undersøkelser, og starte med Pews fra april 2016, altså samtidig som Trump var i ferd med å vinne den republikanske nominasjonen. La oss se nærmere på denne tredelte figuren.

Det første spørsmålet viser at det i femti år har vært et stort flertall som var uenig i at USA skulle gå sin egen vei i internasjonale spørsmål. Men flertallet var kraftig redusert i 2009, da Obama tok over, delvis som et resultat av Bushs Irak-krig. Men dette ble et toppunkt, og i 2016 var opinionen tilbake på mer normale nivåer.

Det andre spørsmålet går ut på at USA skal «passe sine egne saker», og vil nok av de fleste oppfattes som at det ikke er USAs problem om muslimer dreper hverandre i fjerne land, og lignende. Her økte andelen betydelig under Bush og Obama, og nådde et knapt flertall. Men i 2016 var det igjen et relativt klart flertall som var uenig i dette.

Det bør også nevnes at Gallups undersøkelser fra 2001 til 2017 ikke viser noen betydelig endringer i andelen som mener at det er viktig for USA å hjelpe andre land å bygge demokrati. Andelen som mener dette er veldig viktig har ligget rundt 30 prosent, de som mener det er noe (somewhat) viktig på drøye 40 prosent. Det er også sterk og ikke særlig redusert støtte til å beskytte svake nasjoner mot aggresjon.

På det tredje spørsmålet har det alltid vært et solid flertall som mener at USA skal konsentrere seg om landets egne problemer. Slik dette er formulert er det for meg faktisk litt overraskende at så mange som mellom en firedel og en tredel sier seg uenige. Men også her er det en betydelig økning i internasjonalt orienterte fra 2013 til 2016.

I Pew-undersøkelsen fremgår det også en jevnt stigende oppslutning om FN, en viktig del av den liberale verdensorden (med alle dens vorter), fra 55 prosent i 2004 til 64 prosent i 2016. Det er små endringer i synet på EU.

The Chicago Council on Global Affairs gjorde i juni og juli 2017 en større undersøkelse av hvordan amerikanere så på ulike aspekter av America First-politikken til Trump.

Den første spørsmålet ligner på Pews ovenfor – skal USA ta en aktiv del i «world affairs», og med tilsvarende klart flertall helt tilbake til 1970-tallet. Her ser vi ingen klar trend de senere år, men republikanerne er blitt mer hjemlig orientert og demokratene mer internasjonalt.

Gallup har siden 2001 spurt om hvilke rolle USA skal ha i å løse internasjonale problemer. Andelen som mener USA skal ha en ledende rolle, har vært ganske stabil rundt 20 prosent (23 i 2017) og de som ønsker en viktig (major), men ikke ledende rolle, har ligget på drøye 50 prosent.

Andelen hos CCGA som svarte at det å beholde eksisterende allianser var en veldig effektiv måte å oppnå USAs utenrikspolitiske mål på, økte jevnt fra 32 prosent i 2015 via 40 prosent i 2016 til 49 prosent i 2017, men minst blant republikanere.

Det var et klart flertall – to av tre, som ville opprettholde USAs militære nærvær i Europa og Øst-Asia på dagens nivå, og i det siste tilfellet var det nesten like mange som heller ville øke det enn å redusere det.

Midt-Østen skiller seg litt ut, åpenbart på grunn av erfaringene fra dette årtusenet. Her er det bare halvparten som vil opprettholde dagens nivå, mens 29 prosent vil redusere, 20 prosent vil øke. Her ser vi altså en ganske forskjellig virkelighetsoppfatning. En god del mener større involvering er til det beste, mens noen flere vil redusere innsatsen.

Solid støtte til NATO

Pew foretar også årlig undersøkelser om synet på NATO. Som figuren viser, er det relativt små endringer fra 2009 til 2016, med unntak av en dipp i 2013 og 2015 blant republikanerne, men i fjor eksploderte demokratenes positive holdninger. Også Gallup målte rekordhøy oppslutning om NATO blant demokratene i fjor. Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn en respons på Trumps sterke kritikk av NATO.

Handel mer populært

Chicago Councils undersøkelse fra juli 2018 tok for seg handelspolitikk, og viser en påfallende økning i positive holdninger til handel, både når det gjelder sysselsetting, som forbruker og generelt for amerikansk økonomi. Sommeren 2016 var det betydelig flere demokrater enn republikanere som mente handel var bra for amerikansk økonomi, men innen 2018 var hele forskjellen utjevnet. Gallups undersøkelser viser også rekordhøye andeler i 2017 og 2018 som ser handel mer som en mulighet enn en trussel, og heller ikke der er det noen forskjell av betydning mellom partiene.

Men dette spørsmålet sier ikke noe om hvilken handelspolitikk som foretrekkes. Trump påstår ofte at han er veldig for handel – den må bare foregå på USAs premisser og ikke ende med handelsunderskudd.

Stor motstand mot Trumps handelspolitikk

Men CCGA spurte også spesifikt om NAFTA, som Trump truet – og truer – med å si opp. Her ser vi at republikanernes frihandelsskepsis er eldre enn Trump. I 2013 mente bare 44 prosent av dem at NAFTA var bra for USA, mot 63 prosent av demokratene. I kjølvannet av Trumps valgsseier hadde dette falt til 34 prosent av republikanere i fjor, men vi er tilbake til 2013-nivået i år, med 43 prosent. Hos demokratene har handelsentusiasmen imidlertid fortsatt å stige, noe også mange andre målinger viser. Nå er 79 prosent av dem for NAFTA.

Vi har også en rekke andre målinger som viser klart flertall mot Trumps konkrete handelspolitikk. Et klart flertall mener for eksempel at hans tolltariffer overfor Kina er mer til skade enn gavn. Et klart flertall holder med canadierne i Trumps handelsdisputt med dem.

Trump skaper internasjonalister

Som vi har sett er det et klart flertall i USA som fremdeles vil at USA skal spille en viktig rolle i verden – og i den liberale verdensorden. Hva dette betyr i konkrete saker er mer åpent, men Trump har åpenbart ingen bred støtte når han går løs på NATO eller frihandel.

Trump er splittende. En stor gruppe er veldig enige i nesten alt han mener, mens en enda større gruppe er veldig uenige. Gruppen i midten,  som er litt enig og litt uenig er ganske liten, og de fleste lar sitt generelle inntrykk farge standpunktene over hele fjøla. Siden et klart flertall er mest uenig med ham, innebærer dette økt oppslutning om det meste av det han bekjemper. Paradoksalt nok kan Trump derfor være den som styrker den liberale verdensordenen han vil bekjempe.

Men det avhenger i stor grad om han får sitte to eller seks år til. I det siste tilfellet kan skaden på forholdet til nære allierte, særlig i EU, bli vanskelig å reparere. Både Merkel og Macron sier at Europa må forberede seg på å klare seg alene. Jeg tror ikke de egentlig mener det – i hvert fall er de tiltak som settes i verk for å forberede en slik fremtid, særlig på forsvarsområdet, temmelig beskjedne. I realiteten venter de, men blir Trump gjenvalgt i 2020 kan de ikke sitte passive lenger, og en prosess som blir vanskeligere å reversere vil få fart.

Blir han gjenvalgt, vil det også være et signal til de mer isolasjonistiske etterfølgerne i begge partier om at hans linje er den som sikrer valgsuksess, uansett hva de målingene jeg har vist til ovenfor sier.

Den liberale verdensorden utfordres ikke bare av Trumps nasjonalisme, men av at autoritære krefter styrkes i mange land, også i noen vestlige, og ikke minst av Kinas fremvekst som verdens nest viktigste makt. Men det får være tema for en annen artikkel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden