Mediekritikk

En triumf for Kim

For Kim Jong-un er det oppfyllelsen av en tiår gammel drøm for regimet at USAs president vil møte ham som likemann.

Bilde: Pixabay

Trump har gitt Nord-Korea det Kim’ene har ønsket seg i mer enn 20 år. Gunnar Stavrum fremstiller det som en stor seier for Trump.

Redaktøren i Nettavisen, var i går så begeistret for Donald Trumps beslutning om å møte Nord-Koreas diktator Kim Jon-un at han i farten glemmer alt han burde ha lært om nyere historie. Tittel og ingress sier det meste:

«Diplomatisk seier for Donald Trump

Donald Trump har klart det ingen av forgjengerne klarte – å presse Nord-Korea til forhandlingsbordet.»

I brødteksten skriver han:

«Uansett har ingen av Donald Trumps forgjengere lykkes i å få igang en dialog, langt mindre i å presse Nord-Korea til nedrusting og avspenning. (…) Uansett er det en stor seier for USAs president Donald Trump at han har lykkes i å presse Nord-Korea til forhandlinger.»

Mange tidligere avtaler

Det er ingen annen passende betegnelse på dette enn kunnskapsløst. Ikke bare har forhandlingene med Nord-Korea om atomvåpenprogrammet vært omfattende i lange perioder siden 1990-tallet, de har også gitt konkrete avtaler. Alle tre av Trumps forgjengere har presset Kim’ene til innrømmelser. Mark Landler hadde en nyttig gjennomgang i New York Times på tirsdag:

“In October 1994, Bill Clinton concluded what was perhaps the most ambitious nuclear agreement ever reached between Washington and Pyongyang — called, appropriately, the Agreed Framework.

Under the deal, North Korea agreed to halt construction of two nuclear reactors that the United States believed would be used to produce fuel for a nuclear bomb. In return, the White House pledged to give North Korea two alternative nuclear power reactors that could not be used in a weapons program — as well as fuel to tide it over before the new reactors were ready.”

I 2000 dro utenriksminister Madeleine Albright til Pyongyang for å forsøke å utvide og verifisere avtalen, men mislyktes. George W. Bush konkluderte, etter at det ble klart at nord-koreanerne utviklet kapasitet til å anrike uranium, med at avtalen ikke ble overholdt. Tillegg: Nord-koreanerne hevdet på sin side at amerikanerne ikke holdt sin del av avtalen, ved at bistanden til å bygge to nye reaktorer for energiformål, men som ikke kunne brukes til atomformål, ble forsinket og hindret av det republikanske flertallet i Kongressen.

Fra 2002 foregikk forhandlingene med Nord-Korea i en seksnasjonsgruppe. I 2005 lovet Nord-Korea skriftlig å stoppe sitt atomprogram, men det var umulig å få på plass mekanismer for å verifisere dette, og sekspartsforhandlingene brøt sammen i 2009. Men Obamas diplomater fortsatte å møtes med sine motparter og det ga resultater, på papiret:

“On Feb. 29, 2012, the two sides announced a deal — the so-called Leap Day Agreement — under which North Korea would halt operations at its Yongbyon nuclear reactor and allow in inspectors to verify its suspension of nuclear and missile testing. In return, the United States pledged to offer food aid to North Korea.

Within a month North Korea was threatening to launch a satellite, effectively nullifying the deal.”

Problemet er altså ikke at nord-koreanerne ikke vil forhandle. De «forhandler» gjerne. Og de kan også inngå avtaler. Problemet er at disse avtalene ikke overholdes. Her ligger utfordringen også for Trump-administrasjonen. Stavrum tar altså fullstendig feil i sin historieskrivning.

La meg benytte anledningen til å se litt nærmere på dynamikken rundt disse forhandlingene.

Betingelsesløst eller ikke?

La oss gå tilbake til påstanden om at Nord-Korea er «presset til forhandlingsbordet». På den ene side foreligger det et økt press gjennom sanksjoner (som har begrenset effekt – det er Kinas adferd som er viktig her) og Trumps trusler om militære tiltak. På den annen side har Nord-Korea hittil svart på dette ved å trappe opp programmet, med stadige rakettutskytinger, ikke ved å virke ettergivende. Kims regime har nå kommet svært langt i sitt atomprogram. Det at nordkoreanerne nå ser seg selv i en sterkere posisjon, kan gi en åpning for en pause i atomprogrammet, men det blir langt vanskeligere å reversere det.

Nye forhandlinger med Nord-Korea har strandet på at USA, ikke minst på bakgrunn av de mange brutte avtalene, forlanger innrømmelser på forhånd, noe Nord-Korea ikke har villet innfri, slik det klart fremkom forrige lørdag, her gjengitt i Washington Post:

“The dialogue we desire is the one designed to discuss and resolve the issues of mutual concern on an equal footing between states,” the North’s state-run Korean Central News Agency quoted a Foreign Ministry spokesman as saying. “There had been no case at all where we sat with the U.S. on any precondition, and this will be the case in the future, too.”

Visepresident Mike Pence speilvender USAs posisjon når han argumenterer for Trumps reise slik: “The North Koreans are coming to the table despite the United States making zero concessions.” Det er altså USA som tidligere har nektet å forhandle uten forhåndsbetingelser, og Nord-Korea som har nektet å forhandle med.

Det springende punktet her er at Kims invitasjon kommer sammen med et løfte om å stanse midlertidig våpen- og rakettester. Det kan tolkes som at de har gitt fra seg noe på forhånd. Men en slik pause er ikke så mye verdt dersom den blir kortvarig, og andre deler av atomprogrammet kan fortsette parallelt med forhandlingene.

Likemenn

Er det en seier for Trump at en isolert diktator fra et lutfattig land vil møte ham? Snarere tvert imot. Den utmerkede forsvarspolitiske nettsiden defenseone.com bemerker at et slikt møte er

“a long-sought victory for the DPRK. “North Korea has been seeking a summit with an American president for more than twenty years. It has literally been a top foreign policy goal of Pyongyang since Kim Jong Il invited Bill Clinton,” notes Arms Control Wonk Jeffrey Lewis.

Lewis viser til en gammel nord-koreansk propagandafilm, som ender med trumf for de seierrike nord-koreanerne. Etter en vellykket utvikling av atomprogrammet og gjentatte rakettutskytinger presses den amerikanske presidenten til å komme til Pyongyang for forhandlinger, og dermed aksepterer Nord-Korea som en likemann.

Lewis konkluderer:

“To be clear — we need to talk to North Korea. But Kim is not inviting Trump so that he can surrender North Korea’s weapons. Kim is inviting Trump to demonstrate that his investment in nuclear and missile capabilities has forced the United States to treat him as an equal.”

Hva slags atomfrihet?

Hva med at Kim stiller atomfrihet i utsikt? Er ikke det et gjennombrudd? Peter Hartcher forklarer i Sydney Morning Herald:

“When Westerners hear Kim use the word «denuclearisation», they imagine he’s talking about denuclearising his country. He’s actually talking about denuclearising the whole Korean peninsula, and that means removing the US as South Korea’s nuclear ally.”

Selv om Stavrum tar feil om historien, kan det jo hende at forhandlinger denne gangen fører frem, og at en avtale faktisk holder. Dét kunne, avhengig av innholdet, være en triumf for Trump. Men det er også fare for at Trump, som har svært begrensede kunnskaper om et svært innfløkt tema, sjelden hører på rådgivere, og ser på seg selv som en mesterhjerne i forhandlinger, kan komme til å selge seg billig.

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden