Ideer

En tur til psykologen kanskje?

Jeg har en fortid på den radikale venstresiden. Det var et politisk syn uten rom for tvil. I dag er det flere av mine gamle politiske venner som lurer på om endringen skyldes at jeg er blitt gal.

Jeg har en fortid på den radikale venstresiden. Det var et politisk syn uten rom for tvil. I dag er det flere av mine gamle politiske venner som lurer på om endringen skyldes at jeg er blitt gal.

Jeg er i Göteborg. Det er EU-toppmøte. Året er 2001. Vi marsjerer nedover fra et torg. Mot oss ser vi politisperringer. En norsk venstreaktivist står helt i front. Han slår med en plakat mot politiskjoldene. Fra venstre kommer plutselig politihester ridende. Hestene kommer raskt. Vi blir presset tilbake, i en knipetangsmanøver. På en eller annen måte kommer jeg meg vekk. Vi hopper over et gjerde og løper opp til et utsiktspunkt over torget. Der nede raser gatekampene. En bølge av svartkledde raser fremover og kaster stein mot politiet som kommer med hester og batonger. Etter hvert flytter kampene seg nedover gaten, vekk fra vår synsvinkel. I det fjerne ser vi røyk.

Vi vandrer nedover Avenyn, byens paradegate. Vinduer er knust. På bakken ligger brustein som har blitt vippet opp fra bakken. På siden av gaten står slitne politifolk og hviler ut. De ser vaktsomt på oss. Noen har dratt ut stoler og møbler fra en uteservering som ikke hadde klart å stenge før opptøyene brøt ut. Stolene ble brukt som barrikader og påtent. Det brenner fortsatt.

Jeg går sammen med en gruppe andre venstreaktivister. Vi er overrasket over voldsomheten, både fra demonstranter og politi. Dette hadde vi ikke ventet oss. Dette er noe nytt. Det virket litt spennende. Jeg lar meg fascinere.

For mange var kanskje 2000-tallet et tiår som ble preget av it-boblen, teknologioptimisme, økonomisk vekst og finanskrise.

Ekstremist

For oss på ytterste venstre fløy dreide det seg om noe annet. Endelig våknet folk. Ungdommen hadde skjønt at nyliberalismen og kapitalismen drev rovdrift på mennesker og natur. En annen verden var mulig. 

Kort tid etter Gøteborg-opptøyene smeller det på nytt. To fly treffer tvillingtårnene i New York, USA. For mange var dette et vendepunkt. For meg også, men på en litt annen måte. Jeg husker at jeg så mennesker på TV-skjermene falle ut av tårnene og ned mot bakken. Mot en sikker død. Jeg følte et ubehag. Men mest av alt var jeg likevel opptatt av det vi visste måtte komme. Et amerikansk motsvar, en invasjon, nye kriger. USAs blodige hevn. For oss på ytterste venstre fløy ble det et tiår preget av krigsmotstand.

Jeg hadde vokst opp med foreldre på venstresiden. Familien stemte SV. Moren min trakk meg med fra postkasse til postkasse og delte ut aviser under EU-kampen. Men dette virket på en måte viktigere. Mer alvorlig. For eller mot nyliberalisme. For eller mot USA. Det minnet litt om 60-tallet. Marxisme og Vietnamkrig. Vi hadde ikke noe Kina eller Sovjet, men vi hadde antiglobaliseringsbevegelsen og den palestinske intifadaen. Symbolene var sterke. Mer enn noensinne dreide det seg om David mot Goliat. Det dreide seg om mer enn lille Norge.

Frem til 2007-2008 var jeg en del av ytterste venstre fløy av norsk politikk. Jeg var aktiv i såkalt «antiimperialistisk arbeid» i blant annet Palestinakomiteen og Komiteen for et Fritt Irak, i antiglobaliseringsbevegelsen, RV og AKP (nå partiet Rødt). Jeg var altså en del av den radikale venstresiden. Noen vil si at jeg var en «ekstremist». Kanskje var jeg også mer ytterliggående enn andre på den radikale venstresiden.

Mange allierte

Likevel var det ikke vanskelig å finne meningsfeller eller politiske allierte. Etter opptøyene i Gøteborg i forbindelse med EU-toppmøtet i 2001 var det en stor og voldsom diskusjon på den radikale venstresiden om voldsbruken. Et flertall var mot. Men vi, et nokså stort mindretall, fikk støtte også fra godt voksne tillitsvalgte og aktivister.

Da jeg sammen med flere andre AKP-ere og RV-ere startet «Komiteen for et Fritt Irak» satt jeg i ledelsen av RV. Budskapet vi fremførte i offentligheten var kort oppsummert et forsvar for drap på norske og internasjonale styrker i Irak. Det skjedde med aksept og etter hvert støtte fra Rød Ungdom og Rød Valgallianse.

Men disse radikale standpunktene var ikke noe som kun ble fremført av ytterliggående grupper. Vi fikk gehør. Og det å skaffe politisk støtte for slike kampsaker var et strategisk mål. Jeg deltok i møter med organisasjoner som AUF, LO og Norsk Folkehjelp i forbindelse med arbeid for palestinernes sak, eller mot norsk deltakelse i de internasjonale operasjonene i Afghanistan og Irak. I dag synes jeg det er vanskelig å forstå at slike organisasjoner overhodet ville ha noe med oss å gjøre. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke ble møtt med mer motstand. Det var selvsagt ikke slik at vi alltid møtte åpne dører. Men jeg kan ikke huske en eneste gang å ha blitt møtt med et kontant svar av typen «dere vil vi ikke ha noe med å gjøre, dere er for radikale».

Den gangen tenkte jeg naturlig nok ikke slik: For oss ga samrøret med seriøse organisasjoner legitimitet for vår radikale dagsorden. Hele tiden var det en balansegang mellom hvor ytterliggående standpunkt man kunne fremme, og hvor mange man kunne samle bak paroler og demonstrasjoner til støtte for disse kravene. Til grunn for dette ligger det også en erkjennelse av at de politiske oppfatningene man innehar, egentlig er fullstendig uspiselige for folk flest. Derfor foretrekker man ikke å snakke så veldig høyt om hva man egentlig mener. Likevel var jeg fast overbevist om at jeg hadde rett. Vår agenda var riktig, uansett hvor liten minoritet vi utgjorde.

Vi kunne ikke ta feil

Selv mener jeg fortsatt til stadighet at jeg har rett og at andre tar feil. Likevel er det en forskjell på hvordan jeg tenkte før og hvordan jeg tenker nå.

Tidligere, da jeg var en del av den radikale venstresiden, tenkte jeg slik: «Jeg godtar at andre er uenige med meg, men det beste ville vært om alle mente det samme som meg selv.»

I dag tenker jeg mer eller mindre slik: «Hvis jeg tar et standpunkt er det fordi jeg mener at det er riktig, men jeg er åpen for at jeg kan ta feil. Det er en fordel at det eksisterer forskjellige oppfatninger i en sak. Om jeg tar feil, kommer det forhåpentlig frem.»

Før så jeg på tilværelsen med et slikt alvor at det var tvingende nødvendig å overbevise andre om at jeg hadde rett. I dag tenker jeg at det er tvingende nødvendig at andre er uenige med meg.

Selvsagt vil mange venstreradikale si at slik tenker også de. Likevel er den norske venstresiden preget av et syn på verden der det kun kan finnes ett riktig svar, én riktig oppfatning. Verden tolkes i lys av en evig strid mellom arbeiderklassen og kapitalistene, der revolusjon er den eneste løsningen. Det kan virke absurd å snakke om revolusjon i Norge. Men for oss virket det helt logisk og nødvendig.

Revolusjonen

Jeg vet ikke helt når denne revolusjonære erkjennelsen kom sigende inn. Kanskje var det da jeg skrev en særoppgave om Marx som fikk S på Berger ungdomsskole. Jeg husker at mor ble stolt. Kanskje var det under en av de første demonstrasjonene jeg deltok i, høsten 1997. Sammen med tohundre andre venstresideaktivister og blitzere jaget vi ti nynazister kledd i Ku Klux Klan-drakter. Kanskje var det da jeg vandret nedover Avenyn i Göteborg og så røyken fra brennende møbler stige opp i luften. Eller da jeg besøkte en palestinsk flyktningleir utenfor Betlehem i 2001 og møtte en hyggelig mann, et medlem av den venstreradikale gruppen Popular Front for the Liberation of Palestina (PFL). Han ble arrestert bare få dager senere.

Jeg vet ikke. Trolig var det en gradvis prosess. Men jeg husker at jeg var fast overbevist om den tvingende nødvendigheten av revolusjon. En annen verden var ikke bare mulig, men nødvendig.

For de venstreradikale er denne revolusjonen den eneste løsningen på alle samfunnets problemer. Det beste eksempelet på hvordan dette kommer til uttrykk er i møtet med verdens fattige. Bistand og nødhjelp var noe jeg så ned på. Å hjelpe andre ut fra nestekjærlighet eller et ønske om å hjelpe anså jeg som meningsløst. Som å bruke en øse for å tømme vann fra et synkende skip, i stedet for å tette hullet.

I stedet mante vi til «solidaritet» og «arbeiderklassens felles interesser». Og derfor var vi på venstresiden gjerne mer opptatt av å støtte væpnede «frigjøringskamper» i fattige land, enn å sende penger til sultrammede barn. Selv drev jeg med støttearbeid for både kommunistgeriljaer i Nepal og på Filipinene og islamistgrupper i Midtøsten. Stikkordet var at de kjempet mot vestlige interesser og kapitalisme. Grupper som verver barnesoldater og bruker terror som virkemiddel, får støtte og penger fra norske venstreradikale, mens de fattige ofres på ideologiens alter. Det er ikke plass til dem i et logisk univers der alt dreier seg om kamp, krig og konflikt. For meg fortoner i dag den venstreradikale narrativen om internasjonal solidaritet og klassekamp seg som en løgn. Det er viktigere å hjelpe folk her og nå enn å kjempe for å få rett. Nestekjærlighet trumfer internasjonal solidaritet.

Selvsagt finnes det positive sider ved venstresiden. Dugnadsånd og fellesskap. Politisk engasjement og aktivisme. En avvisning av moteskapte idealer og skjønnhetstyranni. En kamp for retten til å være annerledes. Selv om radikale feminister har gått alt for langt i sin gruppetenkning har de samtidig banet vei for at kvinner kan ta en helt annen plass i offentligheten. Ikke minst har den radikale venstresiden fostret et rikt kulturliv.

Men sett i etterkant synes jeg de mest sympatiske trekkene ved norsk politisk venstreside var da man valgte å legge klassekampen litt til side og lage en gatefest eller å engasjere seg for at barna i et nabolag skulle få kortere skolevei.

Hvis jeg tenker tilbake på min egen politiske karriere, er selvsagt heller ikke alt like bekmørkt. Noen ting var kanskje mer naivt enn ekstremt. Andre ganger utgjorde vi kanskje en forskjell. Som da jeg overbeviste et kommunalt politikerutvalg om at det var en god ide at søsken på Høvik i Bærum skulle få gå på samme skole. Til slutt stemte et enstemmig utvalg for mitt forslag. Ganske fornuftig. Men det hadde fint lite med klassekamp eller internasjonal solidaritet å gjøre.

Veien fra venstre

Min politiske aktivisme på venstresiden dreide seg etter hvert mer og mer om støttearbeid for ymse såkalte frigjøringsbevegelser i andre land. Venstresidens støtte til grupper som dyrker vold og hat er umoralsk. Som venstresideaktivist regisserte jeg blant annet en opptreden med Hamas sin representant på RV sitt landsmøte i 2006. Det skal sies at alle i RV ikke var like glade for det. Representanten ble likevel møtt med stor applaus fra et stort flertall av delegatene.

Dette var feil. Støtten fra norsk venstreside til radikale grupper i konfliktområder er dypt problematisk. Slik internasjonal støtte er å helle bensin på bålet. For ekstremister er det viktig å møte meningsfeller som kan bekrefte at deres oppfatning av verden er korrekt. Når norske venstreradikale grupper støtter ytterliggående grupper i andre land, bidrar man til at konflikter forlenges.

Det kunne vært fristende å stoppe her: Tegne et bilde av at min vei vekk fra den radikale venstresiden startet da jeg møtte et fattig barn på gaten i Kairo eller Kathmandu. Slik var det nok ikke. Snarere var det nok slik at akademia og journalistikken fremsto som et både mer komfortabelt og intellektuelt stimulerende univers, der meninger kunne brytes uten alltid å måtte ta hensyn til ideologiske skillelinjer. Dessuten er det greit å få penger på konto. Det var nok heller slik min karriere som overløper startet. Men den klassiske glideflukten til en behagelig tilværelse som venstresideintellektuell med et lett distansert syn på egen fortid har for meg vært vanskelig. Kanskje var jeg for langt ute på venstresiden. For ekstrem. Å beskrive hva det var som gjorde at jeg endret syn er likevel vanskelig.

Kanskje skjedde det noe på et morgenmøte i en avisredaksjon i Oslo. Vi diskuterte en bølge av gruppevoldtekter i hovedstaden. En journalist hadde gravet frem tall som viste at det store flertallet av gjerningsmennene var asylsøkere fra Somalia. «Det går det ikke an å skrive om», var reaksjonen fra nyhetssjefen. Underforstått at omtale av dette ville skape fordommer.

Jeg husker jeg reagerte i det stille. Hadde lyst til å ta til motmæle. Jeg var fortsatt en uerfaren journalist. Jeg turte ikke. Men jeg var dypt skuffet. Reaksjonen minnet meg om hvordan den radikale venstresiden skriver om virkeligheten når den ikke passer med deres prinsipper. En liknende opplevelse var da jeg dekket et «dialogmøte» på Litteraturhuset i regi av Abid Raja. En ung mann tok ordet og kom med en rekke antisemittiske utsagn. Jeg sendte en sak til desken der Raja forsvarte at mannen fikk komme til orde. Saken ble endret. Tittelen «Riktig å slippe til jødehatere» ble endret til «jødekritikere». Jeg forsøkte å protestere, men til ingen nytte. Igjen følte jeg at jeg støtte på et gammelt spøkelse. Relativiseringen. Behovet for å hele tiden bortforklare holdninger som i bunn og grunn er avskyelige.

At begge eksemplene dreier seg om minoriteter i det norske samfunnet, er neppe tilfeldig. For meg, som hadde bygget en stor del av min politiske identitet på forsvar for dem jeg mente Vesten utnyttet, utbyttet og undertrykket, ble en nyansering av historiene her, et viktig vendepunkt. Og det er kanskje nettopp på dette området den venstreradikale tenkemåten har et sterkest hegemoni i media og akademia. Jeg er fortsatt en tilhenger av et inkluderende Norge, som tar i mot flyktninger som trenger beskyttelse og som bidrar til integrering, men samtidig godtar at kulturelle forskjeller er noe vi må leve med i et moderne samfunn. Men der venstresidens instinktive reaksjon har vært å skyve slike saker under teppet, mener jeg utfordringene som følger med innvandringen, må opp i dagen og diskuteres.

Sykdomserklæring

For meg har et oppgjør med venstresiden å tenke på også betydd at mange i mitt gamle radikale miljø har reagert ganske skarpt.. Selv om det ikke har vært et spesielt offentlig oppgjør og til tross for at glideflukten har vært gradvis og tatt mange år.  Til en viss grad har jeg latt meg ryste av fiendtligheten jeg møtes med fra en del av mine gamle venner.

En ledende tillitsvalgt i Rødt formulerte det slik i en tekstmelding: «En tur til psykologen kanskje?» Senere har jeg mottatt en melding med likelydende innhold fra et Rødt-medlem på Facebook. Meldingene kan nok tolkes i lys av mitt personlige bekjentskap med avsenderen. At noen kan bli forundret over at en person som i 2007 tilhørte det mest radikale miljøet i partiet Rødt, i dag er tilhenger av et liberalt demokrati, er heller ikke merkelig.

Likevel er det noe symptomatisk og ubehagelig med at uenighet diagnostiseres som en psykisk lidelse. Det peker tilbake på et verdenssyn der det ikke er rom for tvil. Hvor man legger til grunn at det kun kan finnes et riktig svar, en fasit, en revolusjonær sannhet.  Jeg er glad for at jeg ikke tenker slik lenger. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden