En tur til psykologen kanskje?

Jeg har en fortid på den radikale venstresiden. Det var et politisk syn uten rom for tvil. I dag er det flere av mine gamle politiske venner som lurer på om endringen skyldes at jeg er blitt gal.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har en fortid på den radikale venstresiden. Det var et politisk syn uten rom for tvil. I dag er det flere av mine gamle politiske venner som lurer på om endringen skyldes at jeg er blitt gal.

Jeg er i Göteborg. Det er EU-toppmøte. Året er 2001. Vi marsjerer nedover fra et torg. Mot oss ser vi politisperringer. En norsk venstreaktivist står helt i front. Han slår med en plakat mot politiskjoldene. Fra venstre kommer plutselig politihester ridende. Hestene kommer raskt. Vi blir presset tilbake, i en knipetangsmanøver. På en eller annen måte kommer jeg meg vekk. Vi hopper over et gjerde og løper opp til et utsiktspunkt over torget. Der nede raser gatekampene. En bølge av svartkledde raser fremover og kaster stein mot politiet som kommer med hester og batonger. Etter hvert flytter kampene seg nedover gaten, vekk fra vår synsvinkel. I det fjerne ser vi røyk.

Vi vandrer nedover Avenyn, byens paradegate. Vinduer er knust. På bakken ligger brustein som har blitt vippet opp fra bakken. På siden av gaten står slitne politifolk og hviler ut. De ser vaktsomt på oss. Noen har dratt ut stoler og møbler fra en uteservering som ikke hadde klart å stenge før opptøyene brøt ut. Stolene ble brukt som barrikader og påtent. Det brenner fortsatt.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her