Spaltist

En vanlig dag i annerledeslandet

Verden skriker etter en total omlegging der vi vurderer konsekvensene av og på klima av hvert eneste politiske tiltak, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Pixabay / CC0.

Mandag kom to viktige dokumenter: statsbudsjettet og FNs klimapanels siste rapport. Det første viser at vi gir blaffen i det siste.

På mandag slapp FNs klimapanel sin foreløpig siste rapport, en spesialrapport om konsekvensene av global oppvarming på over 1,5 varmegrad. Rapporten bærer som vanlig preg av et tørt, vitenskapelig språk. Likevel forteller rapporten om det dypeste alvor. Med stadig mer innstendig tone ber forskerne beslutningstakere om å ta i bruk «alle» verktøy på «alle» nivåer. Hvis ikke kommer det til å gå oss forferdelig galt. Det hersker ingen tvil. Vi står midt i en krise.

På samme dag ble årets forslag til statsbudsjett lansert. Kontrastene mellom de larmende alarmklokkene i klimapanelets rapport og regjeringens politikk kunne ikke vært grellere. Regjeringens egne framskrivninger viser at vi med dette budsjettet vil bomme på egne klimamål – med god margin!

Ser vi bort fra regjeringens kompliserende «referansebane» vil kuttene i 2030 være på ca 45 millioner tonn CO2, ned fra 50 millioner tonn CO2 i 1990. En ekstremt lite imponerende reduksjon.

Målet som alle stortingspartiene ble enige om i 2012, er det bare å glemme. Målet for 2020 forsøker regjeringa å tie ihjel, men vi har ingen sjanser for å nå det, med mindre det kommer en ny finanskrise. I årene framover vil vi måtte forsterke klimapolitikken dramatisk hvert eneste år hvis vi i det hele tatt skal ha en teoretisk sjanse for å nå vårt eget mål i 2030.

Ingen av årene denne regjeringa har styrt har levert en sånn dramatisk forsterking, så den jobben vil noen andre måtte gjøre.

«Miljøparti»-trikset

Det har lenge hersket en viss spenning til om Venstres inntog i regjering ville bety andre takter i politikken. Svaret har vi nå – det betydde det ikke. Klimapolitikken fra FrP og Høyres hvetebrødsdager aleine i regjering videreføres. Noen potter økes her og der, noen mer enn andre, men vi ser ingen omlegging av politikken. Klimakuttene som følge av at Enova, som forvalter Energifondet, blir større, og en satsning på plastforsøpling, er trolig veldig små.

Det tragiske er at de to gamle «miljøpartiene» SV og Venstre går med på å være ulike regjeringers skjold, i bytte mot 200 millioner kroner mer til Enova.

Dette til tross for at klimapolitikk egentlig burde passe høyrepartier godt. Statsbudsjettet lages vanligvis på følgende måte: Man tar fjorårets statsbudsjett og plusser litt penger på hver post. Så tar man de nye, friske pengene (handlingsrommet) og lager nye poster som de neste regjeringene må plusse på hver gang. Hvis det ikke blir pluss i en post ett år, så er det et «kutt», og da har opposisjonen fått et angrepsvåpen.

Men klimapolitikken kunne vært annerledes. De største kuttene kan nemlig komme fra hva man ikke satser penger på, heller enn hva man satser penger på. Lar vi for eksempel være å bygge nye, monstrøse motorveiprosjekter som ferjefri E39 eller E18 Vestkorridoren, så vil vi spare både miljøet, klimaet og pengesekken. Et økonomisk konservativt kinderegg for modige høyrepartier!

Det samme gjelder investeringer i oljesektoren (som nå er 7 ganger så høye som investeringene i all annen industri til sammen), ny rullebane på Gardermoen og mange flere prosjekter. I Oslo har vi for eksempel sett at MDGs valgkampløfter har vært langt billigere å gjennomføre enn SVs og Aps.

Verden skriker etter en total omlegging der vi vurderer konsekvensene av og på klima av hvert eneste politiske tiltak.

Det er dessverre lite sannsynlig at vi noen gang kommer til å se denne typen grønn høyrepolitikk, for nå har regjeringa skaffet seg et lurt triks: Et «miljøparti» i regjering. Da NRKs programleder på Politisk kvarter forsøkte å spørre Siv Jensen om klimapanelets rapport kunne hun kjekt parere med at klimaministeren nok ville ta seg av det. De virkelige styringspartiene har fått seg et perfekt, grønt skjold de kan holde opp mot den unisone fordømmelsen fra miljøbevegelsen, og kan dermed unnslippe det ansvaret som er like mye deres som det er Venstres. Eller SVs. Eller MDGs.

Det tragiske er at de to gamle «miljøpartiene» SV og Venstre går med på å være ulike regjeringers skjold, i bytte mot 200 millioner kroner mer til Enova. Blokkpolitikk er fortsatt viktigere enn klimapolitikk.

En hvilken som helst annen sak

Det er slående hvor liten plass klimakrisa får i den norske bevisstheten og oppmerksomheten.

Mediene brukte riktignok plass i sine flater på FNs klimapanel sin rapport, men krisa behandles ikke noe vesensforskjellig fra andre saker. Det tok ikke mange minutter før saftprodusenten Lerum sin kritikk av justeringen av sukkeravgiften var en like stor (og kanskje større) sak enn klimakrisa.

Helsepolitikere ble trukket gjennom ulike TV- og radiostudioer, men ikke for å fortelle om de mange livene som vil gå tapt når hele stater forsvinner i havet, men for å kritisere regjeringas kutt i matbudsjettet til cøliakere.

Spørsmålet om vi har rett til å senke andre stater til under havets overflate fordi vi må fly til Syden blir effektivt videresendt til regjeringskollegiets junior, som hverken har penger eller evner til å overstyre andre departement.

Kort sagt – sånn behandler ikke mediene noen krise.

Men mediene har selvfølgelig lært av politikerne. Krisen vi står midt i akkurat nå gjenspeiles ikke «på alle nivåer», som forskerne etterspør. Det behandles som et hjørne av politikken – et eget saksfelt – perifert plassert med en bitteliten pengepott i kapittel tre-punkt-sju.

Verden skriker etter en total omlegging der vi vurderer konsekvensene av og på klima av hvert eneste politiske tiltak. Istedenfor får vi finansministeren ut og klimaministeren inn når Dagsnytt Atten skal diskutere om vi kan leve på planeten om noen få tiår eller ikke. Spørsmålet om vi har rett til å senke andre stater til under havets overflate fordi vi må fly til Syden blir effektivt videresendt til regjeringskollegiets junior, som hverken har penger eller evner til å overstyre andre departement.

Kanskje kommer denne ignoreringen av klimakrisa av at befolkningen er uinteresserte i saken. Jeg tror ikke det. Jeg tror at vi blir lært at det ikke er så viktig av de som har i oppgave å føre samfunnets samtale på våre vegne – mediene og politikerne. Norge skiller seg ut blant vestlige, europeiske land i at vi ennå ikke har noen seriøs klimapolitikk, eller noen seriøs samtale om klima.

Mandagen var bare nok et eksempel på at klimakrisa ikke er en krise i Norge. Det var bare en helt vanlig dag.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden