Kultur

En veldig ro og en mulig uro

Det går en tydelig linje fra tradisjonelt samisk håndverk til skulpturen, skriver Anki Gerhardsen. På bildet:

Bilde: Anki Gerhardsen

Det aktivistiske og høylytte er fraværende i den nye utstillingen på Samisk Senter for Samtidskunst. Det gjør den vidåpen for tolkning og opplevelse.

UTSTILLING

  • Time for Sculpture #1
  • Kuratert av Kristoffer Dolmen
  • Samisk Senter for Samtidskunst

«En fot i ren skulptur. En fot i doudji. Her skal vi se på forholdet mellom samisk håndverk og samtidskunst.»

Kristoffer Dolmen er ganske nytilsatt direktør for Samisk Senter for Samtidskunst, og nå slipper han meg inn fra 24 kalde vintergrader i Karasjok sentrum til den første utstillingen under hans hånd: Time for Sculpture #1. Det er altså Dolmen selv som er kurator, og tittelen antyder at dette er begynnelsen på en serie.

Og ganske riktig: I løpet av vårhalvåret 2019 skal det komme to til, én med tekstil som sentralt utgangspunkt og én med en mer åpen ramme hva materialvalg og uttrykk angår.

Håndverk nært naturen

Den samiske kunsten utvikler seg for alvor fra 1960-tallet og utover, og disse tre utstillingene har som intensjon å gi et bredt inntrykk av hva den har bestått av så langt. Det er skulpturen det skal handle om hele veien her, og denne første starter i all hovedsak så nært naturen det er mulig å komme: Tre først og fremst, men også stein, bein, lær og pels.

Disse materialene er helt sentrale i det tradisjonelle samiske håndverket, doudji, og forbindelsen til nettopp doudji er åpenbar og sterkt tilstede i flere av de 17 arbeidene som til sammen utgjør Time for Sculpture #1.

Her er små og større kunstverk som ligner skrin og esker, boller og traug. Noen er fullt brukelige som nettopp det de ligner på, andre er mer som en refleksjon over ideen, naturen, det tradisjonsrike håndverket i seg selv eller historien. Uansett er det glattpolerte, flammende trevirket, de fint utskårne mønstrene og de små ornamentene i sølv eller bein slående vakre. Det må ha vært denne sterke fornemmelsen av visuell nytelse Immanuel Kant tenkte på da han skrev om estetikkens rom for intenst velbehag.

«En forgangen tid» av Folke Fjällström.

Anki Gerhardsen

Denne veldige skjønnheten strømmer også ut av Folke Fjällströms verk En forgangen tid, men kanskje er det også et vemod som pipler frem like bak. Båten er avkuttet, skien er avkuttet. Det som var nytte og hverdag har havnet på museum, bokstavelig talt, og igjen står bare dette nesten smertefulle vakre. Fjällström er fra Jämtland i Sverige, og har blitt hedret for sin evne til å fornye og forandre det tradisjonelle kunsthåndverket, også hva uttrykket angår.

 

Vrede

Den som har fulgt samisk kunst over tid, kan ikke ha unngått å legge merke til at mye er preget av vrede og uttalt aggresjon mot storsamfunnet og maktinstitusjonene. Máret Anne Sara fra Kautokeino bygde en stabel av blodige, nyslaktede reinhoder foran Indre Finnmark tingrett for noen år siden, og ble kjent for et stort publikum etter å ha stilt ut en renset versjon av de samme hodene foran Stortinget. Verket Pile of Sápmi ble også vist på Documenta sommeren 2017.

Utstillingen er preget av abstraherte og sammensatte fortellinger, mindre propagandistisk i formen.

Saras arbeid er direkte knyttet til en pågående kamp for brorens rett til å drive reindrift, en kamp som endte med tap i Høyesterett i fjor, men som nå er klaget inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Den samme vreden, bare enda mer eksplisitt og enda mer pågående, kjennetegner den svenske kunstneren Anders Sunna. Han har gjentatte ganger vakt debatt og diskusjon med sine til dels voldsforherligende malerier og installasjoner. Kanskje kjenner du også det finske og anonyme kunstnerkollektivet Suohpanterror  plakatkunst med bilder av hengte samer og påskriften «Er du samefolkets bøddel?».

Ingen aktivisme

Det aktivistiske og noe høylytte uttrykket er helt fraværende i utstillingen på Samisk Senter for Samtidskunst i dag, men det betyr ikke at den er tannløs eller unnvikende. Tvert imot. Den er bare mer eksistensielt betont. Mer preget av abstraherte og sammensatte fortellinger, mindre propagandistisk i formen. Det gjør den også vidåpen for tolkning og opplevelse.

Ta skulpturen Favntak av Annelise Josefsens for eksempel. Denne menneskelignende figuren i full størrelse ligger på gulvet og omfavner en stor stein. Vedkommende har et belte med objekter som minner om hverdagslige bruksgjenstander fra eldre tider rundt livet. Både mennesket og steinen er halvt glattpolert, halvt ubearbeidet, halvt natur, halvt kultur, og omfavnelsen er like dobbel: Den ser ut til bevege seg et sted mellom glede og angst.

Skulpturer av Annelise Josefsen (foran) og Aage Gaup.

Anki Gerhardsen

Liggende på gulvet framstår hele figuren dessuten svært sårbar og svært utsatt, det harde, sterke materialvalget til tross. Det er smerte og skjønnhet på en gang altså, og Josefsen arbeid er noe av det som griper meg mest her inne.

Det er noe som er vakkert, men ikke nødvendigvis trygt.

Men det er mer som trenger seg på uten å være påtrengende. Midt i rommet står eksempelvis en høy treskulptur som minner dels om en totempæl og dels om et revnet trekors. Rundt foten ligger store steiner i ring. Skulpturen er grovt uthugget, delvis ubearbeidet, og i det hele tatt rå og intens i sin framtoning. Det er Aage Gaup fra Børselv i Porsanger som står bak verket, og det bærer tittelen Den siste stamme.

Gaup lager for øvrig ikke bare kunst med samiske referanser. Han er også representert med det som best kan beskrives som en maktkritisk fallosfigur; stor, tung, plasskrevende og truende. Den opptar et helt hjørne i rommet, er laget av en markstukken stokk av karibisk tømmer med rødmaling på, og heter Sleeping warmachine. Ikke spesielt vanskelig å reflektere over kanskje, og muligens noe mer oppsiktsvekkende da den ble laget i 2003 enn den framstår i dag, men den rommer like fullt større perspektiver enn urfolksproblematikk alene.

Det som ulmer

Det går imidlertid ikke an å lage en utstillingsserie med samisk skulptur som grunnlag uten å komme inn på Iver Jåks. Her er han representert med to ulike kunstverk: Smilende dager Nikkæ og Coarveráidu (Reinsdyrsgevir). Jåks døde i 2007 og har gjennom et langt kunstnerliv pendlet mellom et svært moderne uttrykk og det som best kan betegnes som urgammel samisk livsfilosofi. Alt presentert samtidig og på en gang, i hvert enkelt verk.

Og her ligger også det virkelig fascinerende i Jåks arbeid: De er større enn seg selv. Han jobbet stort sett med tre, lær, bein og horn, og mye gir assosiasjoner til redskaper, innretninger, bruksapparatur, kanskje hjemmelaget.

Iver Jåk pendler mellom et svært moderne uttrykk og det som best kan betegnes som urgammel samisk livsfilosofi, skriver Anki Gerhardsen.

Anki Gerhardsen

Skulpturene hans virker ofte lite bearbeidet, kanskje bare funnet i naturen og satt sammen på en uvøren måte, men uttrykket er spekket med kompleksitet, dulgte hentydninger, noe varmt og noe kaldt. Den samme uttrykksmessige rikdommen er til stede i de to utvalgte verkene på denne utstillingen: En veldig ro og en mulig uro.

Jåks nerve og Jåks uutgrunnelige kobling mellom det fortidige og det moderne, naturen og kulturen, speiles altså i mange av kunstverkene i denne utstillingen. Det er noe som ulmer, det er noe du merker, men ikke helt kan gripe. Det er noe som er vakkert, men ikke nødvendigvis trygt. Det er sterkt til stede, men samtidig utenfor tid og rom.

Til sammen er Time for Sculpture #1 et startpunkt: Sammensatt, spennende, vakkert og rikt. Et startpunkt for å forstå og for å sette seg inn den samiske kunstens skulpturelle utvikling. Jeg ser frem til #2.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden