Politikk

En vinner appellerer til taperne

Økonomisk utenforskap forklarer en del av Trumps oppslutningen. Men det lå bedre til rette for ham i 2012.

Trump appellerer til amerikanere som føler seg fremmed for den politiske prosessen og som mener at USA er på vei ned og blir utnyttet av resten av verden. Jeg har i tidligere artikler sett på Trumps appell til fremmedfiendtlighet og hans autoritære trekk. Denne gangen skal jeg se på økonomiske drivkrefter. De virker sammen med fremmedfiendtligheten når økonomiske problemer, reelt eller demagogisk, kan kobles til innvandring og handel.

Trump gjør det bedre i områder og blant grupper med økonomiske problemer – det viser en rekke meningsmålinger, inkludert valgdagsmålinger. Dette beviser ingen kausal sammenheng – vi vet også at Trump gjør det relativt best blant dem med lav utdanning, som ser ut til å være den faktoren som sterkest korrelerer med oppslutning om ham, og vi vet at disse sliter mer i den moderne økonomien. Dette – at forskjellen mellom lavt og høyt utdannede øker, har vært mer markert i USA enn i Vest-Europa. Så det kan både være det lave utdanningsnivået i seg selv, eller det som dette lett fører til, dårlig økonomi, som skaper tiltrekkingen til Trump.

Men selv om vi går ut ifra at Trump har en særlig appell her, forklarer det ikke at fenomenet kommer til overflaten nå, eller at hans appell ser ut til å være nok til å vinne den republikanske nominasjonen, langt på vei på et program som står i sterk kontrast til det republikanerne har stått for i flere tiår. Det gir heller ingen indikasjon på at USA faktisk er klar til å velge en mann som Trump.

Avindustrialisering
La oss starte med avindustrialiseringen, som er en populær forklaring særlig på venstresiden, fordi den også kan bidra til å forklare Bernie Sanders appell til demokratiske velgere. Jon Hustad påsto på TV2 Nyhetskanalens program Underhuset 11. mars at industrisysselsettingen er redusert med ¾ siden 1990.

USA, har i likhet med alle vestlige land, gjennomgått en avindustrialisering – i den forstand at industriens andel av BNP og sysselsetting har gått ned. I absolutt forstand har industrien derimot opprettholdt produksjonen, noe som fremgår av figuren nedenfor. Ikke bare det – den stiger, om enn med midlertidige fall knyttet til konjunkturer, valutasvingninger og finanskrisen.

usa industri

Denne figuren kan lure en til å tro at avindustrialiseringen er noe nytt, siden sysselsettingen (absolutt, ikke relativ) var stabil på 90-tallet. Men ser vi lenger tilbake i tid – til 1960, og på industriens andel av total sysselsetting, ser vi at nedgangen ikke har akselerert. Det er altså ikke noe spesielt med dette nå, og andre krefter enn økt globalisering spiller en hovedrolle, slik Edwards & Lawrence pekte på i 2013. De viser også at nedgangen i industrisysselsettingens relative andel er omtrent den samme i en rekke vestlige land, også de som har stort handelsoverskudd innen industrivarer, som Sverige og Tyskland (s. 67).

usa industri 1960-2010

Industrisysselsettingsutviklingen var altså relativt flat fra 1985 til årtusenskiftet. ”The giant sucking sound” av jobber som forsvant sørover, som Ross Perot advarte mot i 1992, etter frihandelsavtalen med Mexico som ble iverksatt fra 1994, hørtes ikke de første årene. Derimot kom det en kraftig fall med nedgangstidene etter årtusenskiftet. Og om Mexico ikke utkonkurrerte amerikansk industri, gjorde kinesisk det i større grad utover i dette årtusenet. Vi kommer snart tilbake til Kina og Trumps proteksjonisme.

Men legg også merke til utviklingen de senere årene – industrisysselsettingen har hentet seg inn igjen. Dette gjenspeiler både fremgang i energiindustrien – fracking og fornybar energi, og at robotisering, (for en tid) svakere dollarkurs og høyere kostnader i Kina har gjort USA mer konkurransedyktig.

Vilkårene for en president Trump burde altså vært betydelig bedre i 2012 enn i 2016.

Arbeidsledigheten steg – og falt kraftig
united-states-unemployment-rate 2016
Og dette er et mønster vi finner igjen nesten uansett hvilke indikatorer vi undersøker.  Som figuren viser steg arbeidsledigheten kraftig i 2009 og 2010 og nådde omkring 10 prosent, før den falt ned mot 8 prosent i 2012. Siden den gang har den falt jevnt og trutt, og er nå under 5 prosent, et lavt nivå til USA å være, og langt lavere enn i de fleste europeiske land. Selv i Norge er arbeidsledigheten nå omtrent på amerikansk nivå.

Riktignok har andelen voksne som deltar i arbeidsmarkedet falt betydelig i USA. Dette gjenspeiler både at en del arbeidskraft er blitt varig marginalisert, og ikke forsøker å finne seg jobb, men noe av dette skyldes også demografiske endringer (det er faglig uenighet om hvor viktig dette er).

Flere faktorer inngår i denne demografisk utviklingen. Årskullene som nærmer seg slutten av normal karriere, og dermed har en høyere andel som tidligpensjonerer seg (eller har problemer med å få ny jobb) er uvanlig høye. Sysselsettingsgraden blant menn har falt siden 1950-tallet, men siden den lenge økte blant kvinner, har samlet sysselsetting økt. Nå er det ikke lenger mer å hente hos kvinnene, og fallet blant menn veier tyngre. Og flere unge tar høyere utdanning og er dermed utenom arbeidsstyrken.

Stagnerende lønninger
Amerikanernes inntekter har stagnert, men det er ikke noe nytt. Det er mange måter å måle dette på, og den mest negative er å se på timelønn eller ukelønn.

realwages us
Som vi ser, har reallønningene stagnert lenge. Etter finanskrisen falt de betydelig, men har siden tatt seg litt opp igjen. Vi vet imidlertid at Trumps kjernevelgere har lavere utdanning enn gjennomsnittet og at disse har hatt en dårligere lønnsutvikling over lengre tid – ja faktisk i mer enn tyve år.

us-real-wage-levels-of-workers-by-education-autor

Vi kan derfor forklare noe av Trumps appell med lønnsstagnasjon, men ikke hvorfor dette gir seg utslag nå og ikke for eksempel i 2012. Og vi kan ikke så lett forklare hans appell til andre grupper enn de lavt utdannede på denne måten.

Svak vekst i inntekter
Samlede inntekter etter skatt har utviklet seg bedre enn lønningene. Det skyldes både høyere sysselsetting (blant kvinner) dersom vi anvender et langt tidsperspektiv, reduserte skatter og økte overføringer. Det er også en lang debatt om hvorvidt offisiell inflasjonsrate er for høy, og ikke reflekterer kvalitetsforbedringer i kurven med varer og tjenester som den måler. Dersom man sammenligner inntektsutviklingen for familier eller husholdninger (og ikke individer), er det også viktig å huske at størrelsen på husholdningene lenge gikk betydelig ned, slik at inntekt pr. person viser en bedre utvikling. (Jeg skrev om dette i 2011).

Figuren nedenfor er hentet fra Kongressens Budsjettkontor (CBO) og viser inntekt etter føderale skatter og overføringer fra 1979 til 2011. Som vi ser er fremgangen beskjeden for de aller fleste, men netto skattelettelser har hjulpet (ca 10 prosentpoeng). Og det er fremgang for alle grupper, selv om uttrykket ”stagnerende” ikke er direkte galt.

inntekt usa 1979-2011 aftertax cboMange har gjort et poeng av at Pews data viser at andelen som tilhører middelklassen er redusert med hele 11 prosentpoeng fra 1971 til 2015. Scott Winship innvender at grensene for å inkluderes i ulike inntektsgrupper er relative, slik at dette viser relativ, og ikke absolutt posisjon. Men uansett er det viktig å huske at av disse 11 prosentpoengene har 2 gått til øvre middelklasse og 5 prosentpoeng til overklassen, mens 4 prosentpoeng har gått til underklassen (dette er netto endringer, brutto skjer det masse forflytning). Middelklassen minsker, men det er langt flere som rykker opp enn ned. (Fra 2011 til 2015 er eneste endring at ett prosentpoeng har gått fra middelklassen til overklassen).

Kobling til innvandring
I USA er det forsket mye på sammenhengen mellom innvandring og lønnsutviklingen for ”innfødte”. Ingen konsensus er nådd, heller ikke om fortegnet, men de fleste studier peker mot at effekten er svært liten. Den mest innvandringsskeptiske forskeren, George Borjas, mener at innvandring reduserer lønningene til dem med lavest utdannelse med 2-5 prosent.  På den annen side viser forskningen til Chassambouli og Peri at illegal innvandring faktisk øker både sysselsettingen og lønningene til innfødte ufaglærte. (Mer om striden mellom Borjas og Peri her.)

Men om det er svakt faglig belegg for å se innvandring – lovlig eller ulovlig, som en trussel mot lønninger og sysselsetting, forhindrer jo ikke det at mange kan tro noe annet, og at det motiverer en stemme på Trump. Det gjelder for øvrig også hans fokus på ulovlige innvandrere. Det er vel kjent (vel, ikke hos Trump og hans velgere) at antallet har stabilisert seg de senere år, og faktisk gått noe ned. Ifølge Center for Migration Studies var det 12 millioner ulovlige innvandrere i landet i 2008. Siden den gang har dette gått ned hvert eneste år, og var i 2014 nede i 10,9 millioner. Pews tall viser samme utvikling.

Heller ikke dette kan forklare hvorfor Trump har appell nå, og innvandring ikke var en stor vinnersak for republikanerne i 2012.

Kobling til handel
At frihandel samlet sett gir større fordeler enn ulemper er blant de tingene samfunnsøkonomer er mest enige om. Men det er også slik at det finnes tapere. Internasjonal handel med lavkostland har en rekke effekter, som delvis trekker i forskjellig retning. Det siste året har det vært mye oppmerksomhet rundt forskningen til David Autor og kolleger, som viser mer negative virkninger av Kinas sterke eksportvekst enn det de fleste økonomer vanligvis preker. Det tar lengre tid før lokale arbeidsmarkeder tilpasser seg enn tidligere antatt.

Dette er det eneste området der Trump har en klar og klart annerledes politikk enn sine rivaler. Dersom Trump skulle gjøre alvor av en tollsats på 45 prosent på alle kinesiske varer, ville det utvilsomt beskytte en del amerikanske arbeidsplasser, men for å få noen særlig effekt, må han utvide tollbeskyttelsen til mange andre land som ellers ville ta Kinas plass. Og amerikanerne måtte regne med mottiltak mot sine eksportnæringer. Ikke bare det – prisene på importvarer og importkonkurrerende varer ville gå betydelig opp. Walmart importerer svært mye av sine varer fra Kina. Samtidig er det et sted der USAs mindre bemidlede handler. Men dette ser ikke ut til å gjøre mer inntrykk på Trumps velgere enn av at de aller fleste produkter som bærer Trump-navnet er laget utenfor USA.

Og med en beskyttet industriproduksjon – ville arbeidsgiverne by opp lønningene og ansette flere? Som vi så i figuren ovenfor, har produktiviteten i industrien økt kraftig. Sannsynligvis ville en beskyttet næring, truet av høyere lønninger, heller ty til økt automatisering. Som James Pethokoukis skriver: Trusselen mot amerikanske jobber fremover er ikke kinesiske arbeidere, men roboter.

Det er behov for politiske tiltak for å dempe problemene for dem som rammes av konkurransen fra utlandet, både fordi mange av dem faktisk er sårbare, men også for å bevare den politiske oppslutningen om en generell handelsvennlig politikk. Autor trekker også frem dette behovet.

Tillegg: Også på dette punktet er det slik at forholdene lå bedre til rette for Trump i 2008 og 2012. Da var det flere som så handel som en trussel enn som en mulighet. Nå er den siste gruppen større enn noen gang siden Gallup begynte å stille dette spørsmålet i 1992.

Ulikhet
Trumps appell er ikke først og fremst til dem som er opptatt av ulikhet, snarere absolutt stagnasjon og nedgang. Siden Sanders, og delvis Clinton er opptatt av ulikhet i seg selv, tar jeg likevel med noen data også på dette området.

Ulikheten har økt over lengre tid i USA. Det er mange måter å beregne dette på. Tre av dem, som måler andelen av inntekt som går til den rikeste prosenten, fremgår av figuren nedenfor, hentet fra et nytt paper publisert av Brookings Institution (Bricker et al 2016). (Også Bruckhauser et.al. finner betydelig mindre økning i ulikheten enn Piketty og Saez.)

ulikhet usa brookingsSom det fremgår av figuren var økningen størst under Bill Clinton. Men siden særlig de siste av disse årene var preget av en boom der de fleste fikk det bedre, skapte ikke dette noen politisk motreaksjon.

Hvordan vi ser på dette, avhenger av hvilken periode vi velger ut. Og cherry-picking av ”passende” start og sluttidspunkter er utbredt.

Tabellen nedenfor er hentet fra Saez. Mange er opptatt av at det meste av inntektsveksten siden økonomien snudde i 2009 har kommet de rikeste til gode (58 prosent fra 2009-14 – inntekt før skatt og overføringer. Cherry-pickerne bruker gjerne en tidligere versjon av Saez-beregninger for perioden 2009-2012, da 91 prosent tilfalt den rikeste prosenten). Men som vi ser, er det systematisk slik at de rike gjør det best i gode tider, men også taper mest i dårlige tider. Ser vi tidsrommet 2007 til 2014 samlet, som både får med nedgang og oppgang, hadde inntektene falt med 18 prosent for den rikeste prosenten, og med 9 prosent for de fattigste 90 prosent.

ulikhet saezScott Winship ved Manhattan Institute peker på at andelen av inntektsøkningen som går til den rikeste prosenten har vært omtrent identisk i periodene 1979-89, 1989-2000 og 2000-2007 (inntekt er her regnet på husholdningsnivå, og inkluderer den offentlige alderspensjonen Social Security). Vi snakker altså om en langvarig trend mot økt ulikhet, uavhengig av hvilket parti som styrer.

Det er derfor lite her som kan forklare hvorfor ulikhet skulle ha større politisk betydning nå, dersom det da ikke er snakk om et vippepunkt – at ulikheten har nådd et nivå som gir reaksjoner. Gallup har stilt spørsmål om synet på ulikhet tilbake til 1985. Det er ingen klar endring over tid i andelen som mener at godene er urettferdig fordelt (nesten to av tre synes det), mens det derimot er en klar og langvarig økning i andelen som mener at staten bør bidra til å redistribuere gjennom tunge skatter på de rike. Andelen økte også etter finanskrisen, men fremdeles er det bare et knapt flertall som støtter dette. Samtidig viser en rekke undersøkelser (se for eksempel denne sammenstillingen for AEI) at amerikanerne rangerer ulikhet som et mindre viktig politisk problem enn mange andre saker, og mindre enn i de fleste land med lavere ulikhet enn USA.

Jeg finner det derfor rimelig å konkludere med at grunnen til at det nå er bred misnøye med den økonomiske utviklingen, i motsetning til under Clinton, snarere er nedgangen eller stagnasjonen i vanlige folks absolutte inntekter, ikke at de rikere er blitt mye rikere.

Hvorfor 2016 og ikke 2012?
Jeg har i det siste grunnet litt på hva som hadde skjedd dersom Trump hadde stilt i 2012 – han har lekt med tanken ved flere tidligere valg. Som vi har sett ovenfor, var de økonomiske forholdene mer passende for hans appell da enn nå. I tillegg kunne han mobilisere mot en sittende svart president. Med den rasistiske appellen jeg mener at han har, skulle jeg tro at det ville være mer potent enn å kjempe mot en kvinne. På den andre siden veier de vanlige åtteårs syklusene i velgernes adferd – at en sittende president gjerne gjenvelges, men at man etter åtte år med ett parti mener at det er tid for et skifte til det andre.

Tillegg 4. mai: Jeg snakket med en tidligere USA-korrespondent forleden, og han bemerket at det forskjell på hva du kan lese ut av statistikk og hvordan folk oppfatter virkeligheten. Og det er riktig at pessimismen ofte henger i en god stund etter at pilene peker oppover. Men etterhvert merkes statistikken også i dagliglivet. Det blir lettere å få jobb, kanskje kommer det et lønnspålegg, fetteren får solgt huset sitt til en grei pris. En sterk indikasjon på at folk føler det går bedre er regelmessige målinger av consumer sentiment, altså hvordan forbrukerne ser på økonomien nå og forventninger fremover. Denne indeksen har økt jevnt og trutt i flere år nå, og har nådd samme nivå som før finanskrisen. Ser vi på de siste femti årene, er det bare under Clintons andre periode at optimismen har vært merkbart høyere enn nå.

For å slutte der jeg startet: Det er ingen tvil om at Trump appellerer sterkere til grupper som sliter økonomisk, særlig menn med lav utdanning. Men det er lite som tilsier at dette vil være nok til å vinne presidentvalget. Koblet med Trumps vellykkede mobilisering av negative holdninger til utlendinger og det politiske etablissementet, øker appellen. Men fremdeles er det langt frem til et flertall i det amerikanske folk for en kandidat med til dels uklar og til dels urealistisk politikk.

Les også Charles Murrays artikkel om Trumps velgere og nasjonal identitet.

Tillegg 17. mars:

Scott Winship peker på at Trump ikke gjør det spesielt godt blant velgere som er opptatt av økonomi. Hans konklusjon er dekkende for min egen, selv om jeg tillegger økonomisk nedgang en viss egenvekt:

«I believe that Trumpism is being driven primarily by cultural anxiety — by dissatisfaction with cultural change and perceived cultural decline. “Make America Great Again” is clearly about fear of national decline, but it is not primarily about economic decline. Trump’s complaint is that “we never win anymore,” not a narrow protest that other nations are taking away our jobs or that wages are stagnant. It taps into fears that something has gone wrong — with our economy but also with our position on the international stage, with our values, with our families, and with the maintenance of law and order.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden