Kultur

En vitsefortellers bekjennelser

Utsnitt av boken "Vitser du ikke tør fortelle mamma".

Bilde: Kristian Meisingset

Jeg har lenge ledd av vitser om Helen Keller og negre i Harlem. Men samfunnsmoralen er som et knurrende øye i nakken.

«Puritanism: The haunting fear that someone, somewhere, may be happy.»
H.L. Mencken

På kontorpulten min har jeg en del bøker: Bøker om Lenin og om Mussolini, bøker om Russland som mafiastat, bøker om Trump (Trump Is F*cking Crazy: This Is Not a Joke) og pamfletter om demokratiets kommende sammenbrudd i Europa. Det er sånt som kalles faglitteratur.

En av bøkene på pulten heter derimot Vitser du ikke tør fortelle mamma. Den er knapt en fagbok. Boka er utgitt på Atlantic Forlag i 1993. Det er ikke så lett å beskrive innholdet i disse dager, men la oss si at det er plumpt, og at det er grovt. Her er det egne avsnitt som heter Handikap-vitser, Homo-vitser, Generelle smakløsheter, Pakistanervitser og Etiopia-vitser. Ett kapitel heter sågar Vitser for rasister.

Siden dette lille essayet (forhåpentligvis) publiseres i en velrenommert nettavis, er det bare rett og rimelig at Vitser du ikke tør fortelle mamma betraktes som fagbok for anledningen. Den er rett og slett en nødvendig kilde for kunnskap om vår felles fortid.

Samling smakløsheter

På vaskeseddelen forteller forlaget oss følgende: «Man skal ikke si ‘pule’ i bursdagsselskap, og man skal ikke spøke med Jesus, homoer, pakistanere, Helen Keller, Kennedy eller likkister. Det gjør vi i denne boken.»

Her ser vi allerede at boka er gammel, for Jesus kan man i dag si hva som helst om. Dette var også før det ble forbundet med livsfare å lage vitsetegninger av Profeten.

Men boka leverer ellers i henhold til markedsføringen. Den inneholder en imponerende samling smakløsheter.

Denne boka ligger på kontorpulten til Bård Larsen.

Kristian Meisingset

På midten av 1990-tallet kjøpte jeg boka til niese – og nevøer, og jeg mener vi lo godt sammen. Jeg ler fremdeles..

Dette er altså en vitsefortellers bekjennelser. Jeg begynner å bli oppe i åra, og er nok en av dem som ikke henger helt med i den nymoralske utviklingen som, etter mitt skjønn, har skjedd i ekspressfart de seneste årene, særlig på sosiale medier.

Hvem ler av grov humor?

Jeg befinner meg altså i den håpløse situasjon at humoren min ser ut til å være utdatert.

Det er mulig jeg overdriver, at sjokkeffektene i humor bare har funnet andre veier. Det er jo en åpenbar kohorteffekt i humor. Nesten alle gamlinger synes humoren var best en eller annen gang før. Fleksnes for eksempel. Eller Lystad og Mjøen. Selv klarer jeg nesten aldri å finne morsomme filmer lenger. Selv Jim Carrey har blitt gammel og sur.

Men jeg ler altså av ting som burde gi meg dårlig samvittighet. Problemet er at jeg ikke helt får den dårlige samvittigheten på plass.

De fleste av vennene mine ler, men de er stort sett alderstegne de også.

Når det er sagt, kjenner jeg ikke til kvantitative studier av grov humor. Jeg vet altså ikke hvor mange som fremdeles ler av utdatert, grov humor. Som med så mange andre kulturelle fenomener er det gjerne plapreklassen og de eleverte med studiepoeng (Bourdieus borgerbarn) som bestemmer hva som er comme-il-faut.

De fleste av vennene mine ler, men de er stort sett alderstegne de også. Kanskje ler de på bygda også, utenfor PK-land (hvor ble det av Rorbua)? Eller på østkanten i Oslo? Skjønt jeg har en klar mistanke om at det knises skittent i akademiske kriker og kroker også.

Forskjell på kafebord og hyttetur

Humor er ikke prinsipiell. Tid og sted betyr også noe. Det er forskjell på et kafebord, der det kanskje sitter en svart, en homofil og opptil flere kvinner, og en hyttetur med gutta.

En aktiv og velstudert nettdebattant skrev for en stund siden at vedkommende aldri vil si noe som helst til noen, heller ikke baktale eller slå en vits, som ikke kunne stått på trykk i avisen. Det tror ikke misantropen i meg et øyeblikk på.

Så hva er det med oss som ikke slipper taket på gårdagens humor? Mangler vi empati, eller finnes det andre, hyggeligere forklaringer på disse artighetenes anomalier?

Haikende pakistanere

Under karikaturstriden var det bare et fåtall aviser som våget å publisere faksimiler av bomben i turbanen. Derfor var det mange som ikke helt forsto hva all ståheien egentlig handlet om. Den feilen bør ikke gjøres for mange ganger.

Derfor følger noen eksempler på hva Vitser du ikke tør fortelle mamma egentlig inneholder, som klart kan oppfattes som støtende, men som dog ikke er blant de verste eksemplene (her kan for så vidt fantasien gjøre jobben).

Hvorfor masturberte Helen Keller bare med en hånd?

Side 21: «Hvorfor vil ikke negre ta aspirin? Fordi de er for stolte til å plukke bomullen som ligger øverst.»

Side 22: «Vet du hva masseforvirring er? Farsdag i Harlem.»

Side 26: «Hva kaller man en pakistaner som haiker? En vandringsmann.»

Side 54: «Vet du hvorfor småjentene i Holmestrand går rundt med en død fisk i trusa? Det er fordi de vil lukte som de store jentene i Holmestrand.»

Side 72: «Hvorfor masturberte Helen Keller bare med en hånd? Slik at hun kunne stønne med den andre.»

Det er liten tvil om at alle disse vitsene er støtende for noen. De er så langt ute av vårt eget tidsvindu at jeg er litt bekymret for responsen som vil komme når man gjengir dem.

Men grovheten er ikke problemstillingen her. Problemstillingen er heller om det nødvendigvis er galt å le av noe som er støtende.

Ler i «god tro»

Hva er det vi ler av? La oss si at innholdet i en vits er ille – om vi måler dens moralske substans. Da er det meste ille, om vi vrir på det.

Er det slik at vitser om kvinner som ikke har utseendet med seg, bare finner resonans hos menn som hater kvinner? Folk ler av ulike årsaker. Det er altså ikke gitt at den samme vitsen fortalt av et utvalg tilhørere ser likedan ut i hodene på alle sammen.

Det forskes på humor – selvsagt. Her konstrueres ofte den idealtypiske tilhøreren, slik at objektene gir en viss analytisk og forskningsmessig etterprøvbarhet. Selv om noen kan le av en stygg vits av ren skadefryd, mener noen forskere at de fleste som ler av negervitser, gjør det i «god tro».

Upassende og forsonende

I sine studier har Peter McGraw og Caleb Warren ved Universitetet i Colorado jobbet med noen enkle kriterier som kan forklare hvorfor vi synes noe er morsomt.

Ifølge McGraw og Warren må anekdoten (for eksempel vitsen) være upassende (bryte med moralske eller sosiale normer, for eksempel å ha sex med en død kylling), men den må også være forsonende.

«Vi kan le av at Larry slår kompisen Moe, fordi vi vet at Larry ikke blir skadet på ordentlig», sier McGraw: «Det er et brudd med sosiale normer. Du slår ikke folk, og særlig ikke en venn. Men det er ok så lenge det ikke er sant.»

Vi ler kanskje ikke så opplagt om personen som promper, er en person vi forakter.

Et annet eksempel er at vi kan le av historier om et kjederøykende småbarn, men om vi ser et videoklipp fra Indonesia av et lutfattig småbarn som røyker, vil vi le mindre.

Ler fordi det er galt å le

McGraw og Warren mener med andre ord at vi ler av drøy humor fordi den bryter tabuer, noe som kan oppleves på nivå med at noen av oss ler når det oppstår uventede situasjoner. For eksempel at tante Magda fiser under julemiddagen. Men vi ler kanskje ikke så opplagt om personen som promper, er en person vi forakter.

Slik McGraw og Warren presenterer sine studier er det altså, generelt sett, ikke noe ondsinnet over at vi ler, fordi vi vet og forstår at humoren både er umoralsk og fiktiv. En god umoralsk vits er altså ikke morsom uten at mottaker vet at det er galt.

Studiet ved Colorado fremstår nesten litt naivt hvis vi setter det opp mot ganske retningsløse vitser om funksjonshemmede eller etniske minoriteter. Men kanskje er det altså slik at de fleste av oss ler av sånne vitser fordi vi også vet at det er galt. At det er normbryteriet i seg selv som får oss til å le.

For noen, som meg selv, er det nesten ingen grenser for hvilke normer som kan brytes; jo verre, jo bedre.

Jødevitser blant nazister

Det er naturligvis her problemene oppstår. På langt nær alle ler av drøye vitser. På den ene siden er drøy humor og drøye vitser langt mindre stuereint i dag enn for ti-femten år siden. På den annen side var ikke «grov» humor – for eksempel grisevitser – like populært for alle i kantina i gode gamle dager heller. Noen av oss har flaue opplevelser …

I den andre enden av lytehumor, og det som kan oppfattes som sexistiske eller rasistiske vitser, vil det alltid være grupper av mennesker som er ofre for morsomhetene. Ikke minst er det vanskelig å lukke øynene for at ganske mange der ute ler av pakistanervitser fordi de ikke liker pakistanere.

En jødevits blant historiebevisste og en jødevits blant nazister blir liksom ikke helt det samme. Skjønt hvem vet? Vitsen er jo den samme. Jeg har aldri helt funnet ut av munnhellet som går; at de groveste jødevitsene kommer fra jødiske miljøer.

Tiden vi er inne i nå, ser ut til å være en reversering tilbake til en veldig bokstavelig forståelse av humor.

Det er i alle fall rimelig åpenbart at mange vitser rammer andre grupper enn den du selv tilhører. Antagelig er det temmelig universelt å le av de andre. Moralske normer varierer også fra kultur til kultur. I kulturer med lang tradisjon for ytringsfrihet og satire er man kanskje også ganske godt opplært i humorens funksjoner. Humor er ikke noe vi skal ta så veldig alvorlig. Humor kan løse opp spenninger og få oss til å senke skuldrene.

Men det er vanskelig materie. Tiden vi er inne i nå, av enkelte omtalt som krenkokratiet, ser ut til å være en reversering tilbake til en veldig bokstavelig forståelse av humor.

Vil ikke ha rett, vil være morsom

En av de som virkelig har havnet i malstrømmen av den pågående amerikanske humordebatten, er stand-up-komikeren Dave Chapelle. Fra scenen drar han den ene respektløse punsjlinjen etter den andre, gjerne om transkjønnede og fargede:

«Hey, baby! Stop selling weed, all right, you’ve got your whole life ahead of you.» He goes: «Fuck you, nigga. I got kids to feed!»

Eller om transer: I don’t understand them, but I believe them, because they cut their dicks off. That’s all the proof I need.»

Chapelle blir møtt med rasismeanklager fordi han er hemningsløs med alt. Eller som han selv sier det: «You have a responsibility to speak recklessly, otherwise my kids might not know what reckless talk sounds like. The joys of being wrong. I didn’t come here to be right, I just came here to fuck around. […] as a policy, you gotta understand, I never feel bad about anything I say up here.»

Blant kritikerne hjelper det ikke at Chapelle har et anarkistisk forhold til humor. Chapelle kan forklare seg blå på at han verken er rasist eller homofob, for avsender spiller ingen rolle for kritikeren.  Det er vitsen an sich som er rasistisk eller krenkende, og som sådan skal den leses bokstavelig. Ordene fanger.

Da er det vanskelig å komme utenom Piet Heins velbrukte gruk: Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.

Ekkokamre for humor

Det er et fremskritt at vi blir oppdratt til å vise mer respekt for minoriteter. Gårsdagens humor kan på ett vis leses inn i en tid der vi var mer sjåvinistiske og rasistiske.

Humor er også gravalvorets vaktbikkje.

På den annen siden er faktisk ikke humor nødvendigvis bokstavelig eller vondt ment. Kanskje alt oppstusset mot den famøse Mokkamannen hadde motsatt effekt. «Lorten i punsjbollen» viskes vekk fra den stuerene offentligheten, men dukker opp i sin upolerte og kanskje bent ut rasistiske form andre steder. Den moralske vendingen får oss til å velge våre humorekkokamre med omhu.

Humor er også gravalvorets vaktbikkje. Ønsket om å implementere gravalvoret som sosial norm, eller enda verre, som jus, er potensielt totalitært.

Marx, vitser og alkohol

Det er også et historisk faktum: Despoter hater humor. De tror – ofte med rette – at den er farlig (mot dem selv). Humoren går derfor undergrunnen.

I tiden før den franske revolusjonen ble det gitt ut pornografiske pamfletter som i skjul ble delt ut på gatene, de såkalte libellene. Her ble adelen og presteskapet fremstilt i seksuelle karikaturer som selv med nåtidens øyne vil oppfattes som ganske spesielle.

I Sovjetunionen sies det at vitser og børst var en overlevelsesstrategi for dem som sleit seg gjennom en traurig tilværelse. «Hva heter det lovmessige stadiet mellom sosialisme og kommunisme, ifølge Marx? Alkoholisme!» Prestestyret i Iran er heller ikke utpreget humoristisk. Eller Donald Trump, for den saks skyld.

Den statsautoriserte humoren, derimot, blir selvhøytidelig og humørløs. Vi skal heller ikke se bort fra at sosial kontroll og smaksdommeri kan gjøre rommet smalt for humor som ikke er funksjonell i henhold til gitte standarder. Særlig fordi du i teorien kan rasjonalisere bort nesten all humor.

Tant og fjas og likeverd

Det sies at god humor sparker oppover (Nytt på Nytt), mens den dårlige sparker nedover.  Foruten at det ikke alltid er helt enkelt å vite hva som er opp og hva som er ned: Igjen betinger jo dette å ta humor på ramme alvor, og kanskje også at vitsen skal ha en politisk, samfunnskritisk og oppbyggelig funksjon.

Går vi virkelig rundt og ler av Nytt på Nytt når vi drodler nedover gata eller forteller vitser på puben?

Fremmer det utenforskap, eller fremmer det inkludering?

Skal humoren eller vitsen forstås bokstavelig? De fleste vil nok svare «tja». At det kommer an på vitsen og hvem den er på bekostning av. Da gjenstår spørsmålet om hvor grensa går. Det går an å vinkle det annerledes også: At en minoritet som ikke vitses med, ikke er anerkjent. Tant og fjas om hverandre kan også innebære likeverd.

Jeg er litt usikker på om det er en bra ting for samfunnet vårt at etter hvert store grupper i befolkningen skal omtales med større varsomhet og respekt – a priori – enn andre. Fremmer det utenforskap, eller fremmer det inkludering?

Er vi i ferd med å snu dette på vranga?  Det er ikke selvinnlysende at verden bare beveger seg fremover, selv om mye som var moro før ikke er like moro i dag. Så hvor sette grensen? Ikke vet jeg. Hvem tar på seg oppgaven?

Halalpølser i akvariet

For å lette på stemningen vil jeg runde av med to av mine favorittvitser, noe omskrevet for anledningen De er helt harmløse og til fritt bruk:

Har du hørt om han eller hun (hen) som var så lei av fisk at han eller hun (hen) hadde (halal)pølser i akvariet?

Og så var det kona eller mannen (samboeren) som sa til mannen eller kona (eventuelt samboeren): Jeg har tenkt litt på vår lille krangel. Det var dumt – spesielt det du sa.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden