Kommentar

Endgame

Bilde: Jim Mattis / Wikimedia Commons / CC. BY. 2.0

I hele Brexit-prosessen har Theresa May lent seg på viljen til «folket». Nå skal makten tilbake til parlamentet.

Theresa Mays strategi var klar: Til tross for at Brexit-avtalen var nedstemt av parlamentet igjen og igjen, skulle tidspresset og usikkerheten brukes for det det var verdt. 11 dager før utmeldelsesdatoen 29. mars hang Brexit fremdeles i løse luften. Det eneste parlamentet hadde greid å bli enige om, var hva de ikke ville:

Ikke bare ville de ikke ha Mays avtale, de ville ikke ha no deal – og heller ikke ny folkeavstemning.

Risikoen for at man kunne ende med et av de to sistnevnte alternativene (no deal eller ny folkeavstemning), var Theresa Mays sterkeste kort. Nordirene i partiet DUP er livredde for no deal, fordi en hard grense mellom Irland og Nord-Irland i så fall blir umulig å unngå.

De sterkeste tilhengerne av Brexit var tilsvarende livredde: både for utsettelse og ny folkeavstemning, for meningsmålingene viser at flertallet i dag ville stemt for å bli i EU.

Press

Nå var May i full gang med å legge press på både DUP og rebellene i sitt eget parti for å få dem til å gå inn for avtalen i en siste avstemning. Så, i går kveld, skjedde det som ingen hadde trodd: Parlamentets ordstyrer, «speaker» John Bercow, satte foten ned. Han ville ikke lenger la May ta avtalen sin til parlamentet med mindre hun har «substansielle endringer».

Bak seg hadde han et avsnitt i parlamentets regelbok som ikke har vært benyttet siden 1943. Der står det at «a motion or an amendment which is the same, in substance, as a question which has been decided during a session may not be brought forward again during that same session».

At Bercow faktisk skulle blande seg inn, kom likevel som et sjokk på de aller fleste. I kaoset etter avgjørelsen ble «speakeren» beskyldt for både å være aktivistisk og for å ville stoppe Brexit. Men som Ian Dunt skriver i denne gode analysen, har Bercow gjentatte ganger advart May mot å overkjøre parlamentet. Og i regelboken finnes det altså en paragraf som nettopp skal hindre en statsminister i å drive utpressing ved å fremme den samme avtalen igjen og igjen.

«Folkeviljen»

Hadde folket hatt klare alternativer å stemme over den skjebnesvangre dagen i 2016, hadde Theresa Mays strategi – å levere på folkeavstemningen koste hva det koste vil – gitt mening. Selv har hun brukt legitimiteten som ligger i å påberope seg «folkeviljen» for det den er verdt. Men utfordringen med hele Brexit-prosessen har vært nettopp legitimiteten til folkeavstemningen, for hvordan levere på en folkeavstemning som ingen vet hva betyr? Også for May har «folkeviljens» innhold skiftet etter hvert som hennes egne politiske behov har endret seg.

Problemet, som det nå er blitt umulig å sno seg unna, er at parlamentet vet utmerket godt at det ikke er slik at Mays avtale uttrykker noen folkevilje. Tvert imot har den katastrofalt lav oppslutning i folket. I valget mellom å bli i EU, å forlate unionen uten en avtale avtale eller å forlate unionen med Mays avtale, er det bare 12 prosent som sier de ønsker avtalen. Det er et skralt folkelig mandat. Blant Leave-velgerne ønsker nemlig et flertall seg en helt annen form for Brexit: Nær 70 prosent av dem – 28 prosent av befolkningen – vil heller forlate EU uten noen avtale.

Samtidig er det i befolkningen, nå som man ser de konkrete alternativene, langt flere som ønsker å forbli i EU. I valget mellom å forbli i EU og å forlate unionen uten en avtale leder førstnevnte nå på målingene med 47 prosent mot 38 prosent.

Det er forståelig at parlamentet butter imot: de er tross alt folkevalgte, de representerer velgerne, og de blir presset til å stemme for en løsning deres velgere ikke ønsker seg. Sett fra deres perspektiv minner derfor det spillet May nå driver med, mer om ren utpressing for hver dag som går.

Samtidig har May på mange måter rett i at å forlate EU med det nærmeste man kommer et kompromiss, kanskje er det mest fornuftige. For spørsmålet er hvordan de 28 prosentene som primært ønsker å forlate EU uten en avtale, reagerer om prosessen ender med at Storbritannia blir i unionen: Tåler politikken den påkjenningen?

Og tilsvarende: Den halvdelen av befolkningen som nå foretrekker å bli i unionen – hvordan vil den reagere om landet kræsjer ut av EU uten noen avtale?

Jeg tror dessverre de har rett, de som mener britisk politikk kommer til å være skadelidende i mange, mange år fremover, uansett hva som skjer. Det er et problem for tilliten til politikken om det ikke blir noen Brexit. Det er et problem for tilliten til politikken, og også en varslet katastrofe for økonomien, om det blir no deal. Men på grunn av den sterke motstanden mot Mays avtale er det også et tillitsproblem om avtalen går gjennom.

Det eneste positive med Bercows avgjørelse er at makten nå er tilbake hos parlamentet, som, om ikke annet, må begynne å ta ansvar for situasjonen. Sjansen for at det innebærer lang utsettelse og ny folkeavstemning, er større enn noen gang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden