DEBATT

Eldorado er endelig funnet i Guyana!

400 år etter at myten oppstod, er det funnet svart gull i mengder. Det vil forandre det lille landet totalt. Får vi et nytt Dubai, Norge eller Venezuela på den sørlige halvkule?

Publisert

Selv om det var Christofer Columbus som, på sin tredje oppdagelsesreise over til den nye verden i 1498, først oppdaget det geografiske området som utgjør Guyanaregionen på nordøstspissen av det søramerikanske kontinentet, var det briten Walter Raleigh som i 1594, omtrent hundre år senere, gikk i land og utforsket det geografiske området som skapte den berømte myten om Eldoroado.

Det hele startet i 1584, da Walter Raleigh arvet et såkalt «royal charter» fra den britiske monarken Elizabeth den første. Charteret ga rettigheter til å utforske og kolonisere området sør for Newfoundland i den nye verden. Ideen var å skaffe ressurser nok til å opprette en base for britisk kapervirksomhet mot det spanske imperiet, som allerede hadde etablert flere suksessfulle kolonier i den nye verden.

På den tiden var Spania det mektigste makten i Europa, mye på grunn av oppdagelsen av Amerika, hvor gull var funnet i enorme mengder og fraktet til Europa, mens britene ennå ikke hadde fått etablert noe fotfeste.

Raleigh etablerte det som var skulle bli den første britiske kolonien, på Roanoke-øyen i det som i dag er i North Carolina i USA i 1585. Han kunne ikke lede ekspedisjonen selv, da han hadde forbud mot å forlate dronningens side i London. Kolonien ble derfor etablert uten Raleighs fysiske nærvær.

Hvorvidt dette var en av årsakene til at kolonien fikk trøbbel fra første start, hvor blant annet alle de britiske settlerne på mystisk vis forsvant ved forsøk nummer to, forblir uvisst. Hypotesene om hva som hendte med kolonien er mange, og den historiske hendelsen har vært inspirasjon til både film, dataspill og teaterstykke.

I 1594 hadde Raleigh falt i unåde hos Dronning Elizabeth etter å ha inngått et hemmelig giftemål og fått barn med en av dronningens hoffdamer. Raleigh hadde samtidig blitt oppmerksom på et rykte som gikk blant spanjolene om en «indianer-gullby» i Guyanaområdet, hvor det fantes enorme mengder gull.

Opprinnelig oppstod ryktet om «gullbyen» fra en legende om en indianerhøvding som pudret seg selv med gullstøv, men slik ryktebørser alltid fungerer, forandrer og forstørres «ryktene» underveis.

I håp om å få rette opp sin stilling overfor den britisk monarken, midt under den første spansk-britiske krigen, dro Raleigh til Guyana for å lete etter «gullbyen», Eldorado.

Raleigh fant verken noen gullby eller særlig med andre skatter i Guyana som han kunne ta med tilbake London. Skuffet tilbake i hjemlandet, og fortsatt i unåde hos monarken, valgte derfor Raleigh å skrive en bok om ekspedisjonen til Guyana i 1596.

Og akkurat slik det opprinnelige ryktet om Eldorado hadde startet, bidro Raleighs bok til en ytterligere forsterkning av «gullbyen», Eldorado, som nå hadde vokst fra en by til en hel indianersivilisasjon som hadde gull i ufattelige mengder.

Boken ble umåtelig populær, ikke bare i England, men også Frankrike og Nederland, noe som resulterte i søramerikanske ekspedisjoner for finne Eldorado til langt ut på 1800-tallet.

Likevel ble med myten om Eldorado en del av vår større kollektive verdenshistorie. Bare i Norge er Eldorado både kino og bokhandel og et merkevarenavn til Norges største matvarekonsern, NorgesGruppen, som foreløpig ikke er anklaget for kulturell appropriasjon.

Myten om Eldorado bidro til at flere europeiske nasjoner interesserte seg ekstra i Guyanaområdet i Sør-Amerika, hvor særlig protestantiske Storbritannia og Nederland, men også katolske Frankrike, brøt Tordesillastraktaten, som delte Sør-Amerika mellom det de to katolske imperiene Spania og Portugal, som allerede hadde kolonier i området, langs en spesifikk lengdegrad vest for Kapp Verde-øyene.

Hele Guayanaområdet ble raskt omgjort til sukkerplantasjer, som skapte et stort behov for arbeidskraft. Ettersom man hadde liten suksess med europeisk innvandring, ble det derfor hentet slaver fra Afrika og «arbeidere» fra India og andre deler av verden.

Trolig er det ingen områder i verden som er mer preget av den colombianske utvekslingen enn det geografiske området Guyana, noe som har gitt utslag i et stort mangfold av grenser, etnisiteter, språk og religioner.

Dersom vi ser bort fra de tidligere spanske og portugisiske delene av Guyana, som nå er regioner i henholdsvis Venezuela og Brasil, kan vi starte med det som var den nederlandske delen av Guyana.

Surinam ble selvstendig i 1975, men har fremdeles en sterk tilknytning til Nederland. Nederlandsk er offisielt språk i landet med litt over en halv million innbyggere, mens hele 350 000 personer av surinamsk opprinnelse i dag er bosatt i Nederland. Protestantisme, katolisisme, hinduisme og islam er de dominerende religionene i landet, noe som også gjenspeiles i en etnisk mangfoldig gruppe av bestående av kreoler, maroonere, indere, javanesere, urfolk og mindre grupper av jøder, kinesere, libanesere og boere.

Den franske delen av Guyana, med rundt knappe 300 000 innbyggere, for det meste innvandrere fra andre land i Latin-Amerika og Frankrike, ble derimot aldri selvstendig, og er derfor fremdeles en del av Frankrike. Dette innebærer at den franske regionen i Sør-Amerika, sammen med de to spanske besittelsene av Ceuta og Melilla ved Marokko i Afrika, er de tre eneste EU-territoriene utenfor det europeiske territoriet.

For de romfartsinteresserte befinner også ESAs eneste oppskytingssenter for romraketter seg i franske Guyana, for å benytte seg av nærheten til ekvator. En annen historisk kuriositet vedrørende fransk Guyana, er at det ble brukt som en straffekoloni, slik britene en stund benyttet seg av Australia.

Men det er den britiske delen av Guyana hvor man 400 år etter Raileghs beretning endelig har oppdaget Eldorado.

Guyana, som fikk sin selvstendighet fra Storbritannia i 1966, er egentlig rester etter den nederlandske Guyana-kolonien, som Storbritannia kapret fra Nederland under Napoleonskrigene. I landet med knappe 800 000 innbyggere har Exxon Mobile funnet et oljefelt estimert til minst 8 milliarder fat.

Til sammenligning antas det norske Johan Sverdrup-feltet – det største oljefunnet på norsk sokkel på mange tiår – til å innholdet 2,7 milliarder fat.

Når feltet er i produksjon vil det lille søramerikanske landet ha en oljeproduksjon per innbygger som overstiger både Kuwait, Emiratene og Saudi-Arabia. Bare i 2020 estimerer IMF at landet vil ha økonomisk vekst på 86 prosent. Men det er nok for tidlig å juble enda. Å finne store naturressurser kan være både en velsignelse og en forbannelse.

Nabolandet Venezuela hevder at halvparten av Guyanas territorium, inkludert deler av oljefeltet offshore, tilhører Venezuela. Dette var noe av bakgrunnen for at den guyanske regjeringen valgte amerikanske Exxon Mobile som lisenspartner. Men opposisjonen mente at landet hadde gjort en for dårlig avtale med amerikanerne.

Det hjelper heller ikke at det skjøre demokratiet i landet i stor grad baserer seg på etniske skillelinjer, hvor afro-guyaneren har vært det dominerende regjeringspartiet de siste årene, mens opposisjonen i hovedsak har bestått av guyanere med asiatisk herkomst.

Både avtalen med Exxon Mobile, frykt for «hollandsk syke» og hvordan oljepengene skulle brukes var noe av årsakene til at landet gikk inn i en politisk krise i forbindelse med presidentvalget i mars tidligere i år, som fremdeles ikke var løst mange måneder etterpå, og ble ytterligere forsterket da USA blandet seg inn den politiske konflikten.

Tidlig i august ble konflikten løst og opposisjonens kandidat ble sverget inn som ny president. Men den politiske konflikten de siste månedene har skapt stor avgrunn mellom de allerede etnisk baserte politiske skillelinjene i landet.

Det gjenstår å se om vi får et nytt Venezuela eller Dubai på den sørlige halvkule. Det er også lov å håpe på at utviklingen blir slik oljen har formet Norge.

Guyana blir uansett det beste statsvitenskapelige case-studiet på lenge.