Enkeltskjebnene

STATSRÅDEN: Stortingsrepresentanter som ikke er ombudsmenn for folk hjemme, gjør ikke jobben sin.

Publisert

Hvordan balansere hensynet til de lange linjene med historiene fra enkeltmennesker?

Da jeg ble valgt inn på Stortinget fra Telemark i 2009, var jeg fast bestemt på én ting: Jeg skulle ikke låse meg inne på et stortingskontor for så aldri å bli sett igjen. Jeg skulle ikke forsvinne «innafor», som de sier hjemme i Telemark, men ta på meg jobben som en ombudsmann for folk i fylket. Det innebar blant annet at jeg sendte en rekke spørsmål om enkeltsaker til daværende statsråder:

«I Varden 20. august kan vi under overskriften "Visste at veien var rasfarlig” lese om raset mellom Gjerdemyra og Tangenkrysset i Kragerø», skrev jeg i et spørsmål til samferdselsminister Marit Arnstad.

«Når ser statsråden for seg at Telemark kan få lov til å iverksette sine ferdselsplaner for snøscooterkjøring?» spurte jeg miljøminister Bård Vegar Solhjell.

«Mange steder i landet kan avstanden til nærmeste trafikkstasjon være lang, for eksempel må innbyggerne i Vinje kommune dra til Notodden for nærmeste trafikkstasjon, en kjøretid som kan bli over to timer», påpekte jeg til samferdselsministeren.

Slike enkeltsaker blir ofte latterliggjort, det er representanter som skal «hilse hjem» og ikke forstår at reiseavstanden mellom Vinje og Notodden trafikkstasjon for å få fornyet sertifikatet, slett ikke er et spørsmål som det store Systemet bør bry seg med. Til en viss grad er det riktig. En av de vanligste feilene som ny statsråd er nettopp at man går inn i for mange enkeltsaker. Ikke bare er det rotete fordi det kludrer til ansvaret mellom forskjellige forvaltningsnivåer eller mellom departement og underliggende etater, men det er enormt tidkrevende. Samtidig ville politikken blitt svakere om ikke også enkeltsakene ble løftet frem. De eldre i Vinje som lurer på hvorfor de ikke kan få fornyet lappen på lensmannskontoret, men må reise to timer til Notodden i stedet, fortjener å føle seg hørt. Ja, de fortjener også å bli hørt. Jeg mener faktisk at stortingsrepresentanter som ikke er ombudsmenn for folk hjemme, ikke gjør jobben sin. Det er viktig å se de lange linjene, men om du blir så blind av å sitte på Stortinget at du ikke ser at politikken også handler om de små og mellomstore problemene i folks hverdag, da bør du finne deg noe annet å gjøre.

Som statsråd synes jeg avveiningen mellom enkeltsakene og de lange linjene er enda vanskeligere. En representant kan kvittere ut en sak med et spørsmål til statsråden. Tar du først i en enkeltsak som statsråd, må du følge den opp hele veien i mål. Mengden henvendelser er også langt større, titalls hver eneste uke. Likevel er det gode grunner til å følge med også i regjeringsapparatet. For det første fordi enkeltsakene kan illustrere hvordan Systemet fungerer, for det andre fordi de kan avsløre regelverk som bør endres. Hvis vi gjør den osteklokken som er topp-politikken, så tett at ikke noe luft utenfra kommer inn, vil vi til slutt få oksygenmangel også her inne. Og tap av oksygen fører til slutt til alvorlige hjerneskader.