Ensporet kritikk

Kritikken mot Telenor-ledelsen er likestillingskritikk på autopilot.

Publisert   Sist oppdatert

Kritikken mot Telenor-ledelsen er likestillingskritikk på autopilot.

Telenor, med konsernsjef Sigve Brekke i spissen, har de siste dagene fått hard kritikk for manglende kjønnsbalanse i selskapets nye konsernledelse. I den nye toppledergruppen er tre av 21 personer kvinner, og det er mange som har klare oppfatninger om hvorfor dette er håpløst.

Skipsreder Elisabeth Grieg, likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik og nestleder i Agenda Kaia Storvik har vært blant de mest profilerte kritikerne.  Grieg anser kvinneandelen i Telenors ledergruppe som ”en ren provokasjon”. Ørstavik mener det er ”nedslående” og at det ”sender et signal til kvinner om at de ikke har mulighet til å nå helt til topps på karrierestigen i Telenor”. Storvik syns det er ”trist”, og at det dessuten er ”gammeldags” at det er så få kvinner, noe som er spesielt uheldig i et selskap som driver med ”digitalisering og sånt”. Også VG har gått hardt ut mot Brekke på lederplass, og slått fast at han ”mener at kvinner ikke er gode nok. Annerledes kan det ikke leses”.

Skråsikkerheten

Det er særlig to aspekter ved disse reaksjonene som er interessante. Skråsikkerheten er kanskje det mest slående. Kritikken er uforbeholden og knallhard. Kritikerne av Telenors konsernledelse vet at denne måten å sette sammen ledergruppen på, er feil. Og de vet at det bare finnes én forklaring på hvorfor det ikke er flere kvinner: Manglende vilje og kvinnefiendtlige holdninger. Da Kaia Storvik møtte Telenors konsernsjef Sigve Brekke til debatt i Dagsnytt 18 13. oktober, forsøkte hun å fortelle Brekke hva som er best for selskapet han leder, for kvinnene som jobber der og for kvinner som eventuelt ønsker å jobbe der. Det var ikke noe problem å få flere kvinner inn i toppledelsen, det var bare å ”gjøre noen grep”.

Hun mente også, som Ørstavik, at den lave kvinneandelen var et signal om at Telenor ikke er en arbeidsgiver å satse på for kvinner som vil lykkes. I følge Storvik er det imidlertid ikke bare kvinnene som taper her, det er først og fremst et problem for selskapet, som blir mindre lønnsomt når det ikke er flere kvinner i toppledelsen. ”Likestilling skal man drive med fordi det lønner seg på bunnlinjen”, slo Storvik fast.

Ensporet

Reaksjonene Telenors konsernledelse nå møtes med, er også en god illustrasjon på hvor ensporet norsk likestillingsdebatt kan være. Det er lett å si seg enig i at en rimelig kjønnsbalanse bør være et mål i de fleste sammenhenger i et moderne samfunn, og det er et naturlig mål å tilstrebe i viktige organer som eksempelvis toppledergruppen i et stort selskap. Men de fleste vil nok også være enig i at målet om kjønnsbalanse ikke er det eneste relevante hensynet i slike sammenhenger. Det er heller ikke det eneste som teller hvis man er opptatt av mangfold. I Telenors tilfelle er dette siste særlig viktig fordi selskapet er så internasjonalt. Det kan både gjøre det vanskelig å oppfylle alle norske krav til kjønnsbalanse i alle sammenhenger, og det betyr også at andre parametre kan være vel så viktig med tanke på mangfold.

Et overordnet hensyn for enhver bedriftsleder er selvsagt lønnsomheten i selskapet. Hvis det er riktig, som Kaia Storvik hevder, at likestilling ”lønner seg på bunnlinjen” er det jo det fint. Problemet for Storvik er imidlertid at virkeligheten neppe er fullt så enkel.

Det finnes neppe studier som dokumenterer en årsakssammenheng her.

I Agendas eget notat om kvinner på topp i næringslivet pekes det på at ”likestilling er lønnsomt”. Påstanden er basert på at syv næringslivsledere Agenda har snakket med har uttalt at de mener likestilling og mangfold generelt er bra for lønnsomheten. En av lederne Agenda har snakket med viser til en studie som viser at amerikanske selskaper ledet av kvinner har gitt aksjonærene høyere avkastning enn selskaper ledet av menn. Men det finnes neppe studier som dokumenterer en årsakssammenheng her. Det finnes også studier som i hvert fall indikerer at økt mangfold generelt i en virksomhet kan ha positiv betydning for lønnsomheten. McKinsey lanserte tidligere i år en rapport (”Diversity matters”) som nettopp indikerer en slik sammenheng. Det er imidlertid verdt å merke seg at det heller ikke her foreligger noe bevis for at det er en årsakssammenheng.

Mangfoldet anerkjennes ikke

Dessuten er det slik at mangfold, som Telenor-sjefen har understreket i denne debatten, ”er mer enn bare kvinner”. Foruten representasjon av begge kjønn, er ett vanlig mål på mangfold at personer fra ulike land er representert. I Telenors nye ledergruppe er ni av 21 personer fra andre land enn Norge. Dette mangfoldet får Telenor ingen anerkjennelse for fra kritikerne. Men det burde det få, og særlig fra Kaia Storvik og andre som er opptatt av likestilling som lønner seg. I følge den nevnte McKinsey-rapporten om betydningen av mangfold, ser det ut til at kjønnsmangfold kan øke lønnsomheten i selskaper. Men mangfold i betydningen ulike nasjonaliteter har en langt større positiv effekt. Det kan altså være bedre for lønnsomheten med en indisk mann enn en norsk kvinne, for å sette det på spissen.

Kaia Storvik står selvsagt fritt til å mene hva hun vil om hvilke ”grep” Telenor bør ta for å sikre den typen mangfold hun selv er opptatt av, og hun kan fritt jobbe for et lovkrav om kjønnsbalanse i konsernledelsen i allmennaksjeselskaper, slik Agenda gjør.  Også VG og Elisabeth Grieg står fritt til å være opprørt og spekulere i andres motiver så mye de vil.

Da er det mer problematisk at likestillings- og diskrimineringsombudet nok en gang er ute og synser. Ombudets oppgave er å kjempe mot diskriminering  på alle grunnlag, og har også en pådriverrolle for likestilling og mangfold generelt. I likestillings- og diskrimineringslovene norsk likestillingspolitikk bygger på, er det ingen krav om kjønnsbalanse i selskapsledelser. Det er derimot et forbud mot alle former for diskriminering. Det er fristende å spørre Ørstavik hva hun ønsker at Telenor nå skal gjøre for å løse ”problemet” hun mener selskapet har med at det ”sender feil signaler” til kvinner.

Kritikk på autopilot

Skal Brekke drive radikal kjønnskvotering, som per definisjon innebærer diskriminering, ved å gi noen asiatiske mannlige landsjefer sparken, og ansette norske kvinner i stedet? Det er antagelig ikke det hun mener. Den uforsonlige kritikken av Telenor vi har sett de siste dagene, er nok først og fremst en kritikk litt på autopilot.

Noen har talt antall kvinner i en gruppe og funnet ut at det er for få. Da må det reageres, og det knallhardt.

Det er gjerne slik likestillingsdebatten foregår i Norge. Noen har talt antall kvinner i en gruppe og funnet ut at det er for få. Da må det reageres, og det knallhardt. Men jeg mistenker at verken VG, Grieg, Ørstavik eller Storvik egentlig har så mange løsninger på ”problemet” i Telenor. Hvis det bare var å ”gjøre noen grep”, som Kaia Storvik så kjekt uttrykker det, burde det jo vært mer enn 31 prosent menn i Agenda også, og i hvert fall burde det vært mulig å sørge for at ikke samtlige lederstillinger besittes av kvinner.