DEBATT

Minister for forskning og høyere utdanning Ola Borten Moe og regjeringen har fått mye kritikk etter forslaget om skolepenger for studenter fra land utenfor EØS.
Minister for forskning og høyere utdanning Ola Borten Moe og regjeringen har fått mye kritikk etter forslaget om skolepenger for studenter fra land utenfor EØS.

Studentorganisasjoner på autopilot

DEBATT: Når studentorganisasjonenes kritikk av skolepenger for studenter fra land utenfor EØS er så følelsesladet og overdreven, er det tegn på dårlige argumenter og manglende vilje til å diskutere de faktiske problemstillingene.

Publisert

Støre-regjeringens forslag om å innføre skolepenger for utenlandske studenter fra land utenfor EØS har skapt debatt.

Abid Raja (V) sa på Venstres landsmøte i helgen at Ola Borten Moe ikke er minister for forskning og høyere utdanning. «Han er minister mot forskning og høyere utdanning». De to møttes til debatt i Politisk kvarter tirsdag denne uken.

Men Raja var ikke den eneste som tok kraftige ord i bruk om kutt-forslagene fra regjeringen.

Absurde påstander fra studentorganisasjonene

ANSA, studentorganisasjonen for norske studenter i utlandet, antyder at vi ikke lenger kan «møte globale utfordringer og gjennomgå et grønt skifte».

NSO, studentorganisasjonen for studenter i Norge, har overskriften «Takk og farvel til gratis utdanning» på sin pressemelding om statsbudsjettet, og mener at forslaget er «første steg på veien mot å innføre skolepenger i Norge».

Det er forståelig at interessegrupper reagerer på forslag som går utover grupper som de er ment å ivareta. Men språkbruken og påstandene fra de to største studentorganisasjonene nærmer seg det absurde.

I regjeringens høringsnotat om forslaget kommer det frem at da Sverige innførte skolepenger for studenter utenfor EU/EØS-området i 2011, reduserte dette antallet studenter i denne gruppen med mellom 70 og 80 prosent studieåret etter. Ti år senere er antallet studenter utenfor EU/EØS-området i Sverige på samme nivå som før skolepenger ble innført.

Danmark innførte skolepenger for samme studentgruppe i 2005. Dette reduserte antallet studenter med 42 prosent i 2006 og med ytterligere 13 prosent i 2007. Tre år senere var denne studentgruppen i Danmark like stor som før

Finland innførte skolepenger for studenter utenfor EU/EØS i 2016. I 2017 var denne gruppen redusert med 36 prosent. Om dette har endret seg i årene etter, har jeg ikke funnet kilder på.

Kunnskapsdepartementet har i høringsnotatet tatt utgangspunkt i at om lag 70 prosent av studentene fra land utenfor EU/EØS forsvinner dersom det blir innført skolepenger for denne gruppen.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det omtrent 293 000 studenter i Norge i 2020. Ca. 8600 av disse var internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits.

Påstanden om at en eventuell reduksjon på 6000 studenter gjør at vi ikke lenger kan «møte globale utfordringer» og «gjennomgå et grønt skifte», slik som ANSA antyder, er absurd.

Skolepenger for alle vil aldri bli innført i Norge

Gjennom mange år (også som tidligere studentpolitiker), og i to Civita-notater, har jeg argumentert for å innføre en moderat egenandel for studenter i høyere utdanning. Jeg mener at det er rimelig at dagens studenter, hvorav de fleste har familiebakgrunn fra den utdannede middelklassen (og oppover) eller ender opp i den selv, betaler en mindre studieavgift, finansiert av Lånekassen, i bytte mot en tilnærmet gratis utdanning.

Dette arbeidet har vært så å si totalt forgjeves. Ingen partier eller stemmer i akademia eller samfunnet for øvrig har vært enig i eller støttet mitt forslag om å innføre en moderat studieavgift i Norge.

At NSO mener at dette er først skritt på veien mot å innføre full skolepengebetaling for alle studenter i Norge (som til og med jeg er imot) blir bare useriøst. Kunnskapsdepartementet skriver følgende i høringsnotatet:

«Departementet vil ikke rokke ved gratisprinsippet for norske studenter, men mener dette prinsippet ikke er til hinder for at andre lands borgere betaler studieavgifter i Norge. Det vil tilsvare situasjonen de fleste norske studenter møter i andre land, og situasjonen i de fleste land med gratis høyere utdanning.»

Vi trenger en bedre debatt

Når hovedargumentasjonene fra ANSA, NSO og Raja er basert på en såpass svulstig, følelsesladet og overordnet kritikk, er det et tegn på at de har dårlige argumenter og ikke egentlig vil diskutere de faktiske forslagene eller problemstillingene.

Dette er synd, fordi det finnes gode argumenter både for og mot forslaget om å innføre skolepenger for utlendinger.

NSO skriver for eksempel i pressemeldingen at «Studenter fra andre land som kommer til Norge er først og fremt en investering i kunnskap og kvalitet. En mangfoldig internasjonal studentmasse bidrar til å styrke norsk akademia og samfunnsutvikling. NSO mener at verdien av internasjonale studenter er større enn kostnadene ved å tilby gratis utdanning.»

Her er det mange interessante påstander fra NSO som det hadde vært interessant å få svar på. Er det slik at verdien av studenter fra land utenfor EU/EØS er større enn kostnadene av å tilby dem gratis utdanning? Og hvilke effekter kan innføring av skolepenger for denne studentgruppen få for øvrige studenter?

Konsekvenser av skolepenger

Den svenske forskeren André Bryntesson ved Uppsala universitet, som Khrono har intervjuet, har forsket på dette temaet.

Bryntessons inntrykk er at forholdene for de internasjonale studentene har blitt bedre i Sverige siden skolepengene ble innført, og det ser ut som svenske universiteter og høyskoler har trukket til seg noe mer målrettede og effektive studenter.

På den andre siden har innføring av skolepenger bidratt til at høyere utdanning går fra å være en mulighet som tilbys, til å være en tjeneste det betales for. En slik endring der universitetene i større grad har blitt en leverandør av kunnskap til studenter som er kunder, kan ha både negative og positive konsekvenser.

Studentene kan i større grad begynne å kreve endringer som kan forbedre kvaliteten. Det har for eksempel vært rettssaker der studenter har krevd og fått tilbake skolepengene, fordi kvaliteten på utdanningen var altfor dårlig.

Dette kan legge press på utdanningsinstitusjonene for å forbedre kvaliteten, også for nasjonale studenter, men det kan også bidra til mindre tøffe vurderinger og lavere krav for å tilfredsstille studentene som «kunder».

Et interessant argument mot forslaget, som Bryntesson fremfører, er at marginalkostnaden ved å motta én ekstra student er lav. Dette fordi en utdanningsinstitusjon allerede har gjennomført store investeringer i klasserom, bibliotek, laboratorier og utstyr. Altså er de variable kostnadene lave, mens de faste kostnadene er høye.

For eksempel ble marginalkostnadene ved å ta imot tredjelandsstudenter i Finland beregnet til 2800 euro per studieår i 2015. Til sammenligning er nivået på skolepenger for studier i Sverige på mellom 90 000 og 250 000 kroner per studieår.

Det vil altså være svært «lønnsomt» for høyere utdanningsinstitusjoner å fylle opp ledige studieplasser med studenter fra land utenfor EU/EØS som må betale for studieplassen.

På den andre siden er den lave marginalkostnaden et argument for å sette en lavere pris i Norge enn man har gjort i Sverige.

Men dette betyr ikke nødvendigvis at det er lønnsomt å tilby gratis utdanning for studenter utenfor EU/EØS, slik NSO påstår. I intervjuet i Khrono forteller Bryntesson at Sverige ikke gjorde noen analyse av den samlede økonomiske effekten for skattebetalerne før skolepengereformen ble innført, noe han oppfordrer Norge til å gjøre, dersom ordningen blir innført.

Kapasitetsproblemer innen høyere utdanning

En forutsetning for den lave marginalkostnaden er at det er en viss ledig plass ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. Men er det slik?

Antall studenter i Norge økte med nesten 70 000 fra 2011 til 2021. Det er liten grunn til å tro at veksten vil avta, og at utdanningsinstitusjonene vil få mye ledig kapasitet, i fremtiden.

Framskrivinger av arbeidsstyrken foretatt av SSB (side 14) viser at antallet personer i arbeidsmarkedet med bachelorgrad vil øke med nær 300 000 personer frem mot 2040, mens antall personer med mastergrad vil øke med mer enn 200 000 personer.

I 2040 forventer SSB (side 11) at 61 prosent av menn og 89 prosent av kvinner i arbeidsstyrken vil ha høyere utdanning. Til sammenligning var andelen kvinner og menn (i alderen 30-39 år) med høyere utdanning omtrent 60 og 40 prosent i 2020.

I tillegg er det tverrpolitisk enighet om Solberg-regjeringens Kompetansereform (lære hele livet), som handler om at flere i arbeidsstyrken må tilbake på «skolebenken» i løpet av arbeidslivet for etter- og videreutdanning.

Altså må det investeres betydelig i økt kapasitet innen høyere utdanning i Norge.

Dette forsøkte et ekspertutvalg, som la frem en rapport om finansieringssystemet for universiteter og høyskoler i mars i år, å se nærmere på. Blant annet foreslo utvalget å åpne for at institusjonene kan kreve egenbetaling for de voksne studentene som tar etter- og videreutdanning.

NSO på autopilot

NSOs pressemelding i forbindelse med utvalgets rapport hadde tittelen «Et angrep på gratisprinsippet».

NSO-leder Tuva Todnem Lund uttalte videre at «Vi frykter at en utvidet mulighet for å kreve egenbetaling for høyere utdanning i Norge på sikt vil kunne åpne opp for egenbetaling for stadig flere studenter. Utvalget setter opp dominobrikkene, og den mulige konsekvensen av fallet kan ikke godtas».

Norsk høyere utdanning vil få kapasitetsproblemer i fremtiden, noe som bør lede til en reell og ordentlig debatt om hvordan man skal prioritere begrensede studieplasser og midler til sektoren.

Istedenfor å ta en reell debatt synes studentorganisasjonene å argumentere på autopilot.

Da Høyre/Frp-regjeringen foreslo å innføre skolepenger for studenter utenfor EU/EØS-området i statsbudsjettet 2014, stilte NSO opp og protesterte foran Stortinget med hjemmelagde dominobrikker.

De samme dominobrikkene er på nytt hentet frem når NSO skal protestere mot Støre-regjeringens forslag om å innføre skolepenger til neste års statsbudsjett.

Diskusjonen om skolepenger går på autopilot. Det er synd, fordi forslaget og problemstillinger rundt finansiering av høyere utdanning er mer nyansert og vanskelig enn studentorganisasjonenes følelsesladede og overdrevne gjenbruksretorikk tyder på.

Powered by Labrador CMS