KOMMENTAR

Ullevål sykehus
Ullevål sykehus

Det er riktig å stenge landet – enn så lenge

De som mener koronaepidemien er overdrevet, skylder å forklare hva som blir konsekvensene om de tar feil.

Publisert Sist oppdatert

I flere medier pågår det en debatt om hvorvidt de norske tiltakene for å begrense koronaepidemien er for strenge og koster mer enn de smaker. Argumentene for dette synet er kort oppsummert som følger:

  1. De samfunnsøkonomiske kostnadene av tiltakene er for store
  2. Tiltakene mangler faglig forankring og er inkonsekvente
  3. Faren epidemien representerer, er overdrevet

Tilhengerne av dette synet finner også rikelig med støtte for sitt syn i overfloden av rapporter og utredninger som så langt er skrevet om epidemien og konsekvensene av den. Det er i grunnen heller ikke så rart.

På WHOs nettside finnes det nå omlag 3000 tilgjengelige rapporter om epidemien med ulike konklusjoner og anbefalinger. Det er med andre ord nok rapporter tilgjengelig til å imøtekomme en hvilken som helst oppfatning om hvordan situasjonen best bør løses.

Den enorme rapportmengden illustrerer om ikke annet at det er mye vi ennå ikke vet om hvordan viruset oppfører seg, om hvor effektive tiltakene er, og om hvor mye de koster. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at folk som er vant til å forvente evidensbaserte beslutninger, spesielt når disse er kostbare og inngripende, er kritiske. Men det er likevel grunn til å være skeptisk til denne måten å tenke på.

Jeg vil gå gjennom argumentene i rekkefølgen de er satt opp.

1) De samfunnsøkonomiske kostnadene av tiltakene er for store

Det er ingen underdrivelse å hevde at de samfunnsøkonomiske konsekvensene av koronaepidemien er katastrofale. Men dette er ikke det samme som at de samfunnsøkonomiske konsekvensene av tiltakene er det. For å danne seg et godt bilde av hva de smittebegrensende tiltakene koster Norge, må vi skille disse fra konsekvenser som uansett ville inntruffet som følge av en global pandemi.

Det finnes nemlig en rekke økonomiske konsekvenser som norske politikere i liten grad kan påvirke.

Fallet i global etterspørsel – og priskonkurranse mellom Saudi-Arabia og Russland – har ført til at prisen for et fat nordsjøolje nå omsettes for under 25 dollar fatet. Kostnadene for Norge som følge av dette er ekstreme – men utenfor vår kontroll.

Det er ikke bare oljeprisen som er lavere: Tømmerprisen er ned, aluminiumsprisen er ned, fiskeprisene er ned. I Norge eksporterer vi størstedelen av det vi produserer, og etterspørselen går ned over hele fjøla. Ikke bare det: Sammenbruddet i globale verdikjeder vanskeliggjør handel på tvers av landegrenser, og medfører at bedrifter ikke lenger kan få tak i råvarer og andre innsatsvarer de behøver til egen produksjon.

En tredje konsekvens er den adferdstilpasningen som følger naturlig i befolkningen som følge av at en epidemi brer om seg. Som følge av politiske beslutninger er arrangementer der risikoen er stor for å få eller spre smitte, nå forbudt – men hvor mange ville oppsøkt disse arrangementene uten dette forbudet? Antagelig ville antallet besøkende på disse uansett vært lavt, og nok til at flere arrangement uansett ikke ville blitt noe av.

Det eksisterer med andre ord ikke noe nullalternativ der norsk økonomi fortsetter som før, selv uten tiltak er konsekvensene for norsk økonomi katastrofale.

Det paradoksale i debatten om koronatiltakene er derfor at det ofte er de samme menneskene som i en årrekke har ergret seg over at nordmenn tar langhelger på hytta, at utdanningsinstitusjonene er overfinansierte og har begrenset samfunnsnytte, og at vi ikke kan leve av kulturelle arrangementer eller av å klippe håret på hverandre, som nå mener at den økonomiske apokalypsen er forårsaket av dette nå er midlertidig forbudt.

Dette innebærer selvsagt ikke at tiltak som stenging av barnehager, skoler og restauranter ikke kommer med en kostnad. Den samfunnsøkonomiske nettokostnaden er likevel begrenset.

I et intervju hos Minerva forklarer den franske forskeren Jerome Adda at stenging av utdanningsinstitusjoner og skoler for de aller fleste epidemier er samfunnsøkonomisk ulønnsomt, men at bildet endrer seg dersom man har å gjøre med en sykdom som er mer enn dobbelt så dødelig som normal influensa. Det vi vet om Covid-19 så langt, tilsier en langt høyere dødelighet. Usikkerheten ligger i stedet i at vi vet for lite om hvorvidt barn er en viktig smittekilde, og eventuelt fra hvilken alder – mer om det nedenfor.

Akkurat hvor mye tiltakene koster, vil vi kanskje aldri få perfekt kunnskap om, men norske utdanningsinstitusjoner stenger hvert år blant annet som følge av ferieavvikling og representerer hverken en unik eller uoverkommelig kostnad.

2) Tiltakene mangler faglig forankring og er inkonsekvente

Det er ingen hemmelighet at det eksisterer en viss uenighet mellom og internt i norske fagmiljøer om hvilke tiltak som er egnet til å begrense epidemien. En slik uenigheten er også en naturlig konsekvens av at vi aldri før har befunnet oss i tilsvarende situasjon.

Men faglig uenighet er ikke det samme som at det ikke finnes et faglig grunnlag for tiltakene. Innen alle fag finnes ulike syn på hva som er den korrekte forståelse av en situasjon og hva man bør gjøre med den, og ulike fagmiljøer vil vektlegge ulike aspekter av problemet. Dersom man kun forholder seg til ett faglig råd, vil man miste verdifulle aspekter som også blir berørt av epidemien eller tiltakene man iverksetter for å begrense dem.

Hytteforbudet er et godt eksempel på dette. Et forbud mot å dra på hytten bidrar ikke til å stanse smitte, men forhindrer et annet problem, ved at små kommuner ikke blir overbelastet med en potensielt syk befolkning. Det norske helsevesenet er dimensjonert slik at helsetilbudet finnes der folk bor, ikke der de har hytte. Og nå er helsevesenet overbelastet mange steder, blant annet fordi så mange er i karantene. Det er rett og slett ikke tiden for altfor mange benbrudd fra uforsiktige femtiåringer på påskeferie.

Mange tiltak kan kanskje være utformet slik at de oppleves om inkonsekvente. Og flere av tiltakene kan faktisk også være nettopp det. Ikke alle kommuner har et stort problem med tilstrømming av hytteturister, for eksempel. I diskusjonen om dette er det likevel viktig å ha med seg at tiltakene er iverksatt under sterkt tidspress, der hver dag man benytter på eventuelt å forbedre tiltakets utforming, ville gått på bekostning av tiltakenes effekt på grunn av forsinket implementering. Noe lignende gjelder diskusjonen om hvorvidt barn er en viktig smittekilde. Om vi skulle bli trygge på at så ikke er tilfelle, er det klart at vi kan reversere skolestenging. Men å vente på dette kunnskapsgrunnlaget ville ha en stor kostnad hvis barn faktisk er en smittekilde.

Dersom vi hadde hatt all tid i verden til å utforme tiltak, ville de neppe sett ut akkurat slik de gjør i dag. Men denne luksusen har vi ikke hatt tid til å unne oss. Tiltakene, slik de er utformet, er helt sikkert ikke perfekte; men det er i den faktiske situasjonen heller ikke et veldig godt argument mot dem. Erfaring fra denne epidemien i Syd-Europa peker mot at det er langt bedre å ha imperfekte tiltak enn ikke å ha tiltak i det hele tatt.

Og at det finnes uenighet om tiltak, er uansett sunnhetstegn ved den norske debatten. Når det er takhøyde for å fremføre motforestillinger mot hva som gjøres, er utfallet som regel egnet til å forbedre kunnskapsgrunnlaget for beslutningene. Og om tidspress gjør at det ikke er mulig å ta høyde for alle innvendinger i første runde, kommer det flere runder. Derfor bør vi hele tiden evaluere tiltakene.

3) Faren epidemien representerer, er overdrevet

Norge er ikke Italia. Vi har både en yngre og sunnere befolkning enn vårt europeiske broderfolk, og færre multiresistente bakterier som dreper koronapasienter gjennom sekundærinfeksjoner. Det faktum at Norge ikke er som Italia, forteller oss imidlertid tilnærmet ingenting om hva vi faktisk kan forvente fra en norsk koronaepidemi.

Det beste kunnskapsgrunnlaget vi har for å si noe om dette, er utformet og offentliggjort av Folkehelseinstituttet. Deres anslag tilsier at epidemien forut for tiltakene hadde et reproduksjonstall på 2,4, et tall som innebærer at hver smittet smitter 2,4 nye.

I scenarioet «brems» fra Folkehelseinstituttet legger man til grunn at det vil være mulig å redusere dette reproduksjonstallet til 1,3 forutsatt utstrakt bruk av smittebegrensende tiltak. Dersom dette reproduksjonstallet nås, anslås det videre at det vil bli 2,2 millioner smittede, 733 000 syke, hvorav 22 000 til 30 000 vil bli innlagt på sykehus, og 5 500 til 7 600 av disse igjen på intensivavdeling. Dette er et scenario som strekker norsk helsevesen helt til det ytterste og kanskje forbi.

Hvorvidt disse prognosene for sykdomsforløp stemmer, gjenstår å se. Et naturlig sammenligningspunkt kan likevel være Island, som er det landet i verden som har testet en størst andel av egen befolkning og i tillegg iverksatt tilfeldige tester i befolkningen for å avdekke smitte. Funnene fra de første 5 571 randomiserte testene ga 48 positive tester. I et tilfeldig utvalg av befolkningen var altså 0,86 prosent smittet. Island har til sammen 25 pasienter innlagt på sykehus, hvorav 9 på intensivenheten. Hvis funnene fra de randomiserte testene er representative, innebærer det at 0,85 prosent av de som smittes, legges inn på sykehus og at en drøy tredjedel av disse igjen vil måtte ha intensivbehandling.

Dersom dette bildet lar seg overføre til Norge, er det ikke så veldig langt unna anslagene til FHI – litt lavere andel på sykehus, men en litt høyere andel av disse på intensiv. Hvis helsevesenet skal ha håp om å håndtere dette, er det derfor ikke rom for at vi går vesentlig over det reproduksjonstallet som ligger i FHIs «brems»-scenario. Epidemien på Island har foreløpig ikke kommet langt, og det kan være skjevheter i datagrunnlaget. Det er likevel med bakgrunn i dette i det minste ingen grunn til å tro at norske myndigheter har overvurdert trusselen epidemien utgjør. Og det er grunn til reell bekymring for helsevesenet ikke vil klare å behandle alle som trenger det.

Enkelte vil kanskje hevde at dette heller ikke er så farlig, og at livene epidemien vil ta uansett er så skrøpelige at den forventede gjenstående levetiden var kort. Men hvem som dør av Covid-19 er ikke forutbestemt. Det avhenger blant annet av hvilken behandling vi vil være i stand til å tilby.

Så langt er det kun de gamle som dør av Covid-19 i Norge, men dette skyldes at vi foreløpig har kapasitet til å behandle alle som tåler det. Dersom denne kapasiteten går tom, vil bildet over hvem som dør begynne å se annerledes ut. Ved å slippe epidemien løs vil vi både få flere smittede på en gang og samtidig komme i en situasjon der mange med flere gode leveår igjen blir satt i fare.

Usikkerhet fordrer forsiktighet

Vi kan likevel ikke utelukke at de som mener at de norske tiltakene er overdrevet, får rett. Faktisk er det all grunn til å håpe på nettopp et slikt utfall, der epidemien fører færre inn i et alvorlig sykdomsforløp enn det vi har trodd.

Men det eneste vi vet helt sikkert om koronaepidemien så langt, er at vi vet langt mindre enn det vi helst skulle ha visst. Derfor er det også fornuftig å kjøpe seg tid til å innhente et bedre kunnskapsgrunnlag og forberede helsevesenet vårt på det verst tenkelige.

Dersom denne planen skulle vise seg å være feilslått, og at viruset viser seg mindre dødelig enn vi hadde trodd, kan vi løsne på tiltakene så flere kan komme tilbake til sin normale hverdag. Det vil være et tap, det vil være problemer – men vi kommer tilbake til normalen.

Men om den alternative planen – med langt færre smittebegrensende tiltak – skulle være feilslått, og anslagene for hospitalisering og død viste seg ikke å være overdrevne, er en reversering ikke like enkel å gjennomføre: Etter noen uker med et reproduksjonstall over 2, finnes knapt de tiltak som holder epidemien innenfor helsevesenets tåleevne.

De som mener at vi allerede nå bør slippe opp tiltakene, bør derfor også kunne svare på hva deres plan B er – dersom det viser seg at de tar feil.

Denne kommentaren er gratis å lese. Dersom du likte den vil vi anbefale deg et abonnement på Minerva. Du kan tegne prøveabonnement til kun 1 krone for den første måneden. Abonnementet gir tilgang til alle artikler på siden.

For å benytte deg av tilbudet kan du trykke her.