Spaltist

Er den offentlige kjønnssamtalen vår litt rar?

Den offentlige kjønnssamtalen og virkeligheten er to ulike steder, mener Espen Goffeng – som har illustrert problemet med tre post-it-lapper.-

Slik målene for likestilling er konstruert, noteres dårlige utfall for menn som perfekt likestilling. Det gir noen pussige utfall i den offentlige kjønnssamtalen.

8. mai viste NRK Brennpunkt en dokumentar kalt «Kjønnskampen». Den tok for seg likestilling, men fra et mannlig perspektiv. Da ble det litt bråk. Men det var også mange som syntes det var på tide å få litt nyanser inn i vår offentlige samtale om kjønn. De mener at den er ubalansert.

Og det har de nok litt rett i. Enhver som følger med i mediebildet vet at der er det kvinners problemer som regjerer spaltemeterene. Men dette stemmer dårlig med den faktiske livssituasjonen de fleste mennesker i dette landet har. Jeg hadde nettopp en livlig diskusjon om dette. Med penn, papir og det hele. Denne teksten er resultatet.

Vi har mål for generell livskvalitet. Det er de vi bruker til å måle hvor bra det er å leve i forskjellige land. Vi nordmenn kjenner dette godt, ettersom vi stadig er like stolte og opptatt av å ligge helt oppe på toppen av slike målinger. Det er jo helt krisestemning om vi en eller annen gang skulle falle under Sverige. Disse målingene baserer seg på ting som helse og livslengde, utdanningsmuligheter og opplevd livskvalitet.

Men legger man disse målingene på kvinner og menn, kommer det resultater som nok overrasker noen. Da er bildet slik at i lite utviklede land scorer menn høyere enn kvinner. Mens i vel utviklede land – slike som vårt – scorer kvinner høyere enn menn på livskvalitet. Ikke mye, bare litt. Men dette gjenspeiles mildt sagt ikke i vår samtale om kjønnede problemer.

Kjønnskampen på Post-it-lapp

Her kommer en veldig lite vitenskapelig illustrasjon på forskjellen i omfanget av kvinners (skravert) og menns problemer vudert ut fra henholdsvis livskvalitet i den virkelige verden og kjønnssamtalen i mediene, som jeg tegnet på en Post-it-lapp. De er sånt jeg trener på i påvente av neste digitaliseringsbølge.

Det er begrenset hvor lenge en slik skjevhet kan holde, tror jeg vi trygt kan si.

Det finnes noen enkeltsaker som illustrerer dette godt. Ta den etter hvert så mye omtalte tidsklemma. Legger man til grunn tall fra Statistisk Sentralbyrå, så er det altså slik at menn jobber litt mer enn kvinner. Legger man sammen «tvungen» tid brukt på inntektsbringende arbeid, husholdsarbeid, utdanning, personlige behov og fritidsaktiviteter, så er det resultatet man får. Forskjellen er liten, men målbar. Ifølge SSBs tall er det også flere menn enn kvinner som sliter med tidsklemma.

Men jeg utfordrer enhver til å kjøre et mediesøk på «tidsklemma» og få et resultat som gjenspeiler dette bildet. Eller let i politikeres utsagn. Her er det en del forhåndsvalg som tas, kan det se ut til. Da SV satte ned en gruppe for å se på problematikken, skulle de finne tiltak som hadde et likestillingsperspektiv. De skulle «ikkje bidra til redusert arbeidsdeltaking for kvinner eller redusert deltaking i barnehage og ulike skuleslag for barn.» Ikke noe om hva det ikke skal føre til for menn. Det er også sider om kvinners spesielle problemer, og henvisninger til hva kvinner mener og vil. Det er lite av det andre. Det minner litt om likestillingsloven vår, hvor det står skrevet spesifikt at den skal fremme kvinners sak. Her er en Post-it-lapp til med en imponerende nøyaktig fremstilling av reelle tidsklemmeutfordringer og mediebeskrevne tidsklemmeutfordringer:

Det finnes andre eksempler på dette. Hets på nett, for eksempel. Medias dekning av dette – og politikeres taler om det, forsåvidt – er ganske langt unna bildet forskere får når de tar en titt. Les «Boundary Struggles» fra Institutt for Samfunssforsking, og du vil kanskje få deg en liten overraskelse.

Men tilbake til det overordnede bildet. En god illustrasjon på hvorfor vi ofte kommer så skjevt ut, kan vi finne i den største og mest berømte målingen for likestilling globalt: Global Gender Gap Index. Den brukes også til å sammenligne land, og for å vise hvor likestillingen gjør det bra og dårlig. Igjen kommer Norge nesten helt på topp ved hver måling.

Mellom 1 og 2

Men det er noe rart her. Selve målingen gir et resultat mellom 0 og 1. Nær 1 (0,96, for eksempel), og det er veldig bra likestilling. Nære 0, og det er elendig likestilling. På denne skalaen er 0 full ulempe for kvinner, mens 1 er full likestilling. Men er det ikke noe som mangler?

Hva med det som skjer mellom 1 og 2? Der 2 er full ulempe for menn? Den delen av skalaen finnes simpelthen ikke. Med vilje. De fleste problemene vi har er i livet kan vi kalle menneskeproblemer. Vi har dem alle sammen. Så er det noen problemer som er større for kvinner, og noen som er større for menn. Ville ikke det være en god måte å måle likestilling på å ta med alle sammen?

Igjen bruker jeg mine fantastiske kunstneriske evner for å illustrere problemet. På min linje ser du noen prikker. Noen på kvinnesiden, og noen på mannssiden. Den borteste der –- den med pila – er dødsfall på jobb i Norge i 2017. I 2017 døde 27 nordmenn på jobb. 26 av disse var menn. Den kan ikke engang plasseres på «likestillings»-målingen til GGGI. Om man skulle plassere den der, ville det målte resultatet bli 1. At over 90 prosent av dem som døde på jobb det året tilhører, samme kjønn, er altså «full likestilling». Det samme gjelder frafall fra skole, gjennomførte selvmord, ufrivillig barnløshet, ikke å få samvær med barna sine, ensomme hjemløse, strengere straffer for samme forbrytelse og flere andre ting. Disse punktene finnes ikke i likesstillingsmatrisene, eller de utlegges som full likestilling. Akkurat som i kjønnssamtalen vår er vi veldig selektive. Og GGGI er her brukt bare som en illustrasjon.

En annen ting å merke seg er at ifølge denne skalaen kan intet land noensinne oppnå full likestilling, ettersom alle mål som registreres, registreres der kvinner har en ulempe. GGGI vil altså alltid – uansett hvor bra ting er – gi oss resultatet som så mange politikere ynder å gjenta: «vi er ikke i mål ennå».

Ingen konkurranse

Dette er ikke noen konkurranse. Med noen unntak (barnefordeling, for eksempel) innebærer også de færreste løsningene på menns og kvinners utfordringer noen direkte interessekonflikt mellom kjønnene.  Det trenger slett ikke ligge noen kjønnskonflikt i å virkelighetsorientere kjønnssamtalen vår.

Det vil si: vi kan slutte å gjøre det til en konkurranse. For det er nå engang slik at det ofte blir sett på som antifeministisk å ta opp menns spesifikke problemer. Det er noe som blir møtt med tidvis fortørnede reaksjoner. Det viser etterspillet etter Brennpunkts dokumentar.

Ta med alt fra 0 til 2, både i målinger og samtale. Så er det ingen konkurranse lenger. Vi menn (og veldig ofte våre bedre halvdeler) slipper å bli så oppgitt. Og venstresiden i Europa slipper kanskje litt av den mannlige velgerflukten sin.

 

Fra forsiden