Debatt

Er det fascister overalt?  

Mye av det som i dag får merkelappen fascisme har lite med Mussolini og Hitler å gjøre.

Bilde: Bundesarchiv 1938, CC BY-SA 3.0 de

Fascisme-anklagene sitter løst, og brukes om mye som bare vagt ligner på opphavet. Det skaper mer forvirring enn innsikt.

«The fascists of the future will call themselves anti-fascists.» Det er uklart hvem som først formulerte prognosen (ikke Churchill). Dette er uansett en av de elegante one-liners som særlig amerikanere synes å sette stor pris på. En annen variant: «There are two kinds of fascists: fascists and anti-fascists.»

Det er bra å fatte seg i korthet, men disse har jeg liten sans for. De legger opp til dagens inflasjon i fascisme-anklager. Jeg skal gi flere eksempler, først fra USA, så fra andre verdensdeler. Hvorfor ikke fastholde det vesentlige ved virkelig fascisme? Den finnes også i dag, men det er ikke tema her. Jeg mener omdefineringer, bort fra det historiske fenomenet, virker fordummende.

En erfaren politiker advarer

Fascism. A warning (2018) er en bok om onde regimer i forrige århundre, og autokrater i dag. Avslutningsvis presenterer forfatteren tre mareritt som Uncle Sam må lide seg igjennom før han våkner til en verden som ennå ikke er så ille. Slik er mareritt nr. 2:

«Wealthy liberals from Hollywood and New York invest their money in favored candidates who, when elected, conspire to enforce rigid standards of political correctness across all the major institutions of society – government, police, media, sports, theater, universities and kindergarten classrooms.

Anyone who violates these vague and unwritten norms, or is accused of having done so, is labeled a bigot and fired. Right-wing speakers are barred from public gatherings because their exercise of free speech might injure the sensitivities of club-wielding anti-Fascists. Gender-specific bathrooms are banned as discriminatory, and terrorist pour across ours borders because to stop them would require racial profiling.

The Second Amendment is repealed, fossil fuels are prohibited, and an increasing number of citizens spend their entire lives within a Socialist echo chamber, learning only what Fascist liberals want them to know.» (s. 231)

Det virker kanskje opplagt at denne visjonen hører hjemme på ytterste høyre fløy i USA, konsipert av en ihuga Trump-tilhenger. Men nei, forfatteren er Madeleine Albright (f. 1937), utenriksminister 1997-2001, i Bill Clintons siste periode. Hun står i det demokratiske sentrum, en posisjon som vi for tiden hører deprimerende lite om.

Men her kommer altså bekymringsmeldinger derfra. Det første marerittet er en radikalisering av det nåværende regimet, langt mer hemningsløst. I det tredje blir USA gjenstand for en serie terrorangrep, 9/11-style, og en demagog lover å ta hånd om alle indre fiender. Dette er scenarier som minner om den historisk reelle fascismen. Mareritt nr. 2 gjør ikke det.

«Liberal» fascisme

Albrights familie, hjemmehørende i Tsjekkoslovakia, ble forfulgt av både nazister og kommunister. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at en så erfaren og forstandig politiker ser grunn til å advare mot  «liberal fascisme». Kløften mellom europeisk og amerikansk politisk tenkning blir tydelig når socialist/fascist/liberal går i ett. Det virker som et begrepsmessig kaos.

Den spesifikt amerikanske betydning av «liberal» er naturligvis en nøkkel. Ordet brukes om etterkommere av «progressives» rundt forrige århundreskifte, radikalere som ønsket en føderal stat med myndighet til å omfordele, regulere og dirigere i stor stil. Det moderate flertallet av disse sogner i dag til det demokratiske partiet. Republikanerne har merket seg fascismens sterke stat.

En kulturkriger slår til

Nytt er dette ikke. I 2008 utga den republikanske kommentator Jonah Goldberg (f. 1969) Liberal Fascism, med den kryptiske undertittel The Secret History of the Left from Mussolini to the Politics of Meaning. Det argumenteres for at både fascisme og nazisme er bevegelser på venstresiden, slik at Mussolini blir forbildet.

Goldberg har rett i at andre verdenskrig gjør det vanskelig for oss å forstå hvordan bevegelsene kunne få så stor oppslutning. Siden bakgrunnen er eldre enn WWII, kan en amerikansk tradisjon bli en kilde: «Indeed, American Progressivism – the moralistic social crusade from which modern liberals proudly claim descent – is in some respects the major source of the fascist ideas applied in Europe by Mussolini and Hitler.» (s. 8) Et godt eksempel er den fascistiske omtolkning av amerikansk pragmatisme, noe jeg kommer tilbake til.

Det virker som om republikansk motvilje mot «big government» føres ut i det absurde. Men mangel på forståelse for politikkens grenser er et poeng. The Politics of Meaning: intet annet enn politikk gir livet mening, intet lønnkammer finnes for det private og personlige.

«Fascism, at its core, is the view that every nook and cranny of society should work together in spiritual union toward the same goal overseen by the state.» (s. 80) Dette abstrakte konseptet blir konkretisert av Albrights liberale fascister.

Den aktuelle fascismen marsjerer ikke, den kommer joggende i siste modell fra Nike.

Goldberg vet meget vel at «classical liberalism» (den vanlige oppfatning i Europa) er en filosofi basert på libertas, frihet. At liberalisme primært handler om utjamning, likhet, synes egenartet for USA. Jeg tror Goldberg har rett i at en paternalistisk, krypto-fascistisk stat kan vokser frem i fravær av sans for frihetens egenverdi. Hvis frihet ikke fører til velvære, hva er den da verdt?

Vold eller smilefjes

Noe som hittil er blitt underslått, er at fascismen og nazismen brukte organisert og omfattende fysisk vold som politisk virkemiddel. Det handlet fra første stund om en voldskultur. Albright og Goldberg er naturligvis klar over det, så begge antar en mutasjon inn i mange små, fredelige skritt til avskaffelse av friheten.

Den aktuelle fascismen marsjerer ikke, den kommer joggende i siste modell fra Nike. Det er en cool, smiley-face fascism vi angivelig har å gjøre med i dag. Lignende oppfatninger er blitt uttrykt på radikalt progressivt hold, da med tilføyelsen at kapitalen styrer det hele. Det er fristende for mange å tilskrive seg omdefineringsrett over den italienske fascismen. Den tyske nazismen er uløselig knyttet til holocaust og dermed mindre fleksibel.

Goldbergs nanny-state-fascisme blir etter hvert så myk at han ikke går av veien for å se «en liten dose fascisme» (velferdspolitikk) som forenlig med republikansk dyd. (s. 395)

Albrights oppdaterte variant er hardere. Sentralt står toleransens forvandling til det motsatte: Den som ikke slutter opp om vår harmoniserende toleranse, er ikke ønsket som deltaker i debatten, som skal handle om hvordan samfunnet gjøres mer harmonisk. Slike holdninger presenteres med en grandios tro på moralsk overlegenhet. Det er autoritært, ikke fascistisk.

Fascistisk nasjonalisme

I dag gjelder det å redusere skadene som påføres klodens miljø – essensielt for Albrights liberale fascister, og samtidig bevare det liberale demokratiet. Mye politisk kløkt kreves for å forene de to målsettingene. Verdien av internasjonale avtaler avhenger av politikk på nasjonalt nivå, men det er utvilsomt riktig at nasjonalstatene isolert ikke er på høyde med utfordringer for menneskeheten.

Sentrale makthavere i Europa i dag nøyer seg ikke med det. Ifølge president Macron er nasjonalisme det motsatte av patriotisme. Hørte vi riktig? Slik orwellsk nytale er et lavmål i anti-nasjonalistisk propaganda. Det antydes at all nasjonalisme naturlig utvikler seg til fascisme, som frøet til planten. Men det finnes faktisk nasjonalisme som ikke bærer fascismen i seg. Et eksempel er den norske nasjonalismen manifestert på ulikt vis i 1814, 1905, 1940-1945, 1972 og 1994.

Vold og det autentiske livet

Jeg har forsøkt en knappest mulig fremstilling av det vesentlige ved virkelig fascisme. Til forskjell fra progressive demokrater, nasjonalkonservative og opportunister er virkelige fascister overbevist om at all menneskelig orden bygger på vold. En voldelig type eksistensialisme settes inn: Bryt ut av det inautentiske livet. I møte med døden åpenbares den rene vilje, som skaper sannhet.

Fascisme står for radikalisert pragmatisme: Sannhet er det vi er tjent med. Mussolini demonstrerte det fascistiske potensiale hos fredelige William James: «Truth happens to an idea. It becomes true, is made true by events» (James, 1907). På tysk vil det omtolkes til «Triumph des Willens», tittelen på Leni Riefenstahls film om nazipartiets samling i Nürnberg i 1934.

Voldens skapende kraft blir åpenbar når den borgerlige orden kollapser, for da vil kontraktenes masker falle og livet selv hevde sin rett. Og nå viser det seg at livet er et undertrykt folk, som krever at nasjonen skal gjenvinne sin imperiale storhet og glans, noe som blir mål og mening med den totalitære staten.

F-ordet gir ikke innsikt

Når nasjonalister bruker vold for å nå sine mål, kan det være tale om fascisme. Men det er mye som kompliserer. Sabotasjeaksjoner i et okkupert land er bare det mest opplagte eksempel. Vold forekom naturligvis i frigjøring fra europeiske kolonimakter i Afrika og Asia. De nye statene ble ikke av den grunn fascistiske. Men de ble ytterst nasjonalistiske. Nasjonal bevissthet ble formet og styrket i kampen mot kolonimakten.

Hvorfor vanstyre og militærkupp i mange postkoloniale stater? Jeg tror ikke det hjelper for forståelsen å påkalle fascisme. Den er sekulær og dermed særlig fremmedartet i Sør-Asia, der religioner står sterkt i politikken. Blir noen klokere av å assosiere til regimene i Italia og Tyskland?

De som av gode grunner kritiserer et regime, kan bli fristet til å bruke F-ordet når de henvender seg til et vestlig publikum, som nå nylig Arundhati Roy: «We’re up against a fascist regime i India.» Det regjerende partiet, BJP, anklages for å ville skape et høykaste-Hindustan. Blir det ikke da en underlig variant av eurosentrisme å bruke F-ordet? Ingen ideologi har monopol på vold og terror. Hvorfor skulle religiøst begrunnet vold tilsi fascisme? (Hamed Abdel-Samad, Den islamske fascismen.)

Liberal nasjonalisme

Nasjonalismene i Europa på 1800-tallet var knyttet til tidens liberalisme, en enhet som forblir grunnmuren i det liberale demokratiet. Denne tradisjonen blir nå nedtont. Nå må nasjonalismene holdes under oppsikt, siden de mistenkes for å være infisert av fascistisk tankegods. Det er jo oss versus dem, og enhver nasjon mener seg bedre enn alle andre, og rasisme hører med, og nasjonalisme fører til krig …  Er dette helt sant?  Nei, det er faktisk ganske dumt.

Er Putin nasjonalismens sanne ansikt? Det er grunn til å tro at Putin mener Ukraina er uløselig knyttet til russisk ånd og strengt tatt hører med til Russland. Det er også grunn til å tro at de fleste ukrainere er uenig. Hva skal man kalle ukrainsk nasjonalisme? Moskva kaller den fascistisk. Utenriksminister Lavrov har omtalt Maidan-revolusjonen som et fascistisk kupp og beskyldt Vesten for å godta ukrainsk fascisme. Kiev ber nå om mer støtte fra NATO. Moskva vil naturligvis kalle det aggressivt.

Fascisme-anklager, hva enten de er rettet mot liberalisme eller nasjonalisme, må holdes under oppsikt. Best å la fascistene beholde fascismen. Det er mange andre måter å være forkastelig på.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden